Line, hvorfor oppretter du ikke din egen bokhylle til ditt formål, du sier jo nærmest selv at det kanskje ikke er så interessant for andre? Kjenner meg litt provosert av holdningen du kommer med "hvorfor kan ikke jeg gjøre som jeg vil, må jeg tenke på andre". Ta heller til deg de velmente signalene som er kommet fra de andre på denne tråden...
Lenge, altfor lenge var mitt hjerte uten sang Men nu bor jeg midt i byen som jeg gjorde før engang, Og mitt hjerte svinger frydefullt ved posthusklokkens klang!
Midt i byen, under taket på en gård av jernbetong. Fjerne åser, trær og trehus kan jeg vinke til: So long! Landlig fred er bra for mange. Salig hver på sin fasong.
Jeg ser mye mer symbolikk i Proust.Men likhetene er mange...det handler om "kampen for å skrive", det å være/bli forfatter", det handler om en barndom, å være opptatt av litteratur, kunst, arkitektur det handler om forholdet til foreldre, det handler om engstelse, om seksualitet...og ikke minst "å finne seg selv" gjennom minner.
Mye er likt, i Proust sin ånd...men en del er også forskjellig. Det kan bli en lang diskusjon. På Sporet av hukommelsen på Kapittel 10 berørte en del av dette.
Vil gjerne komme med en anbefaling, Israel/ Palestine, how to end the war of 1948 skrevet av Tanya Reinhart. Hun er en israelsk lingvist og journalist. Det er vel ingen overdrivelse å si at hun er pro-Palestina, boken føles likevel merkelig balansert og er veldokumentert med nesten 300 henvisninger/ fotnoter. Min bok er full av understrekninger og utropstegn, jeg ble så revet med at jeg gikk i Blitz-demonstrasjonstog (i dress!) mot den Israelske Ambassade kort tid etter å ha lest den. (Det var omtrent det jeg hadde av ungdomsopprør, men det smakte godt, hehe)
Grundig omtale...du verden, er den bra. Jeg har hatt den siden den kom ut, men aldri funnet på å lese den...vet ikke hvorfor.
Hva med "Jarle Klepp" bøkene av Tore Renberg.(5 utkommet til nå), vellykket filmatisering også her.
Flott blogg-post på romanen, Anita, og fine bilder du har lagt inn.
Ja, denne er en av mine favoritter...jeg ventet på en oppfølger og anmodet om det, så kom Verdensmestrene i stedet. Bra den også, men helt annerledes.
Jeg så dette mer som det man utsetter seg for ved å engasjere seg, altså bli glad i noen, og så smerten ved tapet..."lidelsen" det fremkommer, men også dette med det "positive" ved savn, sorg, tap...at det kan ha en kreativ effekt...for eksempel bli en inspirasjonskilde til å skrive. Dette så jeg som det mest sentrale.
Jeg syntes Kompani Orheim er den beste i serien....til jeg leste Dette er mine gamle dager, kanskje den er enda bedre...men de er ganske forskjellige.
Jeg er enig med Rose-Marie om det meste, bortsett fra for meg stemte ikke det språklige. Tror jeg ville hatt mer glede av å lese boken på engelsk eller helst på originalspråket tysk. Synes det ble noe unaturlig og oppstyltet over oversettelsen og kom ikke helt i stemning.
Høres ut som en gammel grinebiter nå, men jeg får aldeles ikke reisetrang av alle skildringene av møter med tiggere.
Ja, han er fin novellist...bruker nesten alltid et virkningsfullt "moment of surprise" på slutten av en novelle...husker spesielt The Luncheon
Ville jeg noensinne bli hel igjen? Hadde jeg vært det noen gang? Det hjalp å elske, og det hjalp å drikke, da fløt det sammen til et slags hele. Men så våknet man fra rusen og gled fra hverandre igjen, som en frukt skåret over på midten.
Jeg telte 25 tråder på den boken...her er en av dem.
Kan godt leses separat denne ja....synes den er godt skrevet jeg. Var på boklansering av den.
Den hadde sine svakheter, men likevel - den er lesverdig.
Høyst lesverdig denne ja...ga den en god 5-er jeg. Gjorde en liten oppsummering i dag.
Leser egentlig Knaus 6, men pauser med Fallteknikk, gleder meg til å fortsette nye dypdykk i Espedal (biografi, dagbok, brev)