Bokelskere.no

Jeg er også fast gjest på biblioteket. På mandag skal jeg innom for å levere bøker og lydbøker og hente Hamlet. Å lese Macbeth har gitt så stor glede at jeg fortsetter mine Shakespeare-studier. I dag har jeg feiret med å høre NRKs hørespill og synes det var utrolig flott. Et bitte lite minus var at heksene var litt lite skumle!
Resten av helgen blir oppmerksomheten delt mellom Hvit engel, svart natt på lydbok (som var en skuffelse med "ny" oppleser) og Tatt av vinden (som jeg nok blir ferdig med en gang, om ikke i år..) i bokform.

Siste i rekken : Ditt fantastiske hjerte, med eller uten flimmer og smerte av Jørgen Gravning.

Thomas Enger "Killerinstinkt" skal være en god og spennende ungdomsbok. "Midt i svevet" av Arne Svingen kan også anbefales. Ellers er det verdt å merke seg Johan Mjønes sine ungdomsbøker, Død manns kiste, Blodspor i Klondyke, Kapteins Nemos testamente og Skattejegerne. Noen av disse er nyskrivninger av gamle klassikere. Kan også anbefale Tom Egeland sine ungdomsbøker, Skatten fra Miklagard, Mumiens mysterium og Katakombens hemmelighet.

Har lest ut boka.

Tittelen er i alle fall riktig, etter min mening. Det er først og fremst det Zorbas forteller og de meninger han har som gjør romanen interessant.
Den utvendige handlingen oppfatter jeg mest som en slags rammefortelling. Det er noen dramatiske hendelser, mord, brann, dødelig sykdom, og disse får Zorbas til å uttrykke mange meninger og forklaringer på eksistensielle spørsmål. Han er nok ikke en person som tror på gud(er), men religiøs er han nok på sin måte.

Har romanen den "samme" tittelen på gresk?

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg skiller meg litt fra flertallet her og likte boken godt. Skildringer av landskapet, stemningene og ikke minst vennskapet mellom Basil og Zorbas er en deilig kontrast til samtidslitteraturen. Jeg klarer ikke helt å hisse meg opp over kvinnesynet til hovedpersonene. De er menn av sin tid og klarer ikke engang å ta hverandre i hånden eller gi hverandre en klem.

Noe av det som tiltaler meg i boken er det enkle livet; at manuelt arbeid er godt for sjelen, at all mat smaker godt hvis man spiser den ved et bål med en god venn, å tenke mindre og leve mer. Døden kommer uansett og staten eller andre gribber fjerner alle spor. Hadde jeg klart det, skulle jeg jammen tatt en dans!

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har lest mye serier i det siste; Britt Karin Larsens Tater-triologi, 7-boks serien fra Finnskogen, Lewis-bøkene til Peter May, 6 bøker i Jon Michelets ”En sjøens helt”. Det er nesten skummelt å begynne på serier, man blir jo aldri ferdig!

For å gjøre noe helt annet begynte jeg på et lite Macbeth-studium. Jeg leser en scene hver kveld, først på engelsk, så på nynorsk og til slutt på bokmål. Det er dagens høydepunkt. Jeg gleder meg utrolig over det elegante språket og må lese enkelte setninger og vendinger mange ganger. De norske oversettelsene har også høydepunkter på begge mål. Jeg er vel omlag halvveis og som premie til slutt venter NRKs radioteaterversjon. Og jeg er hekta. Hva blir det neste tro? Det heller mest mot Hamlet.

Ellers nærmer jeg meg slutten på Zorbas og også Pillebefinnende, som er en thriller for meg som bruker mye medisiner. På dagtid lytter jeg til I midtens rike, en fantastisk reise i Kinas historie. Lese -og lyttegleden er stor for tiden, håper det varer!

Fin serie. Så alle episodene.
Min intensjon med forslaget om ta en pause fra den ordinære leseplanen er at deltakerne kan foreslå en bok som de har et forhold til når det gjelder juleltesestoff. En julerelatert forfatter er dermed kanskje særlig aktuell.

Onsdag, 7. november 2018

Hei,
Neste kategori ut er nyere nordisk litteratur (Nn8).

Jeg foreslår at vi forlater leseplanen og velger en bok som vi kan lese sammen i jula.
Hver deltaker kan foreslå en bok (norsk eller utenlandsk, alle tidsepoker) som den enkelte ofte leser i jula, og/eller som har julerelatert innhold/tema.

Så fortsetter vi med Nn8 primo januar 2019.

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig med deg om "Stillitsen", som over gjennomsnittlig kjedelig.

Piken har en levende modell, vel avdød nå, ifølge Odd Karstein Tveit i en bok jeg ikke lenger husker hva heter. En slags erindringsbok fra Israel og Palestina. Den, "Piken med trommestikkene", er også nylig blitt en TV-serie. Boka er en av mine favoritter fra le Carre. Jeg har inntrykk av at verden ikke er så sort-hvit i Midtøsten, men det er sikkert fordi jeg ikke ser på nyheter. Denne boka handler om reisen mot flere nyanser, var mitt inntrykk den gang.

Jeg ble ferdig omsider med den fine boka fra Spania under borgerkrigen. En av de bedre jeg har lest, om krig og de komplekse forbindelsene folk imellom. Det var "Ikke gråte" av Lydia Salvayre. Så jeg begynte så smått på "Jeg bekjenner" av Jaume Cabre. Spansk, eller katalansk, denne også. Den leser jeg fordi Moira anbefalte den her. Fant den ikke igjen, så da ble det "Flyktningene" av Viet Thanh Nguyen i stedet. Han vant Pulitzer-prisen for denne i 2016. Så langt har jeg bare lest en av novellene. I går var det forresten en flyktning eller innvandrer som spurte meg om hun skulle velge Selbu blå eller den mørkeblå, og hva som var forskjellen på de. Og mat er ofte den aller enkleste måten å kommunisere på. I denne boka er kommunikasjon mellom mennesker, og generasjoner, et tema. Tilhørighet versus individualitet. Det er nok urimelig å si at alt handler om det (i verden, ikke i boka), men se bare på KrF sin diskusjon i høst. Fant igjen Cabre og regner med litt mer lesetid i november. Håper på det. For alle bokelskere.