Bokelskere.no

Dette er den første romanen i serien om Barrøy-folket. Jeg har lest både De usynlige og de neste to bøkene (Hvitt hav og Rigels øyne). Alle tre bøkene er kjempebra. Blir gjerne med på en felleslesing av De usynlige

Nå venter jeg på bok nummer fire: Bare en mor.

Mitt forslag denne gangen er:

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo.

Jeg har en god del av Wassmos bøker i hylla (bl.a bøkene om Tora og bøkene om Dina), men det har ikke blitt til at jeg har lest noe av henne. Det eneste er halvparten av Dinas bok (Norges nasjonallitteratur).

Under Hamsundagene for noen år siden ble Wassmo bokbadet av Nils Magne Knutsen (prof. emeritus og Hamsun-kjenner). Der snakket de bl.a. om Disse øyeblikk.

Kanskje en felleslesing av denne romanen (som visstnok er ganske selvbiografisk) gir mersmak.

August-trilogien er veldig bra, og er vel tre av Hamsuns mest humørfylte romaner.
Og som vanlig er det en god del kritikk av det moderne (datidens) samfunn også her.

Dersom du likte Landstrykere, vil du nok også like Benoni og Rosa, som begge ble utgitt i 1908. Tror NRK-serien ligger på NRK TV.

Den romanen som av mange blir regnet som mesterens mesterverk er Pan (1894).

God lesing! :-))

Spennende ny serie med forskjellige forfattere.

Jonny og Linda møtes tilfeldig etter mange år uten å ha sett hverandre, og gamle følelser blusser opp. Linda går fast til en menighet hvor Isaksen er predikant. Noe motvillig blir Jonny dit med henne en dag. Han er vant til å være for seg selv, siden han bor i skogen som en enstøing. Han har et sted der hvor han tilbringer dagene alene. Helt til Linda flytter inn. Jonny er kjent i strøket for at han havner på villspor av og til.

Ujevn forhold
Forholdet deres har sine oppturer og nedturer som i alle forhold, men Jonny føler seg ofte rastløs og minstenksom, da Linda bruker mye av tiden sin på å være i byen, men sier ikke hvor hun har vært, eller hva hun har gjort. Det gjør Jonny en smule paranoid. Er det noe mellom henne og denne Isaksen, eller gjør hun noe ulovlig? Kommer han til å følge etter henne, eller lære seg å stole på henne? Vil dette forholdet overleve, siden det består av mistenksomhet, hemmelighetsskremmerier og avstand, selv om de bor i samme hus?

Dette er en bok som det ikke er så mye å si om, siden det er en bok på bare 146 sider. Det er første bok i en serie som er inspirert av De ti bud. De to neste bøkene som jeg vet om i skrivende stund er, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Det skal bli spennende å se hvem andre som bidrar i denne serien. Andre guder av Jørgen Brekke er første bok ut med godt førsteuttrykk. Har lest noen få bøker av Brekke tidligere: Alle kan drepe og Avgrunnsblikk, og jeg liker denne best av ham så langt. Til tross for at dette er en kort bok, får han frem karakterene bedre i denne, stemningen og historien hadde også noe kryptisk over seg. Selv om slutten var forutsigbar, ødela det ikke spenningen og fortellerstemmen hadde noe Roald Dahl lignende i seg. Man venter det verste mens man leser, samtidig var dette en "gøy" bok å lese. Gøy er ikke akkurat det riktige ordet å bruke, men man blir underholdt. Det er bare det jeg mener og man blir godt kjent med karakterene, noe som er godt gjort med tanke på at historien også er litt begrenset.

Kryptisk stemning
Det jeg likte best med denne lille boka, er oppbygningen som vandrer litt frem og tilbake, og alt består av bruddstykker. Det føles litt sånn. Siden boka er begrenset, får man jo ikke mye bakgrunnshistorier som i de større bøkene, men likevel kommer karakterene skikkelig frem, og likte også vekslingen mellom Jonny og Lindas perspektiv, slik at man får sett ting fra forskjellige vinkler, og gjør det hele mer ekte. En alvorlig og litt annerledes bok om sjalusi.

