En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...

Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Jeg heller også mot en femmer på denne. Under den enkle historien om Alma synes jeg hun greier å si noe vesentlig om hvordan vi forholder oss til konflikter og hvordan konflikter oppstår. Alma har refleksjoner omkring strukturell vold og fysisk vold både i mikro- og makroperspektiv, og ser hvordan en fordel for den ene ofte er en ulempe for andre. Noen ganger blir parallellene til Almas liv og misforholdet mellom liv og lære kanskje litt overtydelig, men jeg kjøper det. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dilemmaet mellom en oppfatning av at en selv har et sosialt sinnelag og ønsket om et privatliv og vegring mot forpliktelser. Jeg synes Vigdis Hjorth tar mye på kornet i denne romanen, og hun har en humoristisk snert som jeg har sansen for.

Snakk til meg likte forresten jeg også godt.

Kan anbefale Gorgias.

Du har gjort en god jobb, Gretemor! Ta deg en velfortjent pause, og velkommen tilbake.

Anbefaler også Dvergen og Bøddelen av ham - en fantastisk forfatter! Disse er fort lest, men ikke fort glemt.

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Du verden, ikke værst at et 30 talls brev kan utgjøre en hel bok. Men så er det ingen hvem som helst heller som skriver glødende kjærlighetsbrev til sin "elskede Brenda".
Det er gripende å lese Nansens lengsel og savn etter å treffe henne igjen, og hans varme og hengivenhet ovenfor henne.
Dessverre er Brendas brev til Nansen brent, men vi får vite en del siden han svarer på flere av hennes kommentarer.
En glede å lese boka, en gripende historie der en får et lite innblikk i den private Fridtjof Nansen.

Ja, nå har han sunget sin "last waltz" men sin vidunderlige stemme. Flotte tekster i sangene sine hadde han, har også lest et par av bøkene hans.. Fikk heldigvis oppleve han på Kalvøya for mange år siden..

Så morsomt da at du også leser boka til Westø. Jeg er bare i begynnelsen av den og tror ganske sikkert at den utvikler seg til å bli en bok etter min smak.

Jeg har så vidt begynt på Der vi engang gikk av Kjell Westø. Ser fram til videre lesning av boka til denne finske forfatteren som har fått så mange tilhengere.
Ellers ligger Nansens siste kjærlighet, kjærlighetsbrevene fra Fridtjof Nansen til Brenda Ueland klar. (Eric Utne) redaktør).

I boka følger vi personer som bor i Paris under 1. verdenskrig. Hovedpersonene er et ektepar, der den unge ektemannen Pierre bidrar til forsvar av landet i skyttergraven i første linje, mens kona Amèlie har ansvar for cafeen og deres unge datter. Egentlig, så bare venter hun på nyheter fra ektemannen.
Spenning og angst for de som er i krigen er det viktigste i historien men også hvordan ulike mennesker reagerer ulikt.
Troyat skriver en troverdig historie, om krigens gru og alle de som venter og venter på nytt fra deres kjære som er i krigen, En god bok.

Det er så mange gode tips her, så 10 på topp får du ikkje av meg, men Napoli-kvartetten til Elena Ferrante må du absolutt få med deg. Start med bok 1: Mi briljante venninne og ta dei føre deg etter tur, eller les fleire av boktipsa du har fått innimellom. Bøkene er nydelege i både språk og handling (nynorsk).

Ingen enkel sak å finne kun ti på topp bøker, men her er noen av mine:
Knut Hamsun - Mysterier
Gabriel Scott - Kilden
Kjell Askildsen - Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten
Jens Bjørneboe - Norge, mitt Norge
Charles Dickens - Dombey and Son
Nikolaj Gogol - Døde sjeler
Oscar Wilde - Balladen om fengselet i Reading by
Fjodor Dostojevskij - Brødrene Karamasov
Herman Lindqvist - Napoleon
Simon Sebag Montefiore - Potemkin og Katarina den store

Boka står på ønskelista og eg er veldig spent på korleis Renberg meistrar det å skrive på nynorsk.

Der avslutta eg kvartetten om Elena og Lila, dei to venninnene frå Napoli og deira spesielle vennskap. Eg veit nesten ikkje kor eg skal begynne, men at dette er romankunst er det ingen tvil om. Her er det og på sin plass å gi honnør til oversetjaren Kristin Sørsdal som har gitt boka ei nydeleg nynorsk språkdrakt.Berre språket i bøkene er grunn god nok til å lese dei.

Dette er ein oppvekstroman som skildrar korleis det var å vekse opp og bu i Napoli, på godt og vondt. Mest det siste kanskje, i alle fall frå vår synsvinkel som innbyggjarar i eit samfunn som for dei fleste er både trygt og forutsigbart. Me følgjer jentene frå dei var små og inn i alderdommen, forelsking, giftarmål, skilsmisse og død. Vennskap og fiendskap, politiske hendingar og kvardagsliv. Og kanskje er det dette som er romanen si styrke, skildringane som gir lesaren så klare bilder frå heimane, gata, byen og landet, og ikkje minst skildringane av menneska gjennom hovudpersonen Elena sine auge.

Dei fleste som er interessert i litteratur har nok høyrd om både forfattar og romanane hennar. Er du i tvil om desse bøkene er noko for deg vil eg seie: lån den første uansett og sjå kva du synest. Sjølv meiner eg bok nummer tre er den svakaste, og nummer fire er kanskje seriens beste. Dette er ikkje "damebøker" og eg håpar inderleg at også menn vil lese desse bøkene. Det er dessverre slik at nokre menn berre les bøker av andre menn, det er det her ein god grunn til å endre på.

Jeg er også glad at ikke så mange komponerer sine romaner på den måten. Dette ble for usammenhengende. Håpet at annen del skulle bli mer forståelig enn den første, men det ble den ikke. Etter vel 80 sider, gir jeg nå opp. Har bestemt meg for å bli flinkere til å avbryte bøker jeg ikke får noe utav, så nå håper jeg at neste bok jeg leser vil gi meg mer :))

Og denne har eg heller ikkje sett etter å ikkje ha vore så aktiv for tida. Nå har du kanskje lese Bienes historie og ser at ja, det er ein type dystopi:-)

Ups, eg har ikkje vore aktiv her på lenge og heilt gløymt å sjekke svar til meg i "boksen". Eg tok eksamen i lese- og skriveopplæring: vidareutdanning som norsklærar. Kjempeflott studiet.

Håpar du har funne tilbake til leselysta :-) Det er lov å sutre litt innimellom ;-)