Bokelskere.no

Jeg lagde en gang en liste. Du kan jo titte på den. :)

Helt enig i at dette er en perle, Karin. Vakre skildringer og et mesterlig språk som i våre ører kan synes anakronistisk, men ikke desto mindre spennende.

Jeg har alltid vært fascinert av Marques' evne til å skildre grenselandet mellom det magiske og den brutale virkeligheten. Her er det språket som driver leselysten. Du har sannsynligvis lest ham før, men ønsker du å krysse av en moderne klassiker, bør du jo lese Hundre års ensomhet eller Kjærlighet i koleraens tid. Men det finnes mange andre perler også blant hans forfatterskap.

En annen forfatter som kanskje eksperimenterer mer med språklige virkemidler og ulike blikk inn i fortellingen, er Orhan Pamuk. Hans Mitt navn er karmosin drar fortellerperspektivet langt ut over det ordinære. Her er det ikke fortellingen som sådan som fascinerer, men hvordan den belyses fra ulike vinkler. Interessant hvordan han lar både farger, gjenstander og døde personer fortelle sin versjon av historien.

Av norske forfattere vil jeg nevne tidligere romaner av Kjartan Fløgstad. Han har også en evne til å dra språket over i uvante sammenhenger og motsetninger. Så håper jeg ikke du har en sterk motstand mot å lese bøker på nynorsk/dialekt. :)

Jeg er langt på vei enig med deg. Selv om tematikken burde engasjere, så var mitt engasjemet i teksten vesentlig større i Den lukkede bok. Dessverre.

Jeg har skaffet alle mine Zweig bøker på antikvariat. "Magellan", "Helbredelse ved ånd" "Sjakknovellen", "Evige øyeblikk" (de jeg husker for øyeblikket). Du spør om hvorfor det er så vanskelig å anskaffe Zweig, eller hvorfor de ikke trykkes på nytt. Kan det ha noe med Zweigs historiesyn å gjøre? Hans individorienterte historiefortellinger forsvant i etterkrigstidens realisme og regjerende marxistiske historiesyn. Skal vi spå? Jeg tror Zweig kommer til å bli nyutgitt og få sin renessanse.

En kjempefavoritt til å være den boka som har betydd, betyr mest for meg. Har lest den så mange ganger at jeg er ute av tellingen. Har også eid flere forskjellige utgivelser. Kjærlighetsforholdet mellom Tom og Becky har Edens hage som mønster, og der Tom "tar skylden" som vel Adam burde ha gjort da Eva spiste eplet (Becky tittet i boken til læreren som hadde plansjer av det menneskelige legeme), sier Becky til Tom: "Hvordan kunne du være så vidunderlig!" Den oppmerksomme leser vil her gjenkjenne Henrik Ibsens gjennomgående moment der Nora etterhvert ikke holder ut herr Helmer, som slettes ikke skjønner "det vidunderlige", ja at han burde tatt på seg skylden som Tom Sawyer, min, Becky og Mark Twains ubestridte helt, gjorde, til det var herr Helmer for vankelmodig, lite klartseende. Har aldri sett dette analysert hos noen - om så er tar jeg patent på oppdagelsen! :-)))) Jeg har lest den for mine barn, heldigvis med stort hell, så den er sikret foreløpig udødelighet ... så fortjent. Av nevnte årsaker synes jeg du Stein Willumsen Kippersund er en svært så grepa kar, med en utmerket smak. Fortsatt en god dag!

Men er det ikke helt utrolig da at det ikke finnes et eneste spor etter hans - må vi anta - uendelige mengder skriftlig arbeid? Og når trykkeriarbeidet til gjengjeld har den formen den har, ja nærmest ber om tolkninger - og et arbeid som lå i tiden? Du har lest boken, du er nysgjerrig, men holder fast - nærmest som Shakespeare selv kanskje (din versjon av Shakespeare). Og mysteriet blir ikke mindre når gravstedet er tomt - ingen Shakespeare! Intet skjellett, usikre portretter, og en total mangel på manus, ikke en eneste loggføring, en dagbok eller notat!!!

