Bokelskere.no

Håpet, det var som skyen, sa du, fang den og se hva du får. Nei, håpet er snarere solen selv, mist den og se hva det var -

Jeg har ingen grunn til å klage, herre, det benet jeg har, er et utmerket ben, se, jeg kan hoppe og danse på det. Det andre benet er forresten ikke borte det heller, det er bare gått forut for meg - når jeg selv engang kommer efter, får jeg det nok igjen, skal du se!

Menneskene snakker om det tapte paradis, men jorden er jo i virkeligheten et paradis den dag i dag. De har bare hatt det for øynene støtt, så de ikke kan se det lenger.

På dette kjenner jeg den lærde mann: Hva ikke han forstår, er uforstand; hva ikke han har rørt, er ikke til; hva ikke han har målt, er gjøglespill; hva ikke han har veid, har ikke vekt; hva ikke han har myntet, er defekt!

Jeg gikk ut i gangen og ringte til ham. Tonen vår var litt usikker. Han fortalte igjen hvordan han hadde opplevd å lese det, men var ikke sint, det var mer som han tok selvkritikk, og det skapte et undertrykk i situasjonen som jeg fant nesten uutholdelig, for det hadde han ingen grunn til. At vi ikke så hverandre inn i øynene, og at vi aldri tok hverandre i hånden, ja i det hele tatt aldri berørte hverandre, kunne vi ikke snakke om, det var helt umulig, men da han noen uker etter denne telefonsamtalen kom på besøk til Malmö sammen med de to barna sine, Ylva og Torje, møtte han blikket mitt og strakte ut hånden da jeg åpnet døren. Ingen ironi, ingen subtiliteter, han ville rette det opp. Jeg ble blank i øynene og måtte se ned.

Kristofer blev sittende og følge tanken. Hans næste kunde være Gud, Gud kunde være hans næste. Det gik dunkelt op for ham, at den ting at elske sin næste, det var at elske Gud selv.

Trænger barmhjertigheten frist? Maa den overveie, inden den lukker sin favn op? Maa kjærligheten ha tid paa sig, maa den pleie raad med retfærdigheten og laane dens kolde blylodder først?

Godt, se paa øinene hans, se hvor dype og saare de er, det er ikke barneøine, det er en voksens bedrøvede blik. Hvem har skylden for, at disse øine er blit slik?

Han måtte anstrenge seg alt han kunne for ikke å slippe øynene - to siklende hunder - løs nedover kroppen hennes.

Bôddis slag var et hjerteslag av den typen som enhver ridder blir utsatt for på sin vei til den store kjærligheten, når han oppdager at også Tornerose trenger å skifte underbukser. Og drikker cola i smug.

KJÆRE SKRIVEBOK, skrev jeg. JEG SKULLE ØNSKE JEG HADDE VINGER PÅ RYGGEN. Det hadde jeg aldri tenkt på før, men nå hadde jeg skrevet det, og jeg tenkte at det var sant. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde vinger på ryggen.

His face was lined with suffering in which his eyes did not participate.

De gamle menn løfter pekefingrene en gang til og sier: Still deg i køen! Sett deg på skolebenken til du blir gammel og grå, så får du sjansen til å bli som en av oss - vissen, mektig og rik. Livets mål er den forfengelighet som spirer og gror i deg når du har pugget i hjel hele ditt opprinnelige liv. Og de løfter pekefingrene igjen og sier: Fra naturens hånd er verden stor og rik og fri og med tumleplass for alle. Men dét er nettopp ulykken. For den friheten er den laveste form for frihet, den er farlig, dens annet navn er kaos og tøylesløshet. Og du ønsker vel ikke å være tøylesløs? Men da må du gå inn for vår planmessige, velordnede, høyere frihet. Og for å oppnå den må vi lage gjerder, og murer, og piggtrådforhugninger, og stengsler, og båser, utenom deg og inne i deg - landegrenser og tollmurer og klasseskiller og standshovmod og foreninger med statutter og lover med paragrafer, og regler for alt du skal gjøre og ikke gjøre, si og ikke si, tenke og ikke tenke, føle og ikke føle, og forbud mot det meste, og straff for det aller meste, og angst for alt. Livets mål er verdighet. Det er den høyeste form for frihet, og den består i at du ikke lenger kan røre deg. Gamle menn. En skog av gamle menn med pekefingrene løftet. Kjærlighet? Nei, karrière. Glede? Nei, plikt. Livslyst? Nei, tålmodighet. Eventyr? Nei, skolebenk. Opprør? Nei, lydighet.

Altså var det verkeleg i gang mellom dei. Og kva sa så fuglen, på sitt fine språk? Mattis var ikkje i tvil. Det var om stort venskap. Prikk prikk prikk. Uendeleg venskap, tydde det. Han tok fram trepinnen og prikka med høgtid at det var likeins fatt med han.

Han fann seg ein pinne og prikka eit svar på ein ledig flekk i det brune. Vanlege bokstavar brukte han ikkje, det var for rugda, så han brukte fugleskrift han òg.

• Du er rar du, sa han, skulle eg sjå eitkvart kvar gong er ser ikring meg - korleis ville her bli laga då? Då ville her bli fullt.