Historien om Stefan Zweigs eksiltilværelse i Rio de Janeiro

Dersom det ikke hadde vært for iherdig innsats fra mange hold, ville nok Stefan Zweig og hans helt unike forfatterskap ha forsvunnet inn i glemselen for lengst. Heldigvis gikk det ikke slik! Over hele verden har det i flere år nå vært en Stefan Zweig-renessanse uten like!

Bøkene hans utgis som aldri før. Men Norge henger sørgelig etter ... Nå kom riktignok Zweigs berømte memoarer "Verden av i går" ut i pocket på Aschehoug forlag i 2013 (i tillegg var den månedens bok i Bokklubben samme år), mens "Sjakknovelle" kom ut på Heinesens forlag i 2012. Legg til boka "I følelsenes vold", som kom ut på Solum Forlag før dette, og det er alt norske lesere har blitt tilbudt i norsk oversettelse i nyere tid - mens resten av verden går mann av huse for å lese Zweig på nytt. (Samtlige linker peker til mine egne innlegg om Stefan Zweig og hans bøker på bloggen min.)

Joda, de fleste av bøkene hans har vært oversatt til norsk tidligere, men de er i praksis utilgjengelig for folk flest. Hvorfor? lurer jeg på. Jeg vet at "Verden av i går" selger jevnt og trutt, så det er penger å tjene på disse utgivelsene! Det står ikke på det! Dersom man ønsker å lese flere av Stefan Zweigs bøker, må man lese dem på andre språk enn norsk. Hvis man ikke er så heldig at man finner tidligere utgaver på antikvariater ... Mitt inntrykk er at dersom det dukker opp Stefan Zweig-utgivelser der, er de borte før man får et sukk for seg.

Jeg har skrevet om disse bøkene her på bloggen:
Zweig, Stefan: Amok (1922)
Zweig, Stefan: Amok and Other Stories (2010)
Zweig, Stefan: De utålmodige av hjertet (1939)
Zweig, Stefan: Evige øyeblikk - 12 historiske miniatyrer (1927)
Zweig, Stefan: Fear (2010)
Zweig, Stefan: I følelsenes vold (1927)
Zweig, Stefan: Sjakknovelle (1943)
Zweig, Stefan: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
Zweig, Stefan: Verden av i går (1942)

Stefan Zweig (f. 1881 i Wien, død i 1942 i nærheten av Rio de Janeiro) var en østtysk jøde som flyktet fra nazi-Tyskland og levde i eksil fra 1934 og frem til sin død 23. februar 1942. Han regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Han var også en fremragende oversetter og "ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd". (kilde: Wikipedia)

I første omgang valgte Stefan Zweig og hans daværende kone Friderike Maria (f. Burger) å emigrere til England i 1934. Ekteskapet ble oppløst i 1938, og Zweig giftet seg da med sin sekretær Lotte Altmann. Zweig fikk britisk statsborgerskap, men følte seg ikke trygg i England. Han og Lotte reiste videre til New York i 1939, og deretter til Argentina og Paraguay. I 1940 slo de seg ned i Rio de Janeiro. Der levde de frem til 23. februar 1942. Da ble de funnet døde i sitt hjem, etter å ha tatt sine liv ved hjelp av gift.

Mange har latt seg fascinere av Stefan Zweigs eksiltilværelse, og årsaken til at han og hans andre kone Lotte valgte å ta sitt eget liv i 1942. Han var jo i sikkerhet, så hvorfor klarte han ikke å ta inn over seg at krigen kunne ende med tysk tap?

Jeg har George Prochniks bok "The impossible exile" (som jeg har lest store deler av) og har også sett filmen "Farewell to Europe" fra 2016 (med originaltittelen "Von der Morgenröte"). Filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. Filmen vil nok uansett ikke bli en pengemaskin (i Norge vel og merke - i Sverige og andre land stiller dette seg helt annerledes), men den er nydelig og svært tro mot den sanne historien om Stefan Zweig og hans kone. Den viser med tydelighet hvor aktet og respektert Zweig var. Alle visste hvem han var, alle ville ta del i hans liv, og alle var stolte av å kjenne ham. Hvor enn han var dukket det opp noen som ønsket å få hans signatur i sin spesielle bok. Likevel klarte han egentlig aldri å glede seg over dette, eller føle seg trygg. Dersom du er fascinert av denne forfatteren og hans forfatterskap, må du se filmen!

Så hva har Sorel & Seksik og deres tegneserie "The Last Days of Stefan Zweig" å tilføre? Kanskje ikke så mye, egentlig, men likevel en hel del. Å lese historien om Stefan Zweig og hans kone Lottes liv i årene fra de forlot New York og frem til deres død, i tegneserieform er nemlig også fint, og minner om noe jeg leste i en annen bok nylig, som handlet om litteratur. Her fikk jeg nemlig innblikk i noen tanker om litteraturens vilkår i dag, der litteraturen fremstår som en hybrid. Bilder og lyd supplerer når historier fortelles. Likevel er det aldri tvil om at det som ligger i bunnen og som inspirerer, er bøker, bøker og atter bøker. Så også med tegneserienes berettigelse! Dette med tegneserier har for øvrig utviklet seg til en egen kunstform, og Sorel & Seksik´s tegneseriebok tilhører denne kunstformen.

Samtlige bilder i boka er malt i vannfarger, og det er en fin balanse mellom bilder og tekst. Som vi kan lese på bokas baksidetekst:

"In short and incisive sentences, Laurent Seksik conveys Stefan Zweig´s depression, offset against all odds by Lotte´s joie de vivre. The elegant, delicate and moving watercolours by Guillaume Sorel give a spesial momentum and a palpable intensity to the words. With a penetrating alchemy, the perfect balance between the watercolours and the text, the reader is struck by this story that skilfully blends romance, biography and testament."

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted fra september 1941 til februar 1942.

Vi er vitne til et ektepar som opplever eksiltilværelsen meget ulikt. Stefan er deprimert og tolker alt han får høre om krigen i nyhetene svært negativt. Med hans memoarer i "Verden av i går" i tankene, der han med undring var vitne til hvordan en latterlig figur uten spesielle evner i noen retning (Hitler) til å begynne med ikke ble tatt på alvor, men hvor makten hans gradvis økte og gjorde tilværelsen for jøder svært vanskelig, er det kanskje ikke så underlig at han hadde et pessimistisk syn på fremtiden.

Hans kone Lotte blomstrer derimot etter at ekteparet ankom Rio de Janeiro. Hun vil gjerne danse og ha litt moro etter mange alvorstunge år i eksil, men opplever at ektemannen ikke klarer å senke skuldrene. Det hun kanskje ikke helt forstår, er hvor dypt deprimert Stefan er.

Kontrastene i ektefellenes virkelighetsoppfatning kommer tydelig frem i fargevalget i bildene. Det depressive er sepia-farget, mens det lyse og lettlivete er mer nyansert og i glade farger.

