Bokelskere.no

Hvis du savner Falkbergets persongalleri bør du definitivt gi deg i kast med Nattens brød, - etter å ha lest den også, er det enda flere du kan treffe på Røros ;-)

"Nedenunder og hjem" har en litt spesiell vinkling: nordmenn i Australia gjennom 400 år, - veldig artig og interessant!

Jeg har lest – vært med på – et eventyr! Og den som tror at dette er en «herregårdsroman» i tradisjonell forstand, vil nok bli skuffet, mens den som vil lese et eventyr fra de dype Värmlandske skoger, har noe å glede seg til! Selma Lagerlöfs språk er sånn at jeg nesten tror at jeg sitter og hører henne fortelle; og visst er det et eventyr – på svensk: en saga – hun forteller. Her er det et foreldreløst barn hos omreisende gjøglere, en (nokså) slem stemor, en snill gammel kone i skogen, en sorgtung brukseierfrue i en forfallen herregård, samt en skinndøds oppstandelse, og – ikke minst – en så stor kjærlighet at det unge paret kommuniserer på overnaturlig vis!!! Og dette er det jo fascinerende å lese om, men det historien egentlig dreier seg om, er hvordan angst kan forandre et menneske totalt, og så, hvordan man kan komme over den ved å gå helt til bunnen av problematikken. Det, og hvordan det gikk an å se og elske mennesket bak den nevrotiske tullingen som helten hadde forandret seg til. Storveis, - anbefales!

Her er den! Den ene boken du trenger å lese i år, den som er så bra at alt annet kommer i skyggen. Den fins foreløpig kun på engelsk, men selv når den blir oversatt så bør du fortsatt lese den på engelsk. Jeg lover. Den er så bra, og den er bra på hver eneste side. Jeg skjønner ikke helt hvordan det går an, men sånn er det. Vi får et innblikk i hvordan det er å være en del av ghettoen, diskriminering, maktmisbruk, kjærligheten til venner og familie og samhold. Alt er så ekte og unikt, det er sjeldent jeg har snublet over en så sterk og god bok. Det er en sterk opplevelse å lese denne!

Dette er en bok i kategorien "strandbok" i min verden. Det vil si at den er hyggelig lesing, koselig persongalleri, ikke for mange å følge med på, lett å legge fra seg, men artig å begynne å lese igjen når man tar den opp! Altså, lettlest men fint tidsfordriv! Som en som nettopp selv har fått seg hage, må jeg si at det var mange tips og triks og plukke opp her i boken, så sånn sett kan jeg si at den var lærerik også!

Denne boken var tøff å lese. Etter de første 50-ish sidene var jeg i tvil om jeg kom til å fullføre den, fordi det var så grusomt å lese. Som mor -og menneske - var det vanskelig å forstå at en kan snu seg mot sine egne døtre å faktisk drepe dem på bestialsk vis.

Vi får høre historien til en far som har tatt livet av sin mor, ene datter og prøvd å drepe datter nr to. Denne datteren gir også sin historie, og for en historie det er. De kommer fra et kjærlig, liberalt og åpent hjem, og jeg synes det var et mesterstykke av forfatteren at hun har klart å tegne et troverdig bilde av faren som både kjærlig og god, og som drapsmann. Hun viser begge sider, og dette gjør at boken får en dype langt utover det jeg forventet.

Fortellerstilen er ganske muntlig, og vi skjønner at her er det en forfatter som har stått på og jobbet beinhardt for å få historien sin. Hun har virkelig klart det, og jeg håper denne boken når ut til mange, mange!

Oj, - det var et vanskelig spørsmål! Man kan jo gi en seks'er til veldig forskjellige bøker ut i fra forskjellige kvaliteter, og jeg tror jeg starter med det som ikke er så viktig for meg: spenningsmomentet. Det skrev jeg, og så kom jeg på at det kanskje ikke var helt sant, en god oppbygging av et spenningsforhold mellom bokens personer kan nok være medvirkende til en sekser! Og at forfatteren klarer å skape en troverdig verden jeg kan gå inn i, og for at den skal være det, MÅ språket være godt! Men så har vi de bøkene jeg gjerne skulle gitt 6+, de som får meg til å skjønne - eller tro at jeg skjønner - litt mer her i verden, får meg til å løfte blikket og se sammenhenger, enten i boken selv eller med verden utenfor, - eller med/i meg selv. Men språket er nok grunnleggende viktig, de beste er jo en nytelse å lese, mens det hjelper ikke noe med en god historie, om språket er dårlig.

Det hørtes veldig interessant ut med en bok om viljestyrke, - det kunne jeg nok trenge!

Selv leser jeg egentlig Axel Munthes bok "Boken om San Michele" for tiden, etter at jeg for et år siden besøkte hans villa på Capri. Jeg leser den på svensk og det er en fascinerende selvbiografisk roman som så langt handler mer om hans legevirksomhet i Paris og Napoli enn om San Michele, - men for en mann! ;-)

I helgene har jeg i det siste hatt Tove Janssons "Sommerboken" som morgenlesing. Jeg har lest den før, men det er en utrolig fin liten bok som med fordel kan leses mange ganger! Den poetisk-realistiske skildringen av det underfundige samspillet mellom en klok og litt sliten farmor og det fantasifulle og viljesterke barnebarnet på familiens gamle sommersted ytterst i skjærgården er herlig lesning! Jeg fullførte den i går morges, så i dag var jeg i gang med "Hunden" av Kerstin Ekman. Den har jeg også lest før, og jeg leser den med stor glede en gang til! En vakker liten historie om en hundevalp som overlever på egen hånd i skogene i Nord-Sverige :-)

Spørs om ikke Den allvarsame leken av Hjalmar Söderberg utspant seg i Stockkholm rundt 1905, - jeg tror det. Og den er veldig fin, - en klassiker! :-) Så er det også skrevet en slags ny versjon av den (på 70-tallet), hvor historien er sett fra kvinnens side, Før Lydia, - også den veldig bra! Den har også vært filmet tre ganger, tror jeg. En gang for veldig lenge siden, en gang av Anja Breien på 70-tallet og en gang nå nylig, og da tror jeg det var Pernille August som laget den. Breiens film var veldig fin, men jeg fikk dessverre ikke med meg siste versjon!

