Bokelskere.no

Hvorfor har jeg ikke lest noe av James Patterson tidligere?

Mange husker kanskje ikke thrilleren Kiss the Girls som ble produsert i 1997, for filmen er ikke så veldig kjent. Det var en tid den ofte ble vist på Tv, og det er en god film med Morgan Freeman og Ashley Judd i hovedrollene. Synes thrillere var mer nøktern og realistiske før i tiden, enn det de fremstilles nå i filmverdenen, noe som er litt synd. Savner thrillere med en god historie, som denne.

Kiss the Girls er ikke den første boka av James Patterson om Alex Cross. Det er Along Came a Spider som også er filmatisert. Jeg foretrekker å lese bøker i kronologisk rekkefølge, men siden jeg alltid har hatt lyst til å lese noe av James Patterson, hoppet jeg over til hans mest kjente bok, som jeg også kjente historien til fra før av. Følte heller ikke at det gjorde noe at man ikke har lest den første boka fordi man blir såpass godt kjent med Alex Cross, både gjennom jobb og familielivet. Han er både politimann og psykolog.

Hvor langt går man for noen man er glad i?
En dag kommer han hjem og blir overrasket over den triste stemningen da noen slektninger har kommet for å gi ham en alvorlig beskjed. Hans niese er forsvunnet, og det er også mange andre kvinner. Har det en sammenheng? Selv om han og niesen bor langt i fra hverandre, har de et tett bånd. Broren hans døde av en alvorlig sykdom, og han føler derfor et ekstra ansvar for henne. Vil han finne henne før det er for sent? Jo mer han og hans makker jobber med saken, viser det seg ikke at de må jobbe mot en seriemorder, men to som er avhengige av hverandre. Saken viser seg å være langt alvorligere enn først antatt.

James Patterson skriver godt og skaper skikkelig dyster stemning. Dysterheten minner meg litt om Se7en som er en av mine favorittfilmer. Det er også kjent at det alltid er noen forskjeller når en bok blir til film, men her var det overraskende store forskjeller, men vil helst ikke gå så nærme innpå det, fordi vil ikke røpe noe. Men kan si så mye at boka er mye mørkere enn filmen.

*En thriller med tyngde*
Til tross for den tunge dysterheten både i handling og i noen av karakterene, så er boka overraskende lett å lese. Den har en fin flyt, inneholder mye spenning og gode beskrivelser. James Patterson skriver med stor innlevelse, og jeg blir nesten flau av å tenke på at jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Lenge har jeg savnet å lese mørke og hardbarket krim og thrillere. Synes både krim og thrillere har blitt litt lettbente de siste årene, så det var godt å lese noe med tyngde igjen. Det eneste som ødelegger litt er en romanse som oppstår. Mellom hvem ønsker jeg ikke å si, for det er en såpass stor del av boka. Men bortsett fra det, ga det meg mersmak og lyst til å utforske dette forfatterskapet videre. Fikk også sansen for Alex Cross. Til tross for at han har sine indre demoner, er han veldig jordnær og virker rolig i enhver situasjon. Han er både varm og kald på en måte. Jeg liker den vekslingen.

Kiss the Girls overrasket ikke meg, men den byr på spenning, dyster atmosfære, god historie og fart. Boka inneholder noen grove scener og vold, så den er ikke for sarte sjeler. Selv liker jeg mørke og dystre bøker, og det gjør ikke meg noe at de er litt voldelige. Gleder meg til å bli bedre kjent med Alex Cross.

Fra min blogg: I Bokhylla

Trenger man å imponere noen i det hele tatt?

Å lyve gjør alt verre
Ina er ikke med i den populære gjengen i klassen, men vil gjerne være det. I følge de andre er hun ikke kul nok, og hun vet det selv. Hun bor i blokkborettslag sammen med moren sin. Hun er der, men samtidig ikke. Tankene hennes er et annet sted, og hun er alltid trett. En dag begynner hun på et kurs, og det betyr at Ina må være mye alene i sommer, men for klassen, lyver hun om at hun skal til "syden". Istedet gjemmer hun seg hjemme i leiligheten i redsel for å bli avslørt av de andre. Det er bare et problem ... Den siste dagen før sommerferien dukker det opp en nykomling som skal begynne i klassen hennes til høsten. Han og faren hans har flyttet inn i samme borettslag som Ina. Klarer hun å unngå ham og de andre resten av sommeren uten å bli avslørt?

Syden ble utgitt i fjor, og ved en tilfeldighet ble den lest sommeren i år, noe som var kjekt. Så langt har det vært drittvær (som jeg liker), men fint innevær til å lese bøker, og Syden byr på lett underholdning som man av og til trenger. Syntes også både tittel og innhold passet godt å lese de regnværsdagene boka ble lest. Det ble en slags kontrast over det.