Etter hvert skjønner også Lotte hvilken vei det går. Hun ønsker å leve, mens ektemannen ønsker å forlate denne verden. Samtidig som hun trygler omgivelsene om å redde henne fra kjærligheten til ektemannen, er hun uløselig knyttet til ham. Et liv uten ham har ingen verdi for henne. Derfor velger hun å følge ham i døden, selv om hun egentlig har lyst til å leve.

Før de sovner inn etter å ha tatt gift, gir begge uttrykk for sin evige kjærlighet til hverandre. Slik blir døden skildret som noe romantisk, som noe som binder dem sammen til evig tid.

Selv om jeg kjenner slutten og vet hvordan det gikk, slutter jeg aldri å sørge over at det aldri skulle komme flere bøker fra en av de mest eminente forfattere som noen gang har levd.

Denne tegneserieboka er tilgjengelig og enkel å få tak i. Ikke er den spesielt dyr heller. Merk deg for øvrig navnene på forfatteren Laurent Seksik og tegneren og maleren Guillaume Sorel! De har utgitt flere slike bøker sammen.

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekta, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde.

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer.

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Her kan du lese resten av min anmeldelse.

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ...

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat.

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg.

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka.

Andre bok i krimtrilogien fra Hebridene

Det er ikke mange dagene siden jeg ble ferdig med den første boka i Peter Mays krimtrilogi fra Hebridene; "Svarthuset". Da jeg skrev om denne boka på bloggen min, karakteriserte jeg den som en av de beste krimbøkene jeg har lest. Det handlet både om plottet og de språklige kvalitetene. Dessuten var det ikke ueffent at handlingen er lagt til Lewis i de Ytre Hebridene, og at boka inneholdt flotte natur- og miljøskildringer derfra.

Jeg hadde allerede kjøpt oppfølgeren "Lewismannen", men endte opp med å kjøpe enda en bok fordi jeg ikke klarte å vente til jeg kom hjem for å fortsette. I løpet av mindre enn et døgn var boka utlest, og det på tross av at jeg også hadde vært på jobb i mellomtiden. Slik har jeg ikke hatt det på flere år! Dette ble derfor en påminnelse om hvilken effekt krimbøker kan ha på oss lesere ...

Dersom du fremdeles ikke har lest "Svarthuset", fraråder jeg deg å lese resten av denne bokanmeldelsen. Jeg røper nemlig noe av det du først får vite mot slutten av denne boka.

Spoiler:

Ekteskapet mellom Fin Macleod og Mona er over, og Fin har solgt det meste av det han eide. Han har sagt opp jobben som politietterforsker i Edinburgh, og har vendt tilbake til Lewis, ni måneder etter oppklaringen av mordet på Angel Macritchie. Mordet i Edinburgh er derimot ikke oppklart, og ingen vet hvem som drepte sønnen deres. Artair er død, og Marsaili bor sammen med sønnen Fionnlagh i Artairs barndomshjem. Vi har fått vite at det er Fin, ikke Artair, som er Fionnlaghs biologiske far. Fins plan er å sette sitt barndomshjem i stand. Marsaili reiser jevnlig til Glasgow for å ta sine eksamener.

Fionnlagh har i mellomtiden blitt far. Kjæresten Donna er datteren til Donald, presten. Presten gjør alt han kan for å forhindre kontakt mellom datteren og kjæresten, fordi han ikke ser noen fremtid i Fionnlagh, som bare er 18 år og verken har jobb eller utdannelse.

Marsailis far Tormod er dement, og kona Mary orker ikke å ha ham hjemme lenger. Hun ønsker at han skal flytte inn på sykehjem. Underveis får vi innblikk i Tormods tanker, som er klokkeklare hva gjelder hans fortid. I nåtid er han derimot svært forvirret. Tilbakeblikkene til barnehjemmet han og broren Peter bodde på i sin tid, er hjerteskjærende. Vi følger dem som homer over til Harris, der de ble plassert hos en familie, og heller ikke her fikk de varme og kjærlighet.

"En homer. Hva er det?"

"En gutt eller jente fra et hjem, a ghràidh. Hundrevis av dem ble fjernet fra barnehjem og andre institusjoner av det offentlige og den katolske kirken og fraktet hit til øyene. Ble overlevert til fullstendig fremmede. Det fantes ingen nåde den gang. Unger ble satt i land fra fergen i Lochboisdale og sto på kaia med navnet på familien de skulle til på et skilt som hang rundt halsen på dem, mens de ventet på at noen skulle komme og hente dem. Skolen her ope var full av dem. Nesten hundre av gangen." (side 229)

Det dukker opp et lik av en ung gutt i torva, og dette oppdages i forbindelse med torvkutting. Liket er godt bevart, og til å begynne med lurer man på om liket kan være flere hundre år gammelt. Inntil man oppdager en tatovering av Elvis og "Heartbreak Hotel" på likets arm. Dermed vet man at dødsfallet må ha funnet sted på slutten av 1950-årene. Liket bærer preg av grov mishandling. Hvem var denne unge mannen? Hvem har tatt livet av ham? Og kan Tormod være til hjelp - før han forsvinner fullstendig inn i demenståken?

I likhet med i den første boka i trilogien, må vi også her tilbake til fortiden for å finne svarene på mordgåten. Vi får innblikk i hvordan foreldreløse ble behandlet etter krigen, om de skarpe skillene mellom protestanter og katolikker, om et samfunn med mye dramatisk vær og om mennesker som i sin tid drømte om å komme seg vekk fra de trange forholdene på øya Lewis/Harris, men som likevel har en dragning i seg om å komme tilbake. Innblikkene vi får i Tormods demente verden, der han er jeg-person, er nydelig skrevet og virker svært autentiske og overbevisende. Jeg har vært på Lewis og Harris, og kjente underveis i lesningen på at jeg må tilbake. Boka er godt skrevet og plottet er også denne gangen fascinerende skrudd sammen.

Jeg kan nesten ikke vente på den tredje og siste boka i trilogien - "Lewis-brikkene" - som kommer våren 2018!

Jeg anbefaler boka varmt!

Krim fra Ytre Hebridene

Jeg er egentlig fint ferdig med krim ... Og bare for å ha presisert det: jeg har lest min dose med krim! Det utgis imidlertid så utrolig mye elendig krim, og forlagsbransjen har skvist sitronen lenge nok nå. Fordi de vet at kjendisnavn selger, fordi de vet at det bare er å stable en pall med bøker ... så kommer leserne strømmende, livredde for å gå glipp av noe (de tror er) stort ... Forfatterne skriver bøker det går tretten på dusinet av, og det er bare skuff, skuff, skuff over hele linjen!