"Besettelse" av A.S. Byatt, - veldig fin! Handler dels rundt 1850 og dels i dag, - og nå kom jeg på "Den franske løytnants kvinne" av John Fowles, den gjør vel også det, - og er også veldig fin! :-)

Dette var en bok jeg hadde et veldig ambivalent forhold til når jeg leste. På den ene siden likte jeg boken veldig godt; den var spennende, hadde god driv, gode fremstillinger av både hovedpersoner og bipersoner og man godt kjent med deres tanker og vaner. Men, måten boken er skrevet på irriterer meg til tider så sterkt at jeg bare måtte legge den fra meg. Den er til tider skrevet som et intervju, men uten at man ser spørsmålene forfatteren stiller. Han bare begynner et nytt avsnitt med svaret på spørsmålet.

Om jeg skal se bort fra skrivemåte er dette en virkelig interessant bok som har gitt meg en del nye perspektiv og tanker. Folk er ikke svart/hvitt, heller ikke de som velger å reise til Syria som krigere tydeligvis. Forfatteren klarte å bygge et sympatisk og godt bilde av hovedpersonen, og fremstiller han som både intelligent og dyp - alt i alt en interessant personlighet i en interessant bok!

Nok en bok med et plot som virker lovende, noe man ikke har lest hundre ganger før. Men allerede tidlig i boken føler jeg at karakterene har "for litt kjøtt på beina", de blir aldri helt levende. Liker at det er korte kapittel og man føler hele tiden en viss fremdrift i boken, men likevel blir det aldri så spennende at jeg sliter med å legge fra meg boken. Slutten synes jeg var helt elendig, og den trakk ned i alle fall to øyne på terningen!

For en som er glad i å lese autentiske historiske romaner, var dette en stor opplevelse! Det er noe helt eget ved å få alt, fra dagliglivets gjøremål og naturskildringer til sosiale relasjoner og psykologiske reaksjoner, skildret med samtidens stemme. Og den yngste søsteren Brontë hadde en innsikt og et språk som gjør dette til et meget lesverdig verk. Boken kom ut i 1848 og er kanskje den første virkelig feministiske romanen i britisk litteratur, - men den er først nå kommet i norsk oversettelse!

Her får vi en skildring av en klok, sterk, selvstendig og (i overkant) god kvinne og hennes ekteskap med en antakelig nokså typisk drittsekk som representant for mennene i overklassen i victoriatidens England, - boken ble da også slaktet av datidens mannlige kritikere, mens salget gikk strålende. I tillegg var boken rett og slett ganske spennende, jeg var slett ikke sikker på hvordan det ville gå, - for den rommer jo også en historie om ekte kjærlighet mellom likeverdige parter, - av sinn, men ikke av klasse!

Personlig syntes jeg nok en stund at historien ble trukket litt i langdrag, bl.a. med religiøse spekulasjoner rundt synd og død og hva som skal til for at man havner hvor etterpå, men samtidig blir jeg jo desto mer klar over at for datidens mennesker (og kanskje noen i dag, hva vet jeg?) var dette høyst reelle og fryktskapende problemstillinger. Det var derfor en periode hvor jeg begynte å vurdere om jeg kanskje skulle gi den en firer istedenfor den planlagt femmer, - men nå i etterkant, når jeg betrakter hele verket, blir jeg nesten fristet til å gi en sekser, - men jeg havnet nå på den planlagte femmeren. Det er en roman med stor psykologisk innsikt som viser kvinnens maktesløse stilling i datidens samfunn, men samtidig skildrer stor kjærlighet!

Deilig krim fra Londons gater! Et godt oppbygd persongalleri, tvister man ikke forutser og en god penn. Denne boken har det meste for en krimelsker, og hovedpersonen er akkurat passe trøblete og dyster til sinns. Håper det kommer mer av Daniel Cole.

Wow, - ja, den hørtes jo artig ut! ;-) Takk skal du ha! :-)

Bare "Ellen og Karin", en "Fortelling for småpiker" av Eugenie Winther, 1931 ... ;-)
Jeg kan dessverre ellers ikke huske å ha truffet på noen navnesøster i litteraturens verden.

Jeg kommer ikke på noe eksempel der jeg selv ville reagert voldsomt på at noen ikke likte en bok, men jeg står nok litt undrende tilbake hvis det er noen som virkelig ikke liker Kristin Lavransdatter eller Ferrantebøkene. Jo, - jeg reagerte forresten ganske kraftig en gang en mannlig kollega sa noe nedlatende om sånne som likte Kristin Lavransdatter, - og så viste det seg at han hadde ikke lest den en gang!

Men når det gjelder hva jeg selv ville uttale meg kritisk om, så tror jeg nok jeg ville være forsiktig med å si at jeg ikke liker eller skjønner noe av noe som har fått Nobelprisen el.l., det ville jo være å innrømme at jeg var litt dum og ikke skjønte høyverdig litteratur ... Men til eget forsvar, jeg har innrømmet å ikke like en anerkjent forfatter: jeg vet at jeg har skrevet negativt om Milan Kundera her inne. Litt pinlig er det jo da å innrømme at jeg ikke har samme problemer med å skrive at jeg hverken likte Drømmehjerte eller Et helt halvt år ...