Bokelskere.no

God ferie med de to neste i kofferten!

En fantastisk oppvisning av hvordan alt henger sammen med alt, mer spennende, vemodig og trøstende enn noe annet jeg har lest om Holocaust. Med unntak for "Verden av i går", som var vemodig, tilstedeværende og åpenbarende som tidsvitne. Dette blir nok årets bok for meg også.

Det er jeg glad for å høre, siden jeg leser den selv. Den måtte vike for mesterverket til Philippe Sands, som akkurat nå er ferdig lest.

Så mange bøker og så lite tid.

Jeg har begynt å lese Brødrene Shakespeare og den er helt annerledes enn forventet. Boken ble kjøpt for kr. 5,00 på biblioteket for evigheter siden, lenge før jeg fikk somlet meg til å lese noe av Shakespeare. Jeg har vel trodd at den skulle være litt kronglete og gammeldags, men den er derimot veldig moderne og ungdommelig i formen. Jeg er bare helt på begynnelsen, men har (noe overraskende) allerede fått ca 40 ord og uttrykk for ereksjon. Ikke det første jeg forbinder med Shakespeare, men teksten er både god og humoristisk - og det er jo sommer :)

Jeg måtte google Jon Ewo og skammer meg litt over å ikke ha hørt om ham før. Er det slik at det bare en noen få forfattere som får all oppmerksomheten, eller er det jeg som er helt sløv?

På iPoden går bok nr 5 av Sagaen om is og ild. Jeg begynner virkelig å føle meg hjemme i dette universet, så det blir nok flere etterhvert.

Jeg liker alenetid bedre og bedre med årene, det tror jeg mange gjør, ihvertfall de som møter mye folk i jobben sin. Herr Fikrys litterære liv var en forlokkende boktittel. Minner meg om at jeg skal lese en annen bok av en litteraturanmelder.

Det er bedre å glede seg til noe godt, som å lese, mens man holder på med noe annet hyggelig, som å ha besøk. Hisham Matar har jeg ikke hørt om. Si fra hvis det er en god bok.

Trenger man å imponere noen i det hele tatt?

Å lyve gjør alt verre
Ina er ikke med i den populære gjengen i klassen, men vil gjerne være det. I følge de andre er hun ikke kul nok, og hun vet det selv. Hun bor i blokkborettslag sammen med moren sin. Hun er der, men samtidig ikke. Tankene hennes er et annet sted, og hun er alltid trett. En dag begynner hun på et kurs, og det betyr at Ina må være mye alene i sommer, men for klassen, lyver hun om at hun skal til "syden". Istedet gjemmer hun seg hjemme i leiligheten i redsel for å bli avslørt av de andre. Det er bare et problem ... Den siste dagen før sommerferien dukker det opp en nykomling som skal begynne i klassen hennes til høsten. Han og faren hans har flyttet inn i samme borettslag som Ina. Klarer hun å unngå ham og de andre resten av sommeren uten å bli avslørt?

Syden ble utgitt i fjor, og ved en tilfeldighet ble den lest sommeren i år, noe som var kjekt. Så langt har det vært drittvær (som jeg liker), men fint innevær til å lese bøker, og Syden byr på lett underholdning som man av og til trenger. Syntes også både tittel og innhold passet godt å lese de regnværsdagene boka ble lest. Det ble en slags kontrast over det.

Kjente problemstillinger
Boka har mye å by på som er lett å kjenne seg igjen i fra ungdomstiden. Det å passe inn, av og til velger man feil, noen ganger riktig, valget mellom å være sammen med de kule, eller gjøre det som er rett for seg selv. Mange problemstillinger blir tatt opp som fleste av oss går gjennom i den alderen, også forelskelse. Velger man selv den man blir forelsket i, eller bare skjer det? Et annet problem som blir tatt opp, men som alltid er viktig, er følelsen av at man trenger ikke å skjule den man er, samme hvem man er med. Man skal være seg selv, selv om det kan by på noen utfordringer, for alle har svake sider, noe man ikke er stolt av. Det er bare menneskelig. Mer menneskelig enn man tror. Boka tar også for seg temaer som; ensomhet og ekte vennskap. Man blir påminnet om at å være ung, ikke alltid er like lett.