Så hender det likevel av og til et mirakel. Det dukker nemlig opp kvalitetskrim. Av forfattere man knapt har hørt om. Peter May er en slik forfatter. Bloggeren Anita fra Artemisias Verden sa det allerede i april i år - at "Svarthuset" av Peter May er kvalitetskrim på sitt beste. Det var likevel ikke nok for å få meg til å bite på. Faktisk måtte det komme en bok til i serien - "Lewismannen" - som fikk kritikerne til å gå nærmest mann av huse, før jeg forsto at dette var en bokserie jeg bare måtte få med meg. Og stopp en hal! Var det noen som nevnte Hebridene? Mannen min og jeg var på Lewis og Harris i de Ytre Hebridene i fjor sommer, og vi ble dødsfascinert! At mye av den gode kritikken går på de flotte miljøskildringene av spesielt Lewis, var ingen ulempe.

Nå har jeg lest - unnskyld: slukt! - "Svarthuset", og jeg ble ikke skuffet! Tvert i mot! Jeg er så hektet at jeg om få strakser kommer til å kaste meg over "Lewismannen", som jeg nå har kjøpt for andre gang (!) fordi den første jeg kjøpte ligger hjemme i Oslo. Der er jeg ikke akkurat nå, og jeg kan ganske enkelt ikke holde ut et døgn til uten fortsettelsen! Dessuten har jeg bestilt en fotobok som Peter May står bak. Den heter "Hebrides" og kom ut i 2013 - i tilknytning til trologien, slik jeg har forstått dette.

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien som omfatter "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" i årene 2009-2012, og de kom ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som "Svarthuset", har vi mye godt i vente i årene som kommer!

Etterforsker Fin Macleod er bosatt i Edinburgh, men kommer opprinnelig fra øya Lewis i de Ytre Hebridene. Han har knapt vært tilbake etter at han flyttet derfra for å begynne å studere i Glasgow. Omstendighetene førte til at det likevel ikke ble noe av studiene, og han ble i stedet politimann. Siden giftet han seg med Mona, som han fikk en sønn med. For en måneds tid siden ble sønnen, som da var åtte år, meid ned og drept av en bilist, som stakk av fra stedet. I sorgen over å ha mistet sønnen blir det klart både for Fin og Mona at det ikke er noe mer igjen av ekteskapet deres.

For noen måneder siden ble det begått et grufullt drap i Edinburgh. Den drepte var hengt opp etter hodet, og hadde fått buken sprettet opp. Fin Macleod etterforsket dette drapet. Nå er et tilsvarende drap begått på Lewis, og det er nærliggende å tenke seg at det er en forbindelse mellom disse to drapene. I og med at Fin har vokst opp på Lewis, blir han sendt dit for å assistere etterforskningen.

Det er med blandede følelser Fin reiser tilbake til øya, der noe av det siste som skjedde var at han deltok på den årlige gugajakten ute på klippeøya An Sgeir.

"Guga var det gæliske ordet for en ung havsule, en fugl som mennene i Grobost hadde jaktet på hver eneste august i alle år. Jaktlaget reiste på en toukers tur til en liten klippe åtte mil nordvest for nordspissen av Lewis. An Sgeir het den, ganske enkelt klippen. En nitti meter høy stormpisket klippe som steg rett opp av Nord-Atlanteren. Hvert år på denne tiden ble den dekket av hekkende halvsuler og ungene deres. Det var en av de viktigste havsulekoloniene i verden, og menn fra Ness hadde tatt denne årlige pilgrimsreisen i mer enn fire hundre år, krysset skyhøye bølger i åpne båter for å hente fangsten sin. Nå dro de ut med frisketrålere. Tolv menn fra Crobost, den eneste landsbyen i Ness som hadde vedlikeholdt tradisjonen. I fjorten dager levde de et villmarksliv, risikerte liv og lemmer for å fange og drepe de unge fuglene i reirene sine. Opprinnelig var det for å skaffe mat til landsbyen de reiste ut til øya. Nå var gugaene en delikatesse som var etterspurt på hele øya. Men gjennom en fuglevernlov vedtatt i Underhuset i London i 1954, var fangsten begrenset til to tusen fugler. Så nå var det bare flaks eller gode kontakter som ga en familie muligheten til å få en smak av guga." (side 59-60)

Noe skjedde der ute på An Sgeir den gangen. Men - det som skjer ute på klippeøya, blir på klippeøya ...

Det er Angus Macritchie - Angel blant "venner" - som er myrdet på Lewis. Angel hadde få venner, og var i det hele tatt dårlig likt av de fleste. Mange kan derfor ha hatt et motiv for å ville drepe ham ...

Fin`s tilbakekomst til Lewis vekker mange minner. Vi får høre om de gamle svarthusene, som etter hvert ble erstattet med hvithusene. Og vi får høre om fundamentalistiske protestantiske kirker som har dominert øylivet i århundrer, og nærmest gjort det umulig å få tak i mat under sabaten (dvs. på søndager). Det var til og med en kampsak å få lov til å ankomme og forlate øya med ferger på søndager. Barnas husker ble låst med kjettinger for å forhindre at de skulle bli fristet til å leke ... Fin tenker tilbake på barndommen med mye sorg. Foreldrene som døde da han var åtte år, oppveksten hos hans eksentriske tante, vennskapet med Artair, ungdomskjæresten Marsaili ... Nå er Artair og Marsaili gift, men de har ikke noe lykkelig ekteskap. Dette er også historien om dem som dro og dem som ble igjen, om levde liv som har gått i stå og om muligheter som aldri ble benyttet. Og om familiehemmeligheter som er så dypt begravd at det nesten er umulig å finne dem frem igjen ...

Fin blir stasjonert på Stornoway, øyas hovedstad. Etterforskningen av drapet på Angel ledes av en gjeng fra Inverness. Fin`s oppgave er som nevnt å finne eventuelle likhetstrekk mellom de to drapene som er begått i hhv. Edinburgh og på Lewis.

"Svarthuset" er en usedvanlig godt skrevet roman med dyptpløyende personskildringer, som røper god psykologisk innsikt hos forfatteren. Skildringene av naturen og miljøet på Lewis, øya som ligger i de Ytre Hebridene, er formidable! Dette har fått mange kritikere til å kalle boka et mesterverk. Det er dessuten litt av et plott som rulles opp, og selv om vi underveis kan tenke og tro det meste, faller absolutt ingenting på plass før vi nærmer oss de aller siste sidene i boka. Det eneste jeg ønsker å røpe, som også står på bokas smussomslag, er et løsningen er å finne i en konfrontasjon med fortiden ... Dette er absolutt en av de beste krimbøkene jeg har lest noen gang! Noen ganger er det plottet som gir denne følelsen. Andre ganger er det de språklige kvalitetene. Denne gangen er det begge deler!

Jeg anbefaler "Svarthuset" sterkt, og kan nesten ikke vente før jeg jeg kaster meg over "Lewismannen"!

Hadde du noen av bøkene fra før?

Vi kan jo merke oss at den framføres for døve ører.