Nei, jeg holder fast ved en ting som historisk forskning har lært meg - ingenting er helt sikkert - og vår viten om frimurernes virksomhet - en klo som er tydelig avmerket hos Shakespeare, er mangelfull. Situasjonen kan sammenlignes med den man har ovenfor all metafysikk; det virker ikke sannsynlig eller fornuftig, men fenomenene er der - det uforklarlige - som vi like godt kan forholde oss til, mener nå jeg, uten å kaste fornuften overbord.

Du kan din Shakespeare Ove Karlsen, og er som tusenvis av forskere i materien flinke til å psykologisere og anta rundt Shakespearske private forhold. Det er utmerket alt sammen. Synes Eirik Røkkum oppsummerer ønsket bak all denne virksomheten ("Selv synes jeg det er langt mer fascinerende hvis Shakespeare var én mann, et diktergeni ... ikke en hemmelig politisk orden ...") som selvsagt er et ønske i en moderne individualistisk orientert verden. Tanken om en annen skapelsesprosess gjør at det nærmest vrir seg i en Shakespeare skrev Shakespeare tilhenger har jeg inntrykk av. Og hva skal de så med all denne prosaiske, psykologiske og ... dessverre, også tynne forskningen, når motpartens teorier vurderes? Nei, den er til skrekk og gru ubrukelig, unyttig, all forskning må startes på ny! ... og jeg har ikke møtt en Shakespeare skrev Shakespeare tilhenger som virkelig går inn i Petter Amundsens argumentasjoner. Ei heller Ove Karlsen, eller Røkkum.

Jeg har ikke din Shakespeare kompetanse, ei heller din overbevisning Ove. Du nevnte i ditt første innlegg at den første som tvilsatte forfatterens identitet bar etternavnet Bacon, og endte sine dager på mentalsykehus. En effektiv argumentasjon kanskje, men som forteller at du ikke levner denne tradisjonen stor kredit. Men hvorfor har den oppstått? (glem Diana Bacon) Aller mest fordi Shakespeare's orginalmanuskript aldri er blitt funnet. Det viktigste bevis overhode for å kunne avgjøre et forfatterskaps ekthet, er ikke tilstedeværende. Ganske logisk at det oppstår spekulasjoner kanskje?

Argumentasjonskravet går helst den ene veien; Shakespeare skrev Shakespeare slipper ofte å forklare hvorfor Shakespeare kunne så mye om hoff og rikdom. Du mener det var Se og Hør-kunnskap. Synes ikke dette virker så sannsynlig. Hadde Shakespeare nærkontakt med tjenerskapet, så greit nok, men han har i tillegg mye annen kunnskap som er hentet fra hva jeg vil kalle sjelskontakt (av mangel på noe annet akkurat nå). Det beste argumentet FOR Francis Bacon er jo faktisk at de har funnet fragmenter av et manuskript der han demonstrerer Shakespearelike skriveferdigheter. Et nokså nylig funn, som ingen S skrev S har funnet særlig glede ved å kommentere. La meg slå fast: Jeg tror Shakespeare eksisterte, men at han sto i kompaniskap med Bacon er vel verken umulig eller uhyggelig? De historiske fakta som du sier kan heller ikke slå noe helt fast (historiske fakta er sjelden av en sånn støpning) - men er ikke det ganske fascinerende? Ingen har forresten sagt at JEG er B. Traven, men de har heller ikke funnet ut hvem han virkelig var. Eller? Morsomt at du likte boka. Så var det ikke helt uinteressant, selv for en S skrev S tilhenger! Heia! Hvem vinner?

Jeg husker jeg elsket den boka. Kanskje ikke minst fordi som du påpeker at Dostojevskij brukte sitt eget materiale. Detaljene skaper en sjelden intenistet. Du ser deltakerne rundt spillebordet for deg. Og ikke minst er den morsom - og kort! (nokså overraskende når det gjelder Dostojevskij) ikke noe 3 bind her nei, men knappe hundre sider. Og taperne spiller nå som da, for å dekke tapet ...

