Bokelskere.no

Den første, Henrik?

Selv er jeg i Calcutta ombord på en båt som straks skal reise med slavearbeidere til Mauritius.

Skriving er et fag. Jeg tror forfatterstudier og fortellerskoler har sin funksjon i forhold til at forfatteryrket tas på alvor. Selvsagt skrives det mye flott litteratur av forfattere som verken har litteraturstudier eller forfatterskoler bak seg. På samme måte som en Mozart ikke trengte å studere musikk eller gå på Baratt Due for å spille eller komponere en genial menuett. Likevel: De færreste av oss er genierklærte. Og det er ikke noe galt i å få litt opplæring i å fortelle en historie på en slik måte at det blir en givende leseropplevelse for de fleste.

Forfattere inspirerer hverandre. Et forfatterstudium vil bestå av studenter som utveksler tekster. Det betyr ikke at de nødvendigvis bruker identiske språklige uttrykk eller skriver om det samme.

Absolutt inspirerende. :)

Denne speilingen og intertekstualiteten er spennende synes jeg og kan få meg igjennom overraskende mange kjedelige bøker! Norsk akademia som tema, vel ... Men når vi først er inne på akademikernes verden så vil jeg slå et slag for Christian Refsums bok "Ingen vitner for vitnet" som handler om en akademikers arbeid på si, for det vet vi at alle akademikere trenger for å kommer fram til en master (som det heter nå). Og i Refsums arbeid på si og minnene om dette, får han frem en spennende bok basert på dette møtet med VIRKELIGHETEN, som nok er grell, men absolutt så virkelig at det blir interessant, overraskende interessant fra en akademisk kant!

Hepp! Deilig å stryke bort så mange unødvendigheter i bokverdenen på en gang, og listen er egentlig uendelig lang! Holder på med boklister (museumsarbeide) fra 1800-tall der perspektivet er ganske annerledes, ja, der vi kanskje hadde vært nødt til å lese enkelte av disse verkene på listen din, av mangel på noe annet!!! Hvis vi ikke kunne latin, diverse andre europeiske språk kanskje og hadde kontakt med bokforhandlere i Kjøbenhavn. Uansett havnet vi kanskje opp med selvforherligelse, eller annen nasjonal (ofte) dumskap, og ble herlig koleriske? ... Hele denne tankerekken selvsagt forutsatt at vi plutselig befant oss i denne tidsalderen, var like leselystne og tok oss tiden det tar å lese, bak fjøset eller sittende på ei brygge kanskje, uansett; tid finnes og fantes og valget er vårt. Mye skit skal vi uansett lese Erling! Takk for et herlig innslag!

Du har rett! Oversetteryrket er på mange måter underkjent. Oversetteren skaper jo boka på nytt. En god oversettelse er på en måte et helt nytt litterært verk.

Hei Geir! Antagelig er du en ung utgave av meg selv. Uansett: Oppslukende litteraturlesning hadde jeg harde anfall av i mine unge år. Det var om å gjøre at lesningen gikk vidt og bredt som en frisk vind kan spre ilden i en tørr sommerskog. Så mye å lese! sukket jeg, og lånte bøker i et frenetisk Frøysedalsk tempo (som jeg kan kalle det, hehe). Hva ville jeg? Jo, jeg ønsket som annelingua søker å sirkle henimot i sitt svar, å gripe litteraturen. Litteraturen var et kikk i seg selv; veien fra Alexandre Dumas og de eventyrlige klassikerne gikk videre til litteraturens tungvektere som jeg leste i tenårene. Alt for tidlig, kan man si, men jeg ville ikke stoppe, kunne ikke stoppe. Jeg ville hevde meg i litterære debatter; jovisst, og lista di herr Frøysedal er imponerende! Men din egen kombinasjonsevne sier den ingenting om, ja hvordan litteraturen overføres til virkelighetens sfære - som vel er det viktige med litteraturen - tross alt, foruten å være en farlig fengende pseudoverden, et fortryllende sidespor - en årsak til avhengighet?