Jeg tenkte faktisk ikke så mye på det da jeg leste, men du har jo rett i det - David snakker for døve ører (på samme måte som hun beskriver at jødene som kom tilbake fra konsentrasjonsleirene også snakket for døve ører da de prøvde å fortelle hva de hadde opplevd). Og jeg må innrømme at jeg fikk litt av samme reaksjonen selv. Det ble så mye, og det ble så sterkt at jeg merket at jeg vegret meg for å ta det innover meg. Det ble nødvendig å dele det opp i kortere leseøkter enn normalt. Men som Jostein sier i innlegget under her, så er nok dette et nøkkelkapittel i boka. Det er ganske sterkt å lese når David beskriver hva krigen har gjort med ham som menneske, og erkjennelsen av de mulighetene som ligger i oss alle til både det gode og onde.

Led oss ikke inn i fristelse betyr: Hjelp oss å fjerne fascisten som bor i oss!

(Side 502 i kap. 6)

Da er boka ferdiglest for et par dager siden. Denne begynte jeg på for over tredve år siden, men la den ifra meg – jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle gi den en ny sjanse, og hadde faktisk tatt den fram og lagt den i lesebunken da Marit foreslo den som felleslesing. Hadde jeg vært litt mer overtroisk, ville jeg vel sagt at det måtte være «et tegn» ;-)

Dette er ei bok jeg tror vil sitte i lenge. Jeg synes historien er både vakker og grusom. Den naive uskylden til Useppe og lysglimt som hunden Bella, gjør at det går an å holde ut å lese om det grusomme. Jeg synes også Nino og Davids opprør og motstand er nødvendige for å balansere den overveldende handlingslammelsen og resignasjonen som Ida ofte er preget av.

Den siste tredjedelen av boka var spesielt krevende og utmattende å lese. Er det flere enn meg som synes det ble et taktskifte omtrent fra 1947, og spesielt fra og med Davids lange enetale i kapittel 6? Er dette forfatteren selv som snakker til oss? Den historiske oppsummeringen til slutt ( … 19**) er kanskje også enda krassere og mer politisk enn i boka ellers.

Jeg ser egentlig ikke mye håp i «Historien». I min utgave (Ekstrabokklubben 1885) er det likevel et etterord av Lone Klem. Hun mener det ligger et håp i slutten av boka med sitatet:
«Alle frø har slått feil bortsett fra ett som jeg ikke vet navnet på, men som sannsynligvis er en blomst og ikke et ugress. (Innsatt nr. 7047 i Straffeanstalten i Turi.)» Klem forteller at fangen var Antonio Gramsci, stifteren av det italienske kommunistpartiet. Han mente at kulturen kunne forandre samfunnet, forutsatt at det ble formidlet i et språk som alle kunne forstå. Vi kan jo alltids håpe på det, men så spørs det om alle blir enige om i hvilken retning vi vil forandre samfunnet …

Hvordan behandle helseangst?

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege med spesialistutdannelse innenfor indremedisin og fordøyelsessykdommer, i tillegg til at han er psykiater. I 1997 åpnet han en liten Hypokonderklinikk på Haukeland sykehus, og siden har han behandlet svært mange pasienter og skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi. Med denne siste boka "Hypokondri og kognitiv terapi" (utkom første gang i 1997), som egentlig er den første han skrev, har jeg nå lest samtlige av hans bøker. Tidligere har jeg omtalt bøkene "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004) og "Kongen anbefaler - holdninger til folket" (2006) her på bloggen. Linkene peker til mine innlegg.

Noe av formålet med boka er å gi en innføring i hva kognitiv terapi er, og i den forbindelse har Wilhelmsen brukt hypokondri som eksempelfortelling. Når man innser at man takler de ekte problemene mye bedre enn de tenkte og fryktede, og at tanker bare er tanker, har man kommet langt i å løsrive seg fra sin angst. Fokuset hans er på folks tanker og holdninger, og fortiden er ikke så interessant som i andre terapiformer. Det er også slik at denne terapiformen ikke fungerer på alle.

Vi kommer ikke unna at mediene skriver om alt som kan gå galt i helsevesenet. Det er uvisst om oppslag i mediene skaper flere hypokondere, eller om det er slik at hypokonderne får det verre hver gang det dukker opp skremmende avisforsider. For avisene handler det om oppslagstall. Wilhelmsen mener at vi må oppdra oss selv til å tåle alle slags oppslag. Vår egen risiko for kreft eller hjertesykdom øker uansett ikke bare fordi det står noe skremmende om dette i avisen. "Det som øker er tanken på kreft eller død, men det er jo bare en tanke. ... Vi blir ikke mer utsatt om vi leser, og vi er heller ikke beskyttet om vi unngår å lese. Vi lever tross alt i et informasjonssamfunn, og må øve på å tolke og forholde oss så nøkternt som mulig til det som skjer eller det vi leser." (side 8)

"Hypokondri og kognitiv terapi" er som den første av Wilhelmsens bøker mer pedagogisk bygget opp for å forklare hva helseangst er, hva kognitiv terapi går ut på og hvordan tidene har skiftet i forhold til diagnostisering av angstlidelser. Han forklarer hva psykosomatikk er, forskjellen på hypokondri og somatiseringslidelse, er innom Munchhausen-syndromet, hysteri, grensen mellom det psykiske og det somatiske, herunder historien om magesåret, om såkalte "motesykdommer" m.m. Blant annet er diagnosen fibromyalgi svært omdiskutert, fordi man ikke har funnet noen sikker årsak eller effektiv behandling. Wilhelmsen opplyser at de samme symptomene i Sverige har en tendens til å bli satt i sammenheng med amalgamforgiftning. I England bruker man diagnosen ME (også kalt "jappesyken"), mens man i USA bruker diagnosen kronisk tretthetssyndrom.

"Vi står alltid overfor det dilemma at vi må forholde oss til en begrenset viten, og forskning og nye oppdagelser vil også i fremtiden snu opp-ned på etablerte sannheter. Vi gjør likevel klokt i å være nøkterne og tilbakeholdne inntil vi har konkret kunnskap om en sak. Det hviler et stort ansvar på dem som går rundt med forklaringer og løsninger som ikke lar seg etterprøve , og spesielt vanskelig blir det hvis det i tillegg kommer økonomiske interesser og profittmotiv inn i bildet. Samtidig må vi holde det klart for oss at når det er påvist at kognitiv terapi har god effekt ved kronisk tretthetssyndom, så betyr ikke det at det dreier seg om en psykisk lidelse, at "alt sitter i hodet". Vi blir imidlertid nødt til å angripe "den onde sirkel" der vi kan komme til, uansett årsak - virkning - sammenhenger. Det er jo umulig å si hvor en sirkel begynner." (side 44-45)

Noe av det aller viktigste i forbindelse med samtaleterapi er varme, respekt og empati - oftest betegnet som evnen til innlevelse. Det er viktig at det er tillit mellom behandler og pasient.

Fra side 100-102 tar forfatteren for seg de vanligste formene for tankefeil, med referanse til Aaron Beck, den kognitive terapiens far. Det kan handle om alt-eller-intet-tekning, katastrofetenkning, generalisering, kikkertsyn, personalisering, emosjonell tenkning og magisk tenkning - bare for å nevne noen.