Kjente problemstillinger
Boka har mye å by på som er lett å kjenne seg igjen i fra ungdomstiden. Det å passe inn, av og til velger man feil, noen ganger riktig, valget mellom å være sammen med de kule, eller gjøre det som er rett for seg selv. Mange problemstillinger blir tatt opp som fleste av oss går gjennom i den alderen, også forelskelse. Velger man selv den man blir forelsket i, eller bare skjer det? Et annet problem som blir tatt opp, men som alltid er viktig, er følelsen av at man trenger ikke å skjule den man er, samme hvem man er med. Man skal være seg selv, selv om det kan by på noen utfordringer, for alle har svake sider, noe man ikke er stolt av. Det er bare menneskelig. Mer menneskelig enn man tror. Boka tar også for seg temaer som; ensomhet og ekte vennskap. Man blir påminnet om at å være ung, ikke alltid er like lett.

Marianne Kaurin skriver om Ina med både alvor og humor. Selv om en del er forutsigbart for oss voksne, er Syden likevel en underholdende og vemodig bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.

Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.

Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år. (!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.

Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.

Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.

Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.

Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.

Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.

Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.

Fra min blogg: I Bokhylla

Status pr 30.juni er som følger;
- 44 leste bøker
- 1415 uleste bøker

Det blir ikke noe besøk i Mummiland, vi er litt lengre nord i Finland denne gangen. Akkurat nå er vi i Rovaniemi, så i morgen blir det besøk i nisseland. Men vi har planer om å besøke Mummiland om 2-3 år når guttungen er litt eldre (han er bare 2 år nå). Hvis du har tenkt deg til Mummiland kan jeg anbefale å bo på hotell Scandic Julia i Turku (Åbo). Veldig barnevennlig hotell, og Mummi kommer på besøk under frokosten :)

Vi er på familieferie i Finland denne uken. Det blir ikke så mye tid til lesing, men jeg leser litt i Byens spor av Lars Saabye Christensen. Årets beste bok så langt må være Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger.

Tror du misforstår litt der.Har bare sett på nyhetene av og til at når det blir laget reportasjer om ham, at noen trøndere sier Rinnanbanden på en litt intern måte. Og det er vanskelig å forstå at noen nesten lokalt hadde såpass stor makt på den gale siden.

Jeg sier det ikke for å rippe opp i noe. Håper ikke noe blir misforstått.

Jeg har et bokverk om Norges litteraturhistorie, Etterkrikslitteraturen i tre bind. Redaktør er Øystein Rottem og omhandler perioden 1945 til 1998. Verket er gitt ut på Cappelens forlag. Da dette verket ikke går lengre enn til 1998, er det vel egentlig ikke dette du er ute etter, men nevnt likevel.

Hva gjør man når et kjært familiemedlem forandrer seg til det verre?

Bare en overbeskyttende mor?
Etter en komplisert og risikabel operasjon, kommer Jacob sakte, men sikkert tilbake til hektene igjen. Han har nettopp gjennomgått en hjertetransplantasjon. Siden han har gjennomgått en slik operasjon, trenger han mye hvile og være nøye med å ta medisinene. Moren hans er en smule overbeskyttende, og behandler ham som et lite barn. Jacob er tross alt en ung mann, så det er litt småmorsomt hvordan moren hans duller med ham. Riktignok er hun og faren hans kjempebekymret siden han har vært svært syk og gjennomgått en tøff operasjon, men likevel er det mye pludring fra morens side. På grensen til komisk ...

Han far er også bekymret for ham, men han er mer avslappet og synes at hans kone overdriver en smule, spesielt når moren merker forandringer angående Jacob etter operasjonen. Han er ikke lenger den søte, snille og gode Jacob han en gang var. Ofte er han sint og aggressiv. Han får humørskiftninger for den minste ting, og moren hans synes ikke å kjenne ham igjen. Derfor gjør hun undersøkelser på Internett, i håp om å få svar. Er det stress som gjør Jacob så sint? Er det på grunn av hjertetransplantasjonen eller bivirkninger av medisinene han tar? Eller er det Jacobs ekte side som trer frem? Boka stiller mange spørsmål.

Kan en hjertetransplantasjon føre til personlighetforandring?
Forfatteren heter Lisa Stone, men hun har tidligere utgitt mange bøker med navnet Cathy Glass, og hun har skrevet en mørk og solid krim om foreldre som er vitne til hvordan deres elskverdige sønn forandrer seg til noen de ikke kjenner igjen. Da noe kriminelt skjer, og noen gir ham skylden, kan de ikke tro det. Deres gutt er da vel ikke ond? Men tidligere tegn og situasjoner, får dem til å tro det verste og så tvil. De stiller seg selv mange spørsmål. Har de ikke gjort en god nok jobb som foreldre, eller kan en slik operasjon som Jacob har gjennomgått, gi personlighetsforandringer? Det er ikke bare de som opplever personlighetsforandringene til Jacob. Også kjæresten hans gjør det. På et brutalt vis ...