Fra min blogg: I Bokhylla

I dystopisk lesesirkel pøser regnet ned i Helbrederen av Antti Tuomainen. Det er rart å lese om Helsinki uten kulde rundt juletider. For ikke å lese den ferdig for fort fant jeg fram Livets lenker og det angrer jeg ikke på. Den står på 1001 bøker å lese før du dør-listen og i motsetning til mange andre titler jeg har hentet der er jeg enig i at den bør stå der. Det er kvalitet i hver setning (hvis man overser litt dårlig oversettelse her og der), tørrvittig humor, alvor og gode karakterer. Jeg spør meg selv om hvorfor jeg ikke har lest Somerset Maugham før, den har stått i hylla i åresvis. Heldigvis er historien laang.
På lydbok surrer krim av Lee Child. Jeg er på bok 3 i serien om Jack Reacher og har 12 til på vent. Helt greit å høre på som akkompagnement til husarbeid og andre sysler.

Selv om jeg sjelden skriver på helgetråden setter jeg stor pris på den og leser den hver uke. Får mange tips om bøker og noen havner på leselisten. Håper dere fortsetter med den om enn tilbakemeldingene blir litt få i perioder :)

Jeg lånte boka på biblioteket og leste fort ut kapittelet 2 dager før jul. Jeg liker historien så langt, den er lettlest og beskrivelsen av vær og miljø ellers virker dessverre troverdig. Har hatt noen dagers pause med annen bok, for ikke å bli for fort ferdig.

Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.

Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.

Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.

Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.

Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.

Lite forhold til kvinnelitteratur generelt
Jeg er ikke negativ til kvinnelitteratur og synes heller ikke det er en sjanger det er noe "galt" med. Det er bare ikke en sjanger som frister mest når jeg skal lese. Jeg leser mye horror, thrillere og krim, men samtidig ønsker jeg å lese litt variert underveis, og gi meg selv noen utfordringer. Tenkte at Kvinnene jeg tenker på om natten var en utfordring, men en overkommelig utfordring. De fleste kvinnene som ble presentert i denne boka, var ganske interessante å lese om, også.

Denne boka er delvis biografisk og delvis reiselitteratur. Den er om finske Mia Kankimäki, som føler seg utenfor alt sammen. Grunnen er at hun er i førtiårene, er barnløs, og hun har nettopp solgt leiligheten. I boka kaller hun seg M istedet for Mia, og om natta strever hun med å sove. Muligens på grunn av at hun ikke har noe fast i livet å forholde seg til og mens hun er våken, tenker hun på historiske kvinner hun beundrer. Noen av dem er kjente, mens andre forsvinner i tidens glemsel. M føler det som sin jobb å bringe dem til lyset og på en måte bli oppdaget igjen på ny. Hun har valgt kvinner med forskjellige oppnådde mål, bakgrunn, kultur og fra forskjellige tidsepoker. Kvinnene hun skriver om er blant annet forfattere, reiseoppdagende og kunstnere.

Den meste kjente kvinnen i denne samlingen er nok Karen Blixen, som har fått noe drahjelp takket være filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Jeg kommer ikke til å si så mye om hver enkelt av disse kvinnene i boka, for at anmeldelsen ikke skal bli altfor lang, for boka nevner ti kvinner som har gjort sitt på sin måte, og gjort det bra, også. Det de fleste har til felles er at de har hatt lite hell med kjærligheten, men likevel prøvd å finne sin egen vei i livet uten å tenke på så mye om hva andre synes om det.

Selv om Mia får en mindre del av boka enn de andre kvinnene hun skriver om, var det også spennende å lese om henne, for det var mye å kjenne seg igjen i. Ikke alle har mann og barn. For noen er det å være barnløs selvvalgt, og for andre er det ikke det. Man er forskjellig og ingen har det samme livet. Man bør bare følge sitt eget liv. Kankimäki fant trøst hos disse kvinnene og deres eventyr. Et fint prosjekt som ble forandret til en lærerik bok om kjente og ukjente kvinner som har fulgt sin egen stemme.

Mange sterke kvinner å finne i denne boka:
Barne nevner hvilke kvinner hun nevner i boka: Karen Blixen, Isabella Bird, Ida Pfieffer, Mary Kingley, Alexandria David-Néel, Nellie Bly, Yayoi Kusama, Sofonisba Anguissola, Lavinia Fontana, Artemisia Gentileschi. De som var mest interessante å lese om var Karen Blixen og Sofonisba Anguissola, spesielt sistnevnte. Hun var en av de første kvinnelige profesjonelle malere, og hun fikk også litt opplæring av Michelangelo. Ellers synes jeg mange ble litt like å lese om, og den jeg likte minst å lese om var Isabella Bird, for hun var noe rasistisk. Så det er mange sterke og kanskje litt uvanlige kvinner å bli kjent med her.