"En tankefeil betyr at tanken er irrasjonell eller uhensiktsmessig i forhold til det som vanligvis regnes som sunt og ønskverdig (f.eks. å ikke ha mer angst enn den ytre fare tilsier), eller i forhold til en målsetning. Det ligger ikke noen bestemt moralsk eller verdimessig vurdering i begrepet." (side 102)

Personer med tendens til katastrofetenkning er mer disponert for angst enn andre. Andre er svært opptatt av at alle skal like en. Det er imidlertid helt umulig å få alle til å like en. Faktisk er det ganske unormalt. Som en tommelfingerregel kan man gå ut fra at rundt 80 % av dem man treffer liker en, forutsatt at man er noenlunde normal. Man kan f.eks. være så uheldig å ligne på en som den andre ikke liker. Mer skal det ikke til, og dette får man ikke gjort noe som helst med.

Forfatteren drar frem mange eksempler fra virkeligheten, og dette gjør stoffet mer levende. Som Odd, som var livredd for å presse seg for hardt. Da steg nemlig pulsen og han var redd for at hjertet skulle bryte sammen og medføre en plutselig død. Det handlet mye om automatiserte tanker. Odd hadde imidlertid hørt om at trening er sunt og at litt aktivitet og hjertebank er av det gode. Det har dessuten formodningen mot seg at man kan spare på bruken av hjertet sitt for å få det til å vare lenger ... Under en slik terapi handler det om å få pasienten til å snakke høyt om tankene som frem til nå stort sett har befunnet seg inne i hodet hans. Når disse tankene blir formulert høyt, skjønner pasienten at det høres "sykt" ut. Og det er nettopp det det er!

Mye av den kognitive terapien handler også om å få pasienten til å forstå at man ikke kan endre fortiden, men at man kan endre sin holdning til fortiden. Alt det handler om er å finne hensiktsmessige holdninger og strategier som fremme helse, og ikke uhelse. Å henge fast i fortiden, som man jo ikke får gjort noen med, kommer i verste fall i veien for resten av ens liv.

Mens jeg leste denne boka var jeg så heldig - omsider! - å få høre forfatteren "live". Dette skjedde sist fredag på et fagseminar på jobben. For å si det rett ut: det var en fantastisk performance! Forfatteren sto der, uten manus, og øste av egne erfaringer fra et langt liv som behandler av helseangst. Historiene han fortalte var krydret med herlig humor, som tok brodden av alvoret rundt angstlidelser og hva dette gjør med folk. En klok mann på alle mulige måter!

Det har vært en fornøyelse å lese alle bøkene hans! Denne aller første boka "Hypokondri" er den beste av alle fem, synes jeg.

Jeg anbefaler boka varmt!

For øvrig er det verdt å merke seg at det har kommet ut en ny bok - den såkalte Selvhjelpstrilogien - hvor tre av Ingvard Wilhelmsens bøker er samlet. Det er Hertevigs forlag som har utgitt bøkene. "Hypokondri" og "Livet er et usikkert prosjekt" er det Pax forlag som står bak.

Den interesserte leser kan også lese forfatterens innlegg i Tidsskriftet til Den norske legeforening, som kom ut 30. april 2002. Artikkelen ligger på nettet, og har tittelen "Hypokondri og kognitiv terapi".

Når skyldfølelsen blir uutholdelig ...

Cecilie Enger (f. 1963) debuterte som forfatter i 1994 med romanen "Nødvendigheten". Hittil har hun utgitt ni bøker. Selv har jeg bare lest to av dem; "Himmelstormeren" (2007) og "Mors gaver" (2013). Jeg begynte riktignok på "Kammerpiken" (2011) en gang, men avbrøt den fordi jeg fant det kjedelig å lese om dronning Mauds kjoler. De to førstnevnte likte jeg derimot svært godt!

Carla Ruud er anestesilege. Hun er på vei fra Oslo til hjembygda for å besøke sin gamle mor som bor på et pleiehjem. Underveis plukker hun opp haikeren Synne.

Samtalen mellom de to består for en stor del av at Synne graver og spør på en slik måte at Carla blir irritert. Så skjer det som aldri skulle ha skjedd: I en sving får bilen skrens, og Carla mister fullstendig kontrollen over bilen. Bilen havner i grøfta, og ved Carlas side ligger Synne livløs. En koffert har truffet henne i halsen, og strupehodet er knust. Carla får panikk, og tenker at hun som anestesiolog bør være i stand til å redde Synne. Men hun klarer det ikke ... Ikke har hun det rette utstyret med seg, og ikke er hun så kontrollert som hun pleier å være på operasjonssalen. Synne dør ...

Hvordan skal Carla leve videre med det som har skjedd? Hun bebreider seg selv, og kjenner også på at det hefter ved henne at hun ikke var i stand til å redde et liv. Ja, ikke bare det. Hun forårsaket det fordi hun ikke hadde kontroll over bilen. Å se forbi at det var en issvull i veien, og at hun ikke kunne ha forutsett dette og tatt sine forhåndsregler ... det klarer hun ikke. Selv ikke etter at etterforskningen av saken konkluderer med det samme. Det er heller ingen der til å trøste henne, og hun føler seg som en merket kvinne og lege. Kanskje er skyldfølelsen spesielt tung å bære fordi hun var så irritert på sin bedrevitende og påståelige passasjer rett før ulykken skjedde?

Det er mye alvorlig tematikk i denne boka, og Cecilie Enger skriver godt om hva skyldfølelse kan gjøre med mennesker. Det forhold at hun tar utgangspunkt i en vellykket anestesiolog viser at ingen er forskånet for livets mangfoldige overraskelser, verken på det fysiske eller psykiske planet. Likevel grep ikke denne romanen meg like mye som "Himmelstormeren" og "Mors gaver". Jeg tror ikke det har å gjøre med at vi fikk plottet eller spenningstoppen servert med det samme, dvs. at dødsulykken er starten på romanen. Kanskje har det mer å gjøre med at det er litt vanskelig å relatere seg til tematikken, for jeg kjente på at så store krav som denne hovedpersonen stiller til seg selv - det er for mye! Det er ikke normalt. Dermed angikk det meg egentlig ikke lenger. Resten av romanen, der vi møter mor-datter-forholdet både oppover og nedover i generasjonene, er for øvrig fint skildret. Totalt sett ble dette en litt over middels leseopplevelse for mitt vedkommende.

Jeg valgte lydbokutgaven denne gangen. Det er forfatteren selv som leser, og det fungerte helt fint!

Sterke tekster om israelske soldaters overgrep mot palestinere

Finn Iunker (f. 1969) er en norsk forfatter, som debuterte med skuespillet "The Answering Machine" i 1994. Hans teaterstykker har vært satt opp en rekke steder i Europa, og han er i dag Norges mest spilte nålevende dramatiker, etter Jon Fosse. (Kilde: Wikipedia)

Jeg har aldri lest noe av Finn Iunker tidligere, og jeg har heller ikke sett noen av hans skuespill. Det innser jeg at jeg må få gjort noe med!