Marianne Kaurin skriver om Ina med både alvor og humor. Selv om en del er forutsigbart for oss voksne, er Syden likevel en underholdende og vemodig bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det høres ut som en fin ferie. Setter opp Anne Bitch på leselista også.

Toni Morrison har jeg ikke lest. Enda et hull som må tettes. Det er vel lyst der du er nå, men her er det mørkt.

To gode bøker, tror jeg.

Armenerne er nevnt i boka til Philippe Sands, siden de var offer for folkemord tidlig, og da var det osmanerne som sto bak, så vidt jeg skjønte.

Må sjekke "Dagsordenen". "Hvitekrist" vurderte jeg i dag, men bunken av lånebøker først.

Leste "Far Goriot" sammen med lesesirkelen her fo noen år siden. Detaljfokuset husker jeg.

Tarjei Vesaas burde jeg lese. God ferie!

Siden det er ferie, og jeg gjør det jeg liker å gjøre; å lese etter en sen frokost: Akkurat nå "Tilbake til Lemberg", en fantastisk godt skrevet bok av Philippe Sands. Han er jurist og vever sammen sin egen familiehistorie med utviklingen av det juridiske begrepet "folkemord" og utredningen av statens rettslige ansvar for hva den gjør mot sine innbyggere som individer. Denne boka er spennende.
Ahmet Altan er en innbygger i Tyrkia som behøver vern mot staten. Han beskriver sin historie fra fengslet, etter at president Erdogan valgte veien mot diktatur sommeren for tre år siden. Altan skrev 'Eg får aldri sjå verda igjen", og beskriver traumatiske erfaringer bedre enn noen andre jeg kan huske. Innholdet er like godt som tittelen lover. Så her må alt annet vike. Ønsker dere alle en godværshelg med tid til lesing og alt annet som vi trenger.

Denne ligger i stabelen av uleste sommerbøker, så det er fint å tenke at jeg har den til gode.

I 1908 ble Knut Hamsuns romaner "Benoni" og "Rosa" utgitt. Romanene blir oppfattet som en dobbeltroman, fordi handlingen i "Rosa" er en fortsettelse av handlingen i "Benoni". Persongalleriet er ganske identisk i de to romanene. I "Rosa" er det en student Parelius som er jeg-forteller, mens fortelleren i "Benoni" er ganske allvitende, og handlingen fortelles i tredje-person.
Hamsun benytter ofte personer fra tidligere bøker i sine romaner. Handelsmann Mack på Sirilund dukker først opp i "Pan" (1904) og har en framtredende rolle i 1908-romanene. Hans datter Edvarda som har en av hovedrollene i "Pan" er også med i "Rosa". Hun har vanskelig for å glemme løytnant Glahn, og innleder diverse forhold med andre menn på Sirilund. Edvarda er en av de mest interessante kvinnelige karakterer Hamsun har skapt. En uutgrunnelig litterær skikkelse. Og munken Vendt (jfr. Hamsuns skuespill i bunden form) er også med i "Rosa".

Jeg leser nå "Benoni" og "Rosa" på nytt. Først og fremst pga. romanenes litterære verdi og humoristiske personskildringer, men også fordi vi har fått et nasjonalt jektefartsmuseum i Bodø (med nordlandsjenta "Anna Karoline" som hovedattraksjon), og da er det spennende å lese skjønnlitteratur om jektefart og fisketransport i gamle dager. Utpå høsten kommer det visstnok en fagbok (sakprosa?) om jekta. Tror tittelen blir "Nordlandsjekta - eventyrets farkost". Må ha.

PS.
TV-serien "Benoni og Rosa" finnes i NRKs arkiv.

Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.

Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.

Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år. (!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.

Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.

Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.

Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.

Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.

Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.

Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg forstår at det ikke er lett å skrive om en verdensleder som holder kortene tett inntil brystet. Men Sun Heidi Sæbø har gjort et anstendig forsøk. Jeg lurer på når det kommer bøker fra maktens innerste sirkler i dette landet. Og hva vi vil få vite da. Jeg er fortsatt usikker på om vi snakker om en diktator her, eller ikke. Han har ihvertfall gitt seg selv muligheten til å sitte lenge. Ikke vet jeg så mye om maktfordelingen heller, om det finnes alternative lederfigurer.