Jeg har vært der, og kan si at jeg er fortsatt avhengig av å lese. Alltid før jeg sovner, alltid når jeg sitter på et tog, alltid når jeg er på reise, alltid må jeg ha en bok, gjerne flere. Men jeg leser slettes ikke så mye som jeg gjorde i min før-(som jeg nå kan kalle Frøysedalske)epoke. Jeg har innsett at jeg ikke får lest alt. Jeg har innsett at det kan være like interessant å diskutere litteratur uten å ha lest alle verk til den eller den, at litteraturkunnskap med teoretisk ballast og vitenskapelig tilnærming er et gode. Jeg har tatt konsekevensen og har skaffet meg et arbeide - med litteratur og bøker ... Med sistnevnte presisering åpner jeg også opp for at sakprosaen er viktigere for meg nå, enn den var tidligere. Hvordan har du det der Geir?

Synes din tilnærming er åpen, ærlig og et sunnhetstegn som bare rakkern (aner en stor grad av selvironi). Dessuten håper jeg at du med tida finner de rette medmenneskene som deler din interesse. Du er ingen pyse der du har begitt deg inn i litterturskogen, så mye er sikkert! Lykke til!

Jeg ville kanskje lest Prost Gotvin først. Da får du også en smak av Gerts sans for å finne ut mer om historiens og vitenskapens påståtte sannheter. Prost Gotvin spiller en ubetydelig rolle i hans senere bøker, men denne boka danner et fint bakgrunnsteppe i forhold til trilogien. De tre bøkene Mengele Zoo, Himmelblomsttreet og Afrodites basseng ville jeg lest i akkurat den rekkefølgen. Og dersom du skulle ta fatt på den elleville serien om Frederic Drum, vil jeg absolutt anbefale at du leser dem i den rekkefølgen de kom ut.

De siste to bøkene av Nygårdshaug (som du altså har) er helt selvstendige bøker og kan leses uavhengig av resten av hans forfatterskap. Bøkene som henger sammen, er:

De 10 krimbøkene om Skarphedin Olsen og Frederic Drum
De 3 bøkene (i denne rekkefølgen): Mengele Zoo, Himmelblomsttreet og Afrodites basseng. Prost Gotvins Geometri er også løselig tilknyttet denne trilogien.
Og så henger følgende bøker sammen tematisk, men kan leses hver for seg: Dverghesten (min favoritt), Nullplusspluss og Søthjerte.

Fantastisk at du går så grundig til verks. Kudos for å ta alt og alle på alvor. Bokelskere er absolutt siden for alle som liker bøker akkurat like mye som MEG.

Det er morsomt med signerte bøker. Jeg husker at jeg en gang i barndommen samlet på autografer og var mektig stolt da jeg fikk Ivar Formoe sin. I voksen alder jobbet jeg sammen med Formoe, og da var det liksom ikke så stas lenger. Jeg liker å knytte en historie til at jeg evt. har signerte bøker. Jeg har Per Pettersons Ut å stjæle signert fordi vi har felles venner. Jeg har Jo Nesbøs Rødstrupe signert fordi vi delte taxi fra et nachspiel en gang og han overlot betalinga til meg. Jeg har Alnæs sin Felttoget signert fordi han var norsklæreren min på Gymnaset og Kjærstads Speil fordi vi spilte blues sammen på en fest en gang. Selv skulle jeg gjerne ha signert hver eneste bok jeg selger, fordi jeg ser det som en ære at noen vil kjøpe mine ord.

Det var en hyggelig melding på morgenkvisten, Bjørg. Takk skal du ha.

Lenge siden jeg var inne på denne tråden nå. Sommeren frister med så mye annet enn bøker også. Fjellturer f.eks. I den anledning et dikt av Åse Marie Nesse:

Utsyn

I Nedover-dalen
er det farleg glatte bakkar
med motsett forteikn
altfor lett å kome på gli
berre strake vegen,strykande
her er ingen motstand
berre fargelaus medvind
eit makeleg flog
i ingen himmelretning
og utan veger

På Oppover-fjellet
er det alltid
ein ny avsats
å hake seg fast i
stå der i si fulle høgd
eit gjennomblåst sekund
før neste etappe
utsyn på utsyn opnar seg
alt er fridom og valg
alt er vilje og veg.