God beskrivelse av en leseopplevelse! Kjente meg igjen i tillegg (jeg har lest den). Det lønner seg ikke å være moralløs, for å si det kjedelig, er vel en slags konklusjon slutten gir. Hovedpersonens selvmordsforsøk blir retrospektivt nokså forståelig (havnet han der igjen?) Hva skal han gjøre med all empatien, det kreative selvet - det faktum at han er en likandes kar, når han ikke har grenser, eller vil ha det?

Det er den jeg leser (så vidt jeg vet finnes den kun innbundet). Den er på ca 750 sider med et forord av Anders Heger. Alle avsnitt som senere er fjernet, er satt med annen font. Ganske interessant å legge merke til forskjellene. Noen av redigeringene tror jeg faktisk var til det beste for boka. :)

Joda, du gjettet riktig, kjell. Jeg fryder meg over Gyldendals siste utgave, som er den uavkortede utgaven basert på Mykles originale manus FØR Sigurd Hoel og Harald Grieg fikk fjernet 20 % av boka av økonomiske hensyn.

Jeg liker å gjøre meg kjent med boka før jeg leser den. Jeg studerer for- og bakside, blar litt fram og tilbake, sjekker hvor mange sider den har, titter etter om den er inndelt i hovedavsnitt eller deler, eller om den bare har kapitler. Så ser jeg etter hvor store kapitlene er. Omtrent. Leser noen kapitteloverskrifter, dersom de finnes. Ser etter om det finnes noen kildehenvisninger eller referanser bakerst i boka, om den har en innholdsfortegnelse eller en dedikasjon. Dersom det er en pocket-bok, leter jeg meg fram omtrent 100 sider og lager en brett i ryggen der. Da er det lettere å holde boka oppe med en hånd, for eksempel når jeg sitter på bussen. Til slutt lukter jeg på den. Ja, jeg stikker nesa ned i papiret. En bok er en sanseopplevelse. På mange plan.

Det er denne fysiske prosessen som gjør det vanskelig for meg å bli innforstått med introduksjonen av lesebrett. For dere som bruker slikt: Hva lukter det egentlig av dem? Lesebrettene altså. For PC´en og mobilen min lukter absolutt ingen ting.

Først og fremst: Gratulerer med en tråd som har potensiale til å bli evigvarende på forsiden av bokelskere. For tida befinner jeg meg sammen med Ask på hurtigruta oppover langs norskekysten.

Jeg vil gjerne slå et slag for Børge Skråmestø som debuterte skjønnlitterært for et par år siden med Tårer i sjampanjen, en ellevill og fornøyelig roman fra homsemiljøet i Oslo.

Lisa Alther skriver meget bra. Nærbilder var også en fin bok. :)

Rikelig med utedobesøk både i Shantaram og i Mistrys Balansekunst.

For øvrig minnes jeg en fornøyelig sekvens i Fyr og Flamme der Fløgstad i beste magisk-realistisk utfoldelse lar hovedpersonen skite et 700 meter langt manilareip etter et 3-dagers bryllup med kontinuerlig inntak av kaffe og bløtkake.

Jeg la bort boka etter 50 sider med en usikker følelse av at det var noe jeg hadde gått glipp av, en slags storhet som jeg ikke fattet. For dette er jo en bok mange har trykket til sitt bryst. Derfor var det en lise å finne meningsfeller i denne tråden. For maken til oppskrytt møl er det lenge siden jeg har lest. Jeg er nå sjeleglad for at jeg la bort boka og ikke kastet bort mer tid på Madrid i Sansoms versjon, da Madrid ellers er en by jeg har et svært nært og godt forhold til.

I tillegg til det som er påpekt her med et uinteressant persongalleri, manglende troverdighet og likegyldige dialoger, mangler språket totalt rytme. Dessuten er metaforene oppkonstruerte og til tider (på godt norsk) borti staur og vegger.

"Muspussen smuldret av husveggene som kjøtt fra et sjelett ..." Hæ?