Finn Iunkers bok "Stemmer fra Israel" dumpet oppi postkassen min her om dagen. Det var forlaget som sendte boka til meg uten at jeg hadde bedt om det. Tittelen gjorde meg nysgjerrig, siden jeg er svært interessert i det meste som har med jødisk og palestinsk kultur å gjøre. Dette gjelder både film, litteratur og teater, og jeg ser frem til at jeg en dag også skal reise til Israel, Libanon og andre land i dette området av verden.

Jødisk litteratur har alltid interessert meg spesielt. Men hva er egentlig typisk jødisk litteratur? Gabi Gleichmanns foredrag på Jødisk Museum i Oslo 5. september 2012 forsøkte å gi noen svar på dette. (Jeg har skrevet om dette foredraget på bloggen min.) Noe handler om emigrasjon, noe om forfølgelse, noe om utryddelse (Holocaust), noe om å flykte langt fra røttene sine, noe om å leve i Israel, noe om ortodokse jøder, noe om Israel-Palestina-konflikten osv.

Om "Breaking the Silence", kilden for Finn Iunkers bok

"Stemmer fra Israel" er primært basert på kilden Breaking the Silence (red.) - "Our Harsh Logic. Israeli Soldiers´Testimonies from the Occupied Territories 2000-2010", New York 2012. Denne boka inneholder 145 nummererte vitnesbyrd, og i Iunkers bok er skriftstykkene nummerert i forhold til dette, slik at det skal være mulig å gå tilbake å få verifisert historienes autentisitet. Iunker er ikke den første som har nevnt Breaking Silence i norsk litteratur. Det gjorde også Sidsel Wold i sin bok "Landet som lovet alt". Breaking the Silence har samlet inn vitnesbyrd fra mange israelske soldater om overgrep på palestinere, i strid med folkeretten og Geneve-konvensjonen. Forut for dette opptrådte Yehuda Shaul som varsler overfor israelske medier, men ingen ville trykke bildebevisene hans. Dette fikk ham til å arrangere utstillingen "Bringing Hebron to Tel Aviv". Utstillingen vakte enorm oppmerksomhet, og etter dette burde ingen være i tvil om sannhetsgehalten i vitnesbyrdene.

Breaking the Silence har blitt kritisert fordi mange - men ikke alle - av vitnesbyrdene er anonyme. Mange soldater har rett og slett ikke ønsket å stå frem med fullt navn fordi de frykter for at det vil føre til anmerkninger i rullebladet. Like fullt: det er faktisk til sammen tusen soldater som har stått frem og fortalt sine historier!

Finn Iunker har redigert tekstene og har funnet frem til de nakne hendelsene mellom alle detaljene. Dette har han fått tillatelse til av organisasjonen Breaking the Silence, så fremt han behandlet hver enkelt historie sannferdig og respektfullt.

Om "Stemmer fra Israel"

Hvert skriftstykke i Finn Iunkers bok er presentert med steds- og tidsangivelse samt en henvisning til hvilket av de 145 nummererte vitnesbyrdene det er tale om. Stedene og tidsangivelsene er med på å gi oss konteksten i det som etter hvert har blitt en tragisk situasjon for mange israelere og palestinere. Mens andre kriger tross alt tar slutt, tar denne konflikten tilsynelatende aldri slutt ...

I og med at det er israelske soldater som er intervjuet, er det deres historier vi presenteres for. Og det er sjokkerende ting vi får høre. Nattlige ransakinger i palestinske hus for å finne våpen, og der noen ser sitt snitt til å stjele når de kommer over verdisaker, er for søndagsskolehistorier å regne sammenlignet med det meste andre.

"Gazastripen, 2008

Det var en operasjon som jeg hørte om, fra et annet kompani. En kvinne var blitt sprengt, lemmer og innvoller oppetter veggen. Men det var ikke med vilje. De hadde banket på, flere ganger, og ingen hadde åpnet. Da bestemte de seg for å bruke eksplosiver, og akkurat da bestemte hun seg for å åpne. Så kom barna hennes. Jeg hørte om det under middagen etter operasjonen. Noen sa det var vittig, og alle begynte å le. At de hadde sett mamma på veggen.

(12)" (side 11)

Konteksten for denne historien er krisen på Gaza, som begynte 23. januar 2008. Forut for dette hadde den israelske regjeringen vedtatt at Gazastripen var et fiendtlig område i september 2017, og begrenset forsyningene til området. Matmangelen var ekstrem. FNs menneskerettighetsråd fordømte Israel for 15. gang på mindre enn to år etter denne hendelsen. (Kilde: Wikipedia)

En soldat medgir at alle kontrollpostene som palestinerne må gjennom bare for å komme seg på jobb "er okkupasjon i sin reneste form. Et økonomisk instrument." (side 51)

Den israelske stat har innført en rekke lovbestemmelser for å forhindre de verste overgrepene overfor palestinerne. Blant annet er det forbudt å utøve vold mot en person som har fått armene stripset sammen og har bind foran øynene. Det er også forbudt å ta fra noen ID-papirene, fordi man da lammer aktuelle menneske fullstendig. Det er nemlig så og si umulig å bevege seg rundt uten ID-papirer. Disse lovreglene forhindrer likevel ikke at det utøves vold mot mennesker som ikke kan forsvare seg, og at det å ta fra enkeltmennesker ID-papirene er den ultimate straff.

En soldat som ble vitne til at nestkommanderende for brigaden gikk løs på en palestiner som var bakbundet og med bind foran øynene, sier dette:

"Vest for Nablus, 2000

... "Kanskje han bare ville lette litt på trykket mot denne drittsekken av en terrorist som antakelig ville ha sendt selvmordsbombere mot oss, men nå var det bare jeg som stod mellom terroristen eller den mistenkte terroristen og en nestkommanderende for en hel brigade som var rasende. Jeg vet ikke hva som skjedde etter det, eller hvor de sendte ham. Men etterpå tenkte jeg: Hva er egentlig forskjellen mellom en nestkommanderende for brigaden som mishandler en palestiner som er anholdt, uansett hva han har gjort eller ikke gjort, som nå er stripset og har bind for øynene?" (side 57-58)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok, som inneholder mange sjokkerende historier om overgrep fra israelske soldater overfor palestinere, men jeg stopper der.

Min oppfatning av boka

Dette er en bok jeg startet med å bla litt i, og endte med å lese der og da - fra perm til perm i ett. Jeg klarte nemlig ikke å slutte, fordi jeg ble så grepet av historiene. Luften mellom skriftstykkene fungerte for meg som tid til ettertanke. Jeg måtte nemlig stoppe opp og reflektere over det jeg hadde lest, før jeg gikk løs på det neste avsnittet.