Åse-Marie Nesse

Mitt poeng er at mangfoldet i språket virker berikende på litteraturen. :)

Skjønte ikke helt denne kommentaren. Ja, jeg er fra Oslo og snakker det jeg vil kalle en sosiolekt basert på et normalisert NRK-bokmål. Av og til bryter jeg på østkantmål, og er som de fleste innfødte Oslofolk ganske språkforvirret. En blanding av -a og -en-endelser uten særlig konsekvens. Min kommentar var ment som en honnør til de som har en rendyrket dialekt, uansett hvor de kommer fra. Jeg setter stor pris på å lese norske bøker med ulik språkdrakt, alt fra Fossnes Hansens arkaiske riksmål til Alnæs sin Kampen-dialekt og Fosses vestkantmål. Selv er jeg ikke så lite misunnelig på dem som har en gjennomført dialekt med en større ord-rikdom enn relativt fattig Oslo sentrum-mål.

Fosnes Hansen viser her, som han gjør så mange ganger senere i sitt forfatterskap, at han klarer å skape troverdige historier og personer i en helt annen historisk sammenheng enn vår egen. Middelalderen passer hans noe gammelmodige språk. Til tross for noen forslitte sammenlikninger og i perioder litt oppstyltet språk, med et par adverb for mye etter min smak, er dette virkelig en imponerende debut.

Dette var en hyggelig melding å få på morgenkvisten, Håkon. Debatter på bokelskere kan vi like! Men omtale i El Pais ligger nok et godt stykke fram i tid. Takker likevel for ambisiøse tanker på forlagets vegne.

Jeg har hygget meg mye med Harry Bosch (Michael Connelly) og Alex Delaware (Jonathan Kellerman). Av de norske tror jeg det må være Roar Sørensens Stingo (bok 2 kommer til høsten). I en periode av livet leste jeg mye krim. Da laget jeg denne lista:

Karin Fossums Konrad Sejer
Jon Michelets Vilhelm Tygesen
Anne Holts Hanne Wilhelmsen
Jan Mehlums Svend Foyn
Unni Lindells Cato Isaksen
Jo Nesbøs Harry Hole
Gunnar Stålesens Varg Veum
Kjell Ola Dahls Gunnarstranda
Gert Nygårdshaugs Fredric Drum og Skarphedin Olsen
Conan Doyles Sherlock Holmes og Watson
Agatha Christies Miss Marple eller Hercule Poirot
Jonathan Kellermans Alex Delaware
Michael Connellys Harry Bosch
Reginal Hills Dalziel and Pascoe
Ruth Rendells Inspektør Wexford
Ian Rankins John Rebus
Raymond Chandlers Philip Marlow
Dashiell Hammets Sam Spade
Roar Sørensens Stingo
Stieg Larssons Mikael Blomquist og Lisbeth Salander
Sven Elvestads Knut Gribb
Håkan Nessers Van Veeteren
Henning Mankells Kurt Wallander
Sjövall og Wahlöös Martin Beck
Ross MacDonalds Lew Archer
Liza Marklunds Annika Bengtzon
Patricia Cornwells Kay Scarpetta
Ruth Rendells Mike Burden
Ed McBains Steve Carella
P.D. James´ Adam Dalgliesh
Mickey Spillanes Mike Hammer
George Simenons Jules Maigret
Colin Dexters Inspector Morse

Alle har sine særegenheter. Alle er elskelige på hver sin måte.

Det finnes mange bøker der det refereres til annen litteratur. Dette er aldri tilfeldig. Jeg vil anbefale deg å ta utgangspunkt i en slik bok som har referanser og sammenlikne den med referansene.

For eksempel vil du i Murakamis roman Norwegian Wood finne henvisninger til Remarques 3 kamerater, til Manns Trolldomsfjellet, til Den store Gatsby osv. En forfatter vil som regel nevne andre bøker fordi den boka de skriver har noe med disse å gjøre, rent tematisk, eller fordi forfatteren ble inspirert av disse bøkene. En sammenlikning kan være berikende for å se hvordan ulike forfattere har beskrevet samme miljø eller tema på ulike måter.

OK. Du får stramme dem opp! Gleder meg til å høre hva du synes om boka etter at du har lest den.