Har jeg blitt kvitt skrekken for kvinnelitteratur? Nei, men tror det blir lettere å lese mer av det, hvis jeg kommer over det fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen som leser Hamsun nå?

Jeg har nettopp lest Konene ved vannposten (1920) og skal lese Siste kapittel (1924).
Deretter blir det August-trilogien (1927, 1930 og 1933).

Det er i grunnen det samme for meg.
Vi kan gjerne ha fire uker mellom hver felleslesing, dvs. ha ei friuke før vi foreslår neste bok, og deretter én uke til forslag, én uke til valg og én uke til å skaffe bok.
Ja, hva synes dere andre?

(For å slippe å lage ny tråd, har jeg foreløpig forandret fristen for forslag til Nn11 til 18. oktober)

Lørdag 3. oktober 2020

Ny tråd:
Forslag til Nn11

Kategori:
Nyere nordisk litteratur (utgitt etter 1975)

Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå bok.

Begrunn gjerne forslaget, og helst med lenke til boka.

Forslagsfrist:
Søndag 18. oktober, kl. 18.00

Har lest ut Walden

Boken er en subjektiv fortelling om å leve ute i naturen (og andre steder) og hvordan jeg-personen reflekterer over det han opplever både materielt og mentalt. Hverdagsfilosofi som er innom smått og stort, eksistensielt, litteratur, kultur og natur.

Essayistisk oppbygd, med skjønnlitterære og faglitterære innfall og utfall.

Mange interessante synspunkter fra lesesirkel-deltakerne underveis.
Og takk for det!

Jeg skjønner i grunnen hvorfor jeg leste bare halve boka for noen år siden. Den ble mindre og mindre interessant, og mer og mer kjedelig etterhvert som jeg leste videre. Men nå er jeg glad for å ha lest hele boka.
Den blir vel fortsatt regnet som en klassiker.
Velfortjent, fortjent eller ufortjent?

Terningkast 4.

Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:

I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.

I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!

Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.

I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.

Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.

Dette er bok nummer fire i Bukkene Bruse serien, som er basert på en kjent og kjær eventyrfortelling, som de fleste kjenner til. Jeg har ikke lest alle bøkene i Bukkene Bruse serien, og de kan fint leses som enkeltstående.

Ut på tur, aldri sur
Selv har jeg lest bare en bok tidligere fra denne serien, og det er Bukkene Bruse på Badeland, og må si at denne, Bukkene Bruse drar til Syden er mye morsommere. Ikke bare på grunn av at de bruker begrepet Syden, men også sitausjonene de havner i og enkelte kommentarer, er også artige. Jeg leste denne en dag jeg trengte noe lett og overkommelig, og det var ikke et dårlig valg.

I denne serien har Bukkene Bruse fått et nytt liv med nye eventyr. Denne gangen drar de til "Syden". De har tydeligvis bodd under en stein i det siste, siden de ikke har fått vite noe om coronaviruset. Nei da. Spøk til side ... Storebroren deres tar med de yngste på tur for å komme seg vekk og for å nyte late dager på stranden. Men ett problem oppstår da de blir hentet av noen på stranden, og fraktet til et annet enn hotell enn det første de fikk. Har det oppstått en misforståelse?

Kort lesestund
Dette er en veldig kort bok på under femti sider, så da blir det heller ikke så mye å anmelde, siden man ikke vil ødelegge moroa for andre. Syntes at Bukkene Bruse på Badeland var noe lunken og tørr, mens denne var mer sprudlende på mange måter. Både bukkene og handlingen føltes et hakk mer levende, humoren også. Likte heller ikke illustrasjonene så voldsom godt i Bukkene Bruse på Badeland med det første, men av en eller annen grunn liker jeg de bedre denne gang. De er ikke spesielt sjarmerende, fine eller vakre, men lekne og ekte. Det bare beviser at en barnebok trenger ikke bare å bestå av vakre illustrasjoner. Moursund sin stil er som sagt mer leken og ekte. Det er som det er og det passer til handlingen. Alle illustrasjoner trenger ikke å være vakre hele tiden, så lenge de samhandler med handlingen i en bok, og det gjør det her.

Det som er litt synd med barnebøker man synes er morsomme og underholdende, er at det går over så fort. Det føles nesten ut som det er over før man har startet. Så brukte tid på å se ekstra nøye på illustrasjonene, for at boka skulle vare litt lenger, og som sagt, kjenner man til det originale eventyret, og hvis man ikke tilhører målgruppen boka er rettet mot, blir det jo forutsigbart, men likevel hadde denne boka mye sjarm.