Alle kriger har sine ofre, og det vil alltid være noen soldater som går over streken og utøver mer vold enn det som anses nødvendig. Krigene mellom israelerne og palestinerne skiller seg i så måte ikke ut fra det som er vanlig. Det som derimot er høyst uvanlig, slik jeg ser det, er at det ikke er opprettet systemer for å følge opp overgrepene. Tvert om opplever soldatene det som skummelt å varsle, fordi dette utelukkende vil gå ut over dem selv. Overgriperne får på den måten fritt leide, og det får ingen konsekvenser dersom man går over streken. Lover og regler fungerer ikke dersom de ikke følges opp med konsekvenser ved overtredelse. Buttom line er likevel folks holdninger. Er ikke disse på plass, er det vanskelig å få folk til å endre uheldig adferd.

Jeg opplever Finn Iunkers bok som svært viktig! Den er godt skrevet, og jeg liker måten han presenterer historiene på. De står der, nakne og presist formulerte, og etterlater ikke tvil om at de representerer virkeligheten.

Jeg har selvsagt lest Conrad Myrlands anmeldelse av boka i Dagen. Anmeldelsen som har tittelen "Slik rører du sammen mer Israel-hat" sto på trykk den 23. oktober i år. Det bør nevnes at Myrland er daglig leder i Med Israel for fred.

Innledningsvis kritiserer han at vitneutsagnene er anonyme, men uten å ta på alvor hva som er bakgrunnen for boka, nemlig vitneutsagn samlet inn av organisasjonen Breaking the Silence. Følgende avsnitt i "anmeldelsen" får meg til å riste oppgitt på hodet:

Ikke bry deg om å minimalisere til det ekstreme. La gjerne den opprinnelige boken (Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, 2000–2010) på 400 sider bli mye, mye mindre. Det er vel lov å jukse litt og best av alt; det vil spare deg timer av arbeid! Bruk gjerne også luft som virkemiddel. Mye luft! Bare den som leker djevelens advokat vil oppdage at 25 prosent av sidene dine er tomme og 16 prosent har ti eller færre linjer. De andre vil se en bok på 101 sider, men du vet at du egentlig bare har servert et hefte med 60 små sider med mye luft mellom avsnittene.

Hva er dette for noe? Denne "anmeldelsen" er det virkelig ingen grunn til å ta på alvor, fordi den virker useriøs.

Hva er det som gjør at Israel skal være spesielt forskånet for kritikk for overgrep utført i forbindelse med okkupasjonen og krigene som har versert? Etter alle andre kriger har det kommet et oppgjør, der historien om det som egentlig skjedde fortelles. Når en krig er over, er det mindre risikabelt å stå frem med navn. Men Israel-Palestina-konflikten pågår fremdeles, og det er kanskje noe av grunnen til at det kjennes risikabelt å stå frem med fullt navn? Et rettssystem som fungerer, tåler at det fremkommer kritikk, er min påstand.

Finn Iunker er for øvrig ikke den eneste som har valgt å fortelle historien slik han gjør - en historie som Morgenbladet har gitt overskriften "Soldatkoret og dirigenten". Soldatkor er svært dekkende for bokas innhold. Svetlana Aleksijevitsj har gjort det samme i en rekke av sine bøker, som bærer fellesbetegnelsen "Utopiens stemmer". Alle stemmene som lyder i hennes bøker er anonyme. Det har likevel ikke forhindret at hun fikk Nobels litteraturpris.

Vil en bok som "Stemmer fra Israel" fremme mer Israel-hat? Tja ... Lest veldig vrangt, vil den kanskje det. Det er imidlertid viktig å være klar over at folk flest i Israel ikke har innsikt i hva som skjer i konfliktområdene, fordi soldatene ikke snakker om det de opplever når de kommer hjem igjen til sine hverdagsliv. Det er jo tausheten som er problemet! Å ta soldathistoriene til inntekt for at "alle er voldelige drittsekker, vil være en meget uheldig generalisering av et helt folk. Det blir som å si at enkeltsoldaters overgrep mot befolkningen i Afghanistan, Irak, Vietnam etc. er uttrykk for folkesjelen i det landet soldatene kommer fra. Alle skjønner at det er for drøyt.

Jeg tenker uansett at der det er åpenhet, er det håp. Opp gjennom historien har det vært mye ukultur og urettferdighet. Dersom ingen hadde våget å snakke høyt om det, ville det ikke skjedd forbedringer. Å feie ting under teppet har aldri løst noen problemer, verken i liten eller stor skala. Jeg håper at historier som dette vil kunne føre til at uheldige holdninger utfordres og i neste omgang kan endres. Et nærliggende eksempel er Iram Haqs film "Hva folk vi si", som har ført til at en ukultur er løftet frem for hele verden, for i neste omgang forhåpentligvis å føre til endringer. Skulle dette bare vært feid under teppet, fordi man ellers risikerer at "alle" nordmenn fordømmer hele det pakistanske miljøet? Det blir ikke endringer til det bedre av ikke å snakke om de vanskelige tingene. Tvert i mot tror jeg at volden som utøves mot palestinerne har blitt så ille fordi så få våger å snakke høyt om det.

Jeg håper at riktig mange finner frem til Finn Iunkers bok, og leser den med de riktige "brillene"! Jeg anbefaler den sterkt!

Avslutningsvis nevner jeg et intervju av forfatteren som sto på trykk i Klassekampen 16. oktober 2017. Det er vel verdt å lese!

Jeg har lest vel 400 sider og er kommet til året 1947. Det går litt seint med lesingen for tiden, selv om jeg absolutt synes dette er ei veldig god bok. Det er bare tiden som ikke strekker helt til, i tillegg til at jeg føler jeg ikke kan "hurtiglese" denne. Noen ganger må jeg ha en liten pustepause og fordøye litt av det jeg har lest. Så jeg kommer nok til å bruke litt lenger tid enn det som er oppsatt leseplan.

Selv om det er Ida og Useppe som tar mest plass i boka, så har jeg også levd meg inn i beskrivelsene av Ninos utvikling, David/Carlos' selvproletarisering og historien til Santina og halliken hennes. Jeg synes måten hun bruker bipersonene på, beriker boka og gir et bredere bilde av hvordan det var for ulike grupper å leve under vanskelige forhold både i krig og fred. Det jeg opplever som spesielt, er fraværet av moralsk fordømmelse i boka. Det virker som hun har en forståelse for de fleste, uansett hva de har gjort.

Mens jeg har lest, har det også vært nyheter som viser at historien ruller videre, som for eksempel feiring av marsjen mot Roma og Mussolinis maktovertagelse.

Og så lurte jeg på hvordan hunden Bella så ut. Fant ikke noe via Google, men så ser jeg at du har funnet henne, Jostein - takk for det :-) Jeg ser at den danske oversetteren av Historien skriver at Bella er den eneste heltinne hun kan finne i Morantes forfatterskap.

Eksistensielle tekster

Tyrkiske Asli Erdoğan (f. 1967) er en prisbelønt forfatter, menneskerettighetsaktivist og spaltist. Hun er født i Istanbul. En periode jobbet hun som partikkelfysiker ved CERN i Sveits, inntil hun i 1996 ble forfatter/skribent på heltid.