The Darkness Within er ikke en bok for alle, særlig ikke unge lesere da den inneholder noe vold og seksuelle scener. Det er interessant å se hvordan Jacob forandrer seg til å være en søt og omtenksom mann, til en frekk, ufin og selvopptatt fremmed. Vil foreldrene få svar på hva som skjer og få kontroll på ham? Kommer de til å ignorere oppførselen hans, eller kommer de til å finne en løsning sammen?

Dette er en karakterdrevet krim. Det er ikke mye action eller stor fremdrift i handlingen, men følte heller ikke at det gjorde noe da persongalleriet var såpass interessante. Man blir svært godt kjent med hver enkelt, og av og til er det som å ta og føle på frustrasjonen som karaktererne føler. Lisa Stone skriver godt, men underveis kan handlingen føles noe ensporet og repetivt. Handlingen byr ikke på så mange vendinger og overraskelser. Det er ikke en sånn type bok. Dette er en nøktern fortalt bok om en familie i knipe, som er vitne til at et familiemedlem forandrer seg til det verre.

En spennende og tankevekkende krim som inneholder mange utfordrende spørsmål, og scener. Det er ikke en bok man glemmer med det første. Anbefales til de som tåler mørke og dystre bøker. Noen ganger er det godt å lese bøker hvor man ikke krever action hele tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Katter er herlige dyr. Det er generelt alle dyr. Sånn er det å være dyrevenn.

Har selv vært kattemor i nesten femten år, men i 2017 forlot han meg grunnet alderdom og han ble syk. Det var ingen annen valg enn å avlive ham. Man vil jo ikke at kjæledyr, som fort blir som et familiemedlem, skal plages. Savner å ha en katt rundt meg fordi det er festlig, men er ikke helt klar for å skaffe meg en ny katt ennå. Å miste en god venn sitter godt i. Så det blir ikke en ny katt med det første.

Sjarmerende illustrasjoner
Men sier ikke nei takk til kattebøker, for det er bare koselig. For et katteliv! er skrevet av Brigitte Nicolas Kvarsnes, og er illustrert av Silje Oddli Skinstad. Jeg må innrømme at jeg likte illustrasjonene bedre enn selve historien. Illustrasjonene er noe barnslige, men det er ikke så rart med tanke på målgruppen boka egentlig er rettet mot. Likevel er illustrasjonene mer stemningsfulle og har mer liv i seg, og det er noe søtt med bildene. Man blir en smule nostalgisk av slike bildebøker, fordi man leste mange av dem som liten.

For et katteliv! er om Kattinka, som egentlig er en hannkatt, og av og til kan vi mennesker ta feil av kjønn. Det er ikke alltid like godt å se forskjell på kjønn når det gjelder dyr. En bondekone fra Trøndelag gir ham bort til en annen familie som kommer for å hente ham, siden hun ikke kan beholde ham og alle søsknene hans, siden de er så mange. Han er fremdeles i Trøndelag og trives sammen med sin nye familie. Han lærer seg å leve med andre katter på godt og vondt. En dag møter han på Misty, som er en sjarmerende hunnkatt. De blir straks gode venner. Da de en dag går inn i en garasje, så nysgjerrige som de er, blir de innestengt ved en feiltagelse, og Misty er uheldig som drikker sykkelolje. Kattinka viser en omsorgsfull side av seg selv, og prøver desperat å redde henne. Klarer han å redde kjæresten sin før det er for sent?

Søt, men småtørr historie
Dette er en søt, men småtørr historie, spesielt for oss voksne, og kanskje mer underholdende og spennende for målgruppen boka egentlig er beregnet for. Men er man en kattevenn, eller en dyrevenn, må man jo lese slike bøker av og til. Det er koselig med dyrebøker uansett. Det er også godt med et avbrekk fra de andre bøkene man ellers leser. Noen ganger trenger man noe lett å lese, og gjerne noe med illustrasjoner. Jeg sier ikke nei til det. Selv om man av og til trenger noe lett å lese, ble historien for min del for forutsigbart og oppramsende istedet for fortellende. Derfor klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien.

Jeg ble dessverre ikke begeistret over konseptet, som var noe tynt og hinsides, men samtidig er det en slags trøst å lese boka når man savner å ha et husdyr selv. Terningkast tre til historien og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla