Bokelskere.no

Det er ikke alle bøker som passer for alle, og dette er nok en av dem. Det er en sterk bok, med mange grusomme detaljer, og noen ganger var det nesten for ekkelt. Jeg måtte ta noen pauser underveis i lesingen, mest fordi jeg ble så satt ut av den menneskelige ondskapen som kommer frem. Samtidig er den drevet fremover av Coras håp om at det fins noe bedre for henne, og at livet som slave skal være over. Dette med å være så nær friheten, men samtidig så bundet av både reelle og indre lenker var noe jeg synes man kan dra paraleller til i enhver sitt liv. Det er en bok som er mektig, kraftfull og som setter igang en hel rekke med tanker og refleksjon hos leseren. Jeg er overbevist om at jeg har lest noe stort!

Det kan vel være at jeg bommet litt med å sammenligne Anne med Pippi, men det var noe med at hun var rødhåret, foreldreløs (Pippi var jo nesten det), spesiell og selvstendig. Men det var rørende tydelig at hun også var ensom og med et stort behov for tilhørighet, og det ser vi vel ikke så mye til hos Pippi!

Netflixserien er en annen enn den som gikk på NRK for litt lenge siden, og jeg synes denne er veldig godt laget, både tidsbildet og særlig persontegningene og spillet, også av det eldre søskenparet hun havnet hos. Det eneste jeg ikke likte var introen, - men den går det an å hoppe over ;-)

Jeg har som sagt ikke lest bøkene, og det er meget mulig jeg heller ikke hadde likt og forstått meg på henne da jeg var åtte år! Men nå er jeg voksen og kan synes det er interessant å se hvor forskjellige mennesker kan være, og kanskje bli litt klokere av å prøve å sette meg inn i og forstå dem som er annerledes enn meg ;-) Hun kan minne litt om Pippi Langstrømpe noen ganger, og det er jo veldig populært å kjenne seg igjen i Pippi, mens jeg tror nok jeg var litt mer Anniken (eller hva hun het) ;-)

Hun er definitivt ikke noen rosa fjolle!!! Hun er et ensomt og spesielt barn, litt hyper og med mye fantasi! (Dette bare basert på Netflixserien, - jeg har ikke lest bøkene).

Vel, vel, - det er ikke så mange dansende skjeletter i "Anne with an E", hvis det er det du foretrekker ... ;-) Uansett, - kos deg og god natt! :-)

Og siden "Anne fra Bjørkely" er nevnt, er jeg nødt til å anbefale Netflixserien over bøkene, nå kalt "Anne with an E". Den er veldig sjarmerende og godt laget og spilt, - foreløpig bare en sesong. Men når det gjelder bøkene, må nok også jeg innrømme at jeg ikke har lest dem. Jeg har faktisk trodd at jeg har gjort det. for de er jo så kjente, men da jeg nå så serien, skjønte jeg jo at dette hadde jeg ikke lest!

Godt observert og godt sagt! Og jeg skal sannelig være på utkikk etter den blomsterboken, - jeg ferierer ikke så veldig langt fra Kristins barndomstrakter :-)

Artig å høre at Tordis Ørjasæter også merket seg den setningen! Jeg leste boken hennes da den kom, og satte veldig stor pris på den, - skjønner ikke helt kritikken jeg ser her, men det er jo lenge siden jeg leste den. Jeg har også lest Sigrun Slapgards biografi og var veldig begeistret for den og. Det var vel hun som så likheten mellom Svarstad og Erlend, - veldig interessant, noe jeg virkelig ikke hadde tenkt på! Og hun har vel også kommet med en slags doku-roman om Svarstad som jeg gjerne skulle lest, - han har jo kommet veldig i skyggen av Sigrid Undset!

Og jeg er enig i at livet-går-videre-tolkningen må være mest i Sigrid Undsets ånd. "Elleve år" avsluttes med at faren dør og at hun erkjenner at livet inneholder både så mye vondt og så mye godt (det andre sitatet jeg gjenga). Men så, bare noen linjer senere, kommer den helt siste setningen i boken: " - hun var så glad for altsammen, så hun kunne knapt holde ut å være så glad -." Og det var nok en holdning som kom godt med, når man tenker på de ti siste årene hennes, - de må ha vært veldig tøffe!