Erdoğans essays ble opprinnelig publisert i avisen Özgür Gündem, og denne avisen ble nedlagt etter kuppforsøket i juli 2016. Kort tid etter ble hun arrestert sammen med et tyvetalls journalister. De ble tiltalt for å "undergrave den nasjonale enheten". (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

"Nå er ikke engang stillheten din" inneholder 29 essays, og selv om temaene er varierte, handler de egentlig om det samme: om retten til å være et fritt menneske, på godt og vondt.

Essayet "Inntil en vegg" handler om kuppforsøket i Tyrkia den 16. juli 2016. Forfatteren befant seg ute i gatene, og i likhet med svært mange var hun i realiteten i livsfare.

"Jeg har sagt det mange ganger, at "han reddet livet mitt". Jeg sier det for å forstå, det er sånn jeg leter etter utgangen, etter passordet for å komme meg ut av den natten. Gjennom de ordene forandrer jeg den - natten - til en personlig historie som fortelles i fortid, og som jeg kan plassere mellom tegnene i en tekst. Men i virkeligheten sa jeg ikke engang takk.

"Hei, legg deg ned! Legg deg ned! LEGG DEG NED!" Han skriker alt han kan for å overdøve smellene fra våpnene, og peker mot veggen. "Ikke løft hodet!"

Natt til 16. juli 2016, foran militærakademiet i Harbiye. De voldsomme sammenstøtene ved radiobygningen litt lenger nede i gata har vart i timevis. Ambulansen frakter uavlatelig sårede, noen er døde. Skarpskytterne som er utstasjonert ved militærakademiet, lar ingen krydde gata. På fortauet på andre siden befinner det seg rundt to hundre mennesker, innimellom reiser de seg og roper slagord og "Allahu akbar!" (side 7)

I essayet "Å være offer" skriver forfatteren om to høyst ulike måter å nærme seg offer-begrepet på. Det ene er ved å tie ihjel ofrene, og det andre er ved å snakke uavlatelig om traumene. Blant disse er det å bringe offeret til taushet kanskje det aller verste, for samtidig frarøver man ofrene deres traumer, "enten gjennom å ignorere dem eller gjennom å plassere dem i et hierarki". Samtidig innebærer det å snakke om offeret i seg, å fremkalle traumene igjen og igjen ... Hun mener at man skal vokte seg vel for å belære andre om hvordan de skal håndtere traumene sine. Derimot bør man åpne seg opp for andres smerte ...

I tittelessayet "Nå er ikke engang stillheten din" hevder forfatteren at situasjonen for journalister i Tyrkia er verre enn i en rekke asiatiske og afrikanske land. På Reportere uten grensers liste over pressefrihet ligger Tyrkia nemlig på 151. plass av 180 land ...

"Å forsvare frihet og fred er verken en forbrytelse eller en heltedåd, det er vår plikt ... Og mer enn et forsvar dreier det seg om å bringe tilbake betydningen, den hellige betydningen, disse begrepene har mistet ... Så lenge vi kan ... Å ikke ville være medskyldig i en forbrytelse er mer enn en rett og en plikt: Det er den egentlige grunnen til at vi lever ... Det er vår stein. "Disse stenene har jeg båret, så lenge jeg kunne, disse stenene har jeg elsket, så lenge jeg kunne". Det er vår skjebne." (side 37)

I essayet "Likhet og ulikheter" skriver forfatteren at rettferdighet bare er mulig når vi tar innover oss at alle mennesker under alle omstendigheter er like, og at "å strebe etter likhet er selve fundamentet, den uunngåelige moralske komponenten, i enhver politisk kamp".

"Når man blir angrepet som jøde, må man forsvare seg som jøde, ikke som intellektuell eller menneskerettighetsforkjemper." Og når man blir angrepet, krenket og ydmyket som kvinne ... I en verden tuftet på mannlige forestillinger og et mannlig språk, kalles det ikke "angrep". Det kalles "natur" og det kalles "løgn", og det vises til ære, kjærlighet og velsignet moderskap ... Må jeg skrive enda flere setninger som høres ut som de er skrevet for både femti og hundre år siden, om at den eldste, mest standhaftige, utspekulerte og dypeste formen for undertrykkelse er undertrykkelsen mannen øver over kvinnen ..." (side 68-69)

Asli Erdoğan kommer inn på både kurdernes og armenernes skjebne i Tyrkia, men tyrkere generelt lider også under regimets maktutøvelse, der selv den mest uskyldige offentlige ytring kan føre til fengsling. Hun trekker også sammenligninger mellom Hitlers Auschwitz og det som har skjedd i Tyrkia i nyere tid. Essayet "Krig og krig" er og blir det sterkeste essayet i samlingen.

"Krig. En desperat retrett fra forsøket på å gi ordene liv og livet ord. (For er ikke forsøket på å frigjøre seg utgangspunktet for all skriving? Er ikke det å skrive et evigvarende jag etter frigjøring som før eller siden vil mislykkes? Mens krigen på sin side er en kjennsgjerning vi ikke kommer utenom.) Men mennesket slutter ikke å fortelle: Det forteller, overfører, gjentar og fornyer ... I ordenes uendelige stillhet skaper det sirkler. Det fortellende vesen: Mennesket. Vanedyret. Etter setninger, punktum, netter, år og tiår når vi frem til det andre ordet, det ordet som forventes av oss når vi har reist gjennom historier og legender, gjennom liv og død. Det er gjentakelse av det første ordet. Krig." (side 50-51)

Klassekampens anmelder Thorvald Steen skriver i sin anmeldelse den 11. november at tittelen på essaysamlingen - "Nå er ikke engang stillheten din" (hentet fra en linje i et dikt av Hellas´ store dikter Giorgos Seferis (1900-1971)) - viser hvordan tyrkiske myndigheter tar stadig større kontroll over landets innbyggere. Han skriver følgende:

Artiklene i «Nå er ikke engang stillheten din» er oversatt fra tyrkisk til et svært godt norsk av Ingeborg Fossestøl. Boka har de samme temaene som har opptatt Asli Erdogan siden 1990-tallet, og flere nye, store temaer: 16. juli-kuppet i 2016 går igjen i flere av artiklene. Hun diskuterer ikke hvem som står bak kuppet, men skildrer hvordan det er å være et vanlig menneske som brått havner i borgerkrigen. Hun husker statskuppet i 1980 og de enorme arrestasjonene i og rundt oppstandene ved Gezi-parken i mai 2013 i Istanbul. Denne gangen er det mer alvorlig og truende: «Jeg er som et skip uten ror i storm». Over dem flyr F-16-fly. Stemningen er apokalyptisk. Artiklene bygger på fakta-materiale og konkrete skildringer, men de har også eksistensielle elementer. Hun viser i tillegg til sitt mot, redsel, fortvilelse, sorg og raseri. Hun bestreber seg ikke på å skrive distansert og analytisk. Hun skriver med hele seg. Asli Erdogan minner meg om Inger Elisabeth Hansen når hun trekker prosaen inn i sin skrift. Erdogan skriver