Bokelskere.no

Kan man få hukommelsen tilbake?

Forferdelig måte å våkne opp på
Tenk at du våkner opp i senga til en fyr du ikke kjenner så godt og ikke husker hvordan du havnet der. Det er nettopp det som skjer med Tara Logan. Hun våkner opp i senga til en mann som bor i samme strøk som henne. Hun oppdager at noe er galt, og hun løper ut midt på natta. Neste dag får hele nabolaget at naboen hennes, Lee, er død. Tara forteller ikke til noen at hun var hos ham natten før siden hun ikke husker noe som helst, og hun har en familie å ta vare på. Lee var en gift mann, og hans kone og Tara var gode venner. Nabolaget er snudd opp ned når de finner ut at Lee er myrdet, og minstenkte dukker opp underveis. Tara holder munn siden hun er sikker på at hun ikke myrdet ham til tross for hukommelsestap, og fokuserer på å holde familien samlet, og prøve å fortsette som vanlig selv om tankene er et kaos. For en stund siden forlot hennes mannen hennes, Noah, dem i ett år før han kom tilbake, og hun vil ikke at familien hennes skal splittes igjen. Men er det mulig å leve et normalt liv i et nabolag hvor det nettopp er skjedd et mord? Og hun selv husker ikke en gang hele kvelden med offeret ...

Det publiseres mange psykologiske thrillere for tiden. Denne ble utgitt for to år siden og Kahryn Croft var tidligere et ukjent navn for meg, men jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Konseptet hadde et lovende utgangspunkt, selv om hukommelsestap ikke er noe originalt innenfor thrillersjangeren. Hvor mange ganger har vi ikke lest om det tidligere? Men det er ikke bare å bevare hemmeligheten om at hun var i naboens hus på mordnatten hun har å stri med og at hun prøver å få hukommelsen tilbake. Eldstebarnet Rosie, er en jente med mange problemer. Hun er en god jente innerst inne, men har en tendens til å skape mye styr rundt henne, noe som gjør til at det har ført til at Tara og hennes mann, Noah, ofte må ta en alvorsprat med henne, til tross for at jenta snart fyller atten år. Men en mor gjør hva som helst for å holde familien samlet, men er de sterke nok denne gang? Det er ikke lett når nesten alle i familien holder noe tilbake, og sakte, men sikkert sklir fra hverandre.

Dette er kanskje ikke en hardbarket psykologisk thriller, men det er mer om morsfølelse, morsinstinkt, familiebånd og prøve å være sterk når stormen herjer som verst. Den slags thriller. En følelsesmessig thriller er kanskje en nærmere beskrivelse der man gjør alt for å beskytte hverandre, selv når man føler at man sklir fra hverandre. For familie er tykkere er et tykkere bånd enn alt annet.

Lite suspense, mest drama
Boka er på bare 320 sider og selv om historien i seg selv er tynn og forutsigbar for min smak, scorer den høyt på stemning og karakterutvikling. Man blir godt kjent med persongalleriet, til og med bipersonene. Croft får frem mye ubehagelig stemning på bare noen få sider. Bare synd at historien i seg selv er såpass tynn. Kunne ha tenkt meg en større dose med suspense og undertoner for det hadde den historien god utgangspunkt til, men dessverre ble det rotet bort av intriger og mye frem og tilbake drama i hovedpersonens familie. Det blir såpass mye av det at det til tider ble uengasjerende istedet for oppslukende.

Det er spennende å utforske ukjente forfattereskap. Av og til kommer man over nye favoritter og andre ganger ikke. Dette ble en lunken erfaring. Jeg liker å gi forfatterskap mer enn en sjanse, så kommer til å lese mer av Croft senere. Bare glad jeg ikke valgte denne boka som påskelektyre. Da hadde jeg nok blitt enda mer skuffet. Det ble for mye drama istedet for suspense, og hovedpersonen var ikke den skarpeste kniven i skuffen angående folk hun er involvert med.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei igjen. Jeg glemte en forfatter i forslagene jeg kom med tidligere. Nemlig Elisabeth Dored. Hun var en norsk forfatter fra Halden som skrev noen romaner med handling lagt til romertiden. Disse bøkene kom ut for ca seksti år siden og er sikkert ikke så mye lest i dag, men er vel verdt å prøve seg på. Hun var gift med en filmfotograf fra Litauen (?) som var en verdenskjent nyhetsfotograf/ filmskaper om politiske hendelser fra den russiske revolusjon, den spanske borgerkrig og mye mere. Elisabeth skrev en biografi om han: For meg er jorden rund. En meget interessant og spennende bok, og jeg har lagt ut flere sitater her fra boka.
Eldre forfattere er vel verdt å lese litt av og alle bibliotekene klarer vel å finne bøkene.
God lesing!

Morsomt. =) Og har det blitt noe mer Stephen King lesing i det siste?

Hei! Jeg har ikke telt etter hvor mange bøker jeg har av kvinnelige forfattere, men jeg vet det er noen - og noen av disse hører med til det jeg setter aller høyest.
Nå har jeg ikke lest alt det de andre skriver og foreslår, men her kommer noen få forslag på bøker som har fått terningskast seks av meg:
Ragnhild Jølsen ( omtrent alt hun har skrevet i en bok).
Aino Kallas, Gjennom eld og vatn. ( Fire noveller oversatt til fantastisk nynorsk.)
Kerstin Ekman, og da særlig Guds barmhjertighet.
Dette er vel kan hende bøker som ikke er mest framme i boklista, kanskje bortsett fra Kerstin Ekman. Men prøv, jeg har fått rike lesestunder gjennom disse bøkene.