Tordis og Jo Ørjasæter har også skrevet en biografi om Nini Roll Anker som jeg satte veldig stor pris på, - anbefales! Og så er du jo veldig heldig som har fått tak i "Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter", - den har jeg ikke hørt om, men den må være veldig fin, - de bøkene er jo så fulle av blomster!

Det som vekket disse tankene i Sigrid Undset da faren hennes, den kjente arkeologen Ingvald Undset, døde, var en krans til kisten hans fra en kollega i Danmark med en runeinnskrift på båndet, oversatt til dansk med "Få vorde nu fødte bedre".

Og så kan man undre seg litt over dobbeltheten i den siste setningen, - eller det vil si, den er kanskje klar nok, men jeg misforsto den nok litt først. Da tolket jeg den nemlig dit hen, at når man skrev slike minneord, bidro man til at den avdøde ville bli husket og på den måten leve videre i folks bevissthet. Senere så jeg at hun antageligvis tenkte på de etterlatte som fortsatte å leve videre etter å ha gjennomgått et slikt tap, - at livet går videre.

Det har vært fascinerende å lese Sigrid Undsets barndomsminner. Hun var utstyrt med en fabelaktig hukommelse og sugde opp i seg og bevarte alle barndommens sanseinntrykk og opplevelser. Og disse har hun klart å formidle videre, ikke bare i denne boken, men jeg kjenner også igjen elementer i de skjønnlitterære verkene, - det er ingen som kan skildre et norsk sommerlandskap gjennom et barns øyne slik som Sigrid Undset!

Men boken har ikke verdi bare som en skildring av hendelsene i Undsets barndom og hennes opplevelse av dem, den gir oss også så mye verdifull kulturhistorisk kunnskap, - og den slags er jeg veldig svak for! Her får man skildret forskjellige strøk i det gamle Kristiania (Oslo), både hvordan disse så ut den gang og det mer sosiologiske bildet av hvem som bodde hvor, hvordan det så ut i hjemmene, kvinnenes stilling og barnas lek. Det siste ikke minst, og det er morsomt å oppdage at disse pene og pyntelige småpikene lekte ganske fritt, skitnet til de upraktiske kjolene sine, var ulydige og ikke alltid like snille!

SÅ artig, - og jeg kan jo se at det er henne! Men hun var jo halvt dansk, så det rettferdiggjør det jo litt, - sett fra danskenes side ;-))

Jeg leser nå Sigrid Undsets barndomserindringer "Elleve år", og det er jo allment kjent at det er det, selv om hun ikke bruker reelle navn, men f.eks. kaller seg selv Ingvild.

Da hun var omtrent ni år bodde familien i Drøbak en sommer, og da traff hun en jevngammel gutt, Olaf. Han var helt, helt lys og firskåren, og de ble svært gode venner, - litt forelsket vil jeg nok også si. Og så begynte det å ringe noen bjeller i hodet mitt, - Ingvild og Olaf i Drøbak, - det lød da kjent! Det minnet om både personer og sted i hennes middelalderverk "Olav Audunssøn", men det er svært lenge siden jeg har lest den, så nå måtte jeg slå opp. Og her var det mye likt, -
Undset har brukt sitt barndoms svermeri som modell til helten Olav! Barnebruden til Olav het riktignok Ingunn, ikke Ingvild, men beskrivelsen av Olav er nesten helt den samme som av Olaf!

Det er en utrolig fascinerende følelse å få en sånn aha-opplevelse, å oppdage spor og sammenhenger i litteraturen, så jeg ble aldeles nødt til å nevne det her! :-)

Fy søren!! Altså, jeg ble svett av å lese. Backman skriver som ingen andre kan, om tema som andre forfattere bare kan drømme om å skrive så ekte, alvorlig, klokt og forbilledlig om. Denne boken, den bor for evig i meg fra nå av.

Historien i seg selv er spennende nok, men jeg irriterer meg stadig over språket og at det blir mye oppramsing av steder og navn. Det føles som å lese en evig lang avisartikkel.

Det var jo bra, - men jeg fant den ikke i bokhyllen din. :-)

Hvis du savner Falkbergets persongalleri bør du definitivt gi deg i kast med Nattens brød, - etter å ha lest den også, er det enda flere du kan treffe på Røros ;-)