Les den gjerne hvis du trenger noe lett og underholdende. Selv er jeg ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Fremdeles foretrekker jeg originaleventyret, men er nok litt gammeldags av meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er Gomorra er godt mulig en ukjent bok. Det Uthevet tekstvar det i hvert fall for meg. Den sammenlignes med Jeg er Pilegrim. Den har jeg i det minste hørt om, men ikke lest. Så vet ikke om de er så like.

Plutselig ikke så alene lenger
Azi får seg litt av en overraskelse. Han får nemlig besøk! I flere år har han tilbrakt mye tid i et skjul som han delvis har laget selv. Der har han lært seg det meste om PC'er, Internett og hacking, med bare kaffe som selskap. For noen år siden hadde han en kamerat som delte denne teknologiske interessen, men han dro til Amerika for å oppfylle drømmene sine, og Azi ble alene igjen i London. Han mistet også sin mor da han selv var ganske ung mens han studerte, og han har vært vant til eget selskap i over lengre tid. Plutselig dukker det opp en dame i hans skjul som hevder han er blitt overvåket. De vil ha ham med på oppdrag, og for å fullføre oppdraget, kommer han til å bli fotfulgt og få instruksjoner underveis. Han vil også ende opp på mange forskjellige steder. Samtidig er det en hacker som ber ham om hjelp gjennom en pc. Hun tror at noen er ute etter henne på grunn av informasjon hun sitter på. Men Azi føler seg noe håpløs når det kommer til det sosiale, siden han ikke er vant til det, og kan de stole på hverandre, med tanke på at de er hackere, begge to?

Er ikke vant til å lese teknothrillere eller bøker i lignende sjanger tidligere, men dette var noe tynt. For har sett filmer fra samme området, som er mer detaljert og medrivende. Jeg likte Azi, som er noe usikker blant mennesker, men er erfaren når det kommer til PC'er, og det tekniske generelt. Han blir plutselig tvunget til å bli mer sosial, for å utføre diverse oppdrag av de som holder øye med ham, og han havner på forskjellige steder i verden på grunn av det. Han er ikke så veldig verdensvant, men blir på en måte tvunget til å bli det, både med og uten de som gir ham diverse instruksjoner han er nødt til å utføre, hvis ikke går det galt. Spørsmålet er. Stoler han på dem, og stoler de på ham? Stoler han nok på sine egne avgjørelser? Spennende temaer, og også delen om mørkenettet, eller dark web som det egentlig heter. Men er noe skuffet over at det er lite tekniske beskrivelser og oppskrifter, siden dette er en teknothriller. Noe av det blir diskutert og forklart, men alt i alt syntes jeg det var for lite, og ville vite mer. Ikke for å lære det selv, men synes det er interessant å lese og se dokumentarer om slike ting. Så det var veldig lite om hacking, mørkenettet, hvor ulovlige ting foregår og hvordan hackere kommuniserer sammen, synes jeg. Kunne gjerne ha tenkt meg å lese mer om det.

Godt utgangspunkt, men det blir noe langdrygt
Til tross for at jeg likte Azi hovedpersonen og Odi (ja,det er Odi, ikke Odin), en mann som møter ham av og til for å fortelle ham hva han skal gjøre, og som av og til dukker opp uanmeldt, så var resten av persongalleriet noe stereotypiske for denne sjangeren. Dette er en god bok, i hvert fall delvis. Den har en spennende begynnelse, sprøe oppgaver og noen sære karakterer, men synes ikke at boka fører til noe nytt i sjangeren. Synes også at, selv om boka er veldig kort, opplevdes den i noen punkter noe tung, spesielt på grunn av lite utvikling og fortgang. Den blir noe seig.

En god bok i utgangspunktet, men savnet mer teknologisnakk, og hadde kanskje likt boka bedre hvis det ble skrevet av noen andre, for det blir noe stivt over det hele.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var den jeg leste.

Artig. Jeg leste noe tilsvarende en gang, da John Steinbeck reiste på tur med Charlie, og en europeisk forfatter reiste i sporene hans, er for travel til å lete etter titler nå, men begge var gode bøker. Så jeg skal nok prøve de som du leser også.

Skal lese noe lettlest når det blir høstferie, men nå er det bibliotekets lånefrister som bestemmer hva jeg skal lese. Agatha Christie er en klassiker.

Gode titler, av for meg ukjente navn. Skulle ønske jeg hadde mer kapasitet på lydbøker. Eller tid.