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er ikke en bok om å sette hverandre i bås på noen som helst måte, men for å gi oss større innsikt i hvorfor vi er så forskjellige, og skjønne hvorfor man er som man er ...

Fantastisk tittel og fascinerende innhold
Jeg innrømmer det med en gang at det var tittelen i seg selv som fanget min oppmerksomhet, og som var grunnen til at jeg ville lese boka. Det er en snerten tittel og jeg er sikker på at mange har følt det sånn en gang i blant i sosiale sammenhenger, at man sitter med en eller flere idioter rundt seg. I alle fall er det lett å tro det. Selv tenker jeg en "gjeng med idioter" hvis jeg må samarbeide med noen jeg ikke går overens med eller muligens misforstår. Men jeg har en teori om at alle er vi idioter på en eller annen måte, i mindre eller større grad. Er helt sikker på at det er mange som synes jeg er en idiot også, men hva så? Denne boka gir et nærmere innblikk i hvorfor vi muligens ikke går overens, hvorfor det oppstår konflikter og hvorfor noen liker noen andre bedre. Det er ikke nødvendigvis personlig, men noen klaffer man ikke med, og det har en årsak og når man ser den årsaken, får man også en større forståelse istedet for mye grubling og misforståelser.

Thomas Erikson er blant annet coach, lederutvikler og foreleser, og han har gjort mye research på forskjellige arbeidsplasser og hatt en del egne erfaringer om atferd Han har sett på hvorfor man er så forskjellig og hvorfor vi ikke alltid forstår hverandre. Han deler opp menneskene i fire grupper. Rød, gul, grønn og blå. Rød er for dominans, gul er for inspirerende, grønn er for stabil og blå er for analytisk. På denne måten skaffer han en større oversikt over forskjellige personlighetstrekk for å se forskjellene tydelige, og gjør det lettere for å huske dem ved å bruke disse fargegruppene.

Fargegruppene rød, gul, grønn og blå har sin mening
Den røde gruppen, de som dominerer, har trekk som stor konkurranseinstinkt, liker å bestemme og er ofte ledertyper. De gule er de joviale som liker å snakke og som er godt likt fordi de har varm personlighet. De grønne er de stabile, rolige som holder seg i bakgrunnen, men er også positive. De gjør ikke så mye vesen av seg, men er støttende, og de blå er veldig pertentlige, har god orden, systematiske, beskjedne, og liker å ha svar og oversikt på alt. De har ting klart. Dette er bare noen få av mange personlighetstrekk på disse fire fargegruppene. Dette bare for å gi et grovt innblikk i forskjellene på fargegruppene, og det er selvfølgelig mer detaljert om akkurat det i boka.

Forfatteren bruker eksempler på røde, gule, grønne og blå personer gjennom kjediser, arbeidsplasser hhvor han har studert arbeidsmiljø, venner, familie og tidligere hendelser. Å bruke venner og familie i en bok om psyokologi er kanskje feil og muligens for privat, men gjennom arbeidsmiljø og tidligere arbeidsplasser gjør det mer troverdig og gjør det desto mer interessant.

Å møte hverandre på halvveien
Hvorfor man er som man er og få en større forståelse for andre, er alltid et spennende tema, og å lese denne boka var alt annet enn kjedelig. Erikson bruker masse ironi og et snev av sarkasme slik at lesingen ikke blir tungtrødd. Han kommer med mange gode poeng, han gjør det tydelig på hvem som er hva når det gjelder personlighetstrekk, og man får merkelig lyst til å vite mer. Det er også lett å kjenne seg igjen i hvilke fargegrupper man tilhører og hvilke fargegrupper man eventuelt ikke går overens med. Istedet for å ta det personlig, så får man større forståelse på at av og til fungerer det bare ikke fordi man er som man er, og det er ikke mye man kan gjøre noe med det. Det samme gjelder alle. Det er bare å prøve å akseptere det og prøve å møte hverandre på halvveien. Det er det boka bunn i grunn handler om. Samme hvordan andre ser på deg. Samme hvilke personlighetstrekk du har. Samme om du er populær eller ikke, om andre forstår deg eller ikke, er poenget med denne boka om å forstå hverandre og lære å se hverandre på en annen måte, og derretter møtes på halvveien.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på angående boka er at noen partier kan være litt gjentagende, spesielt når man har skjønt forskjellene på en rød, gul, grønn og en blå person. Så man må regne med noen gjentagelser underveis, så det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært noe forkortet for å gi den større effektivitet.

Omgitt av idioter er en morsom bok om atferd og få en større forståelse for hverandre istedet for å dømme, samme hvor forskjellig man er. Å la være å sette folk i fargegrupper etter å ha lest denne boka, blir en prøvelse. Siden jeg er blå, bør jeg holde meg unna den gule fargegruppen siden de er glade og slitsomme i lengden. Neida. Jeg bare tuller! I fjor ga samme forfatter ut Omgiven av psykopater (så undviker du att bli utnyttjad av andra) og siden jeg tilhører den blå fargegruppen, den analytiske, fikk jeg merkelig lyst til å lese den også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her i Hammerfest har vi over 60 cm med snø, så må nok vente noen uker til før vi kan snakke om vår. I kveld har jeg lest ferdig En morder lyver ikke alene av Maria Lang. En grei krimbok, sånn litt over middels. Jeg kommer nok til å lese minst en bok til av samme forfatter etter hvert. Nå fortsetter jeg kvelden med Heksenes kors av Ingvar Ambjørnsen. Dette er nok ikke helt min type bok, men jeg skal gi den en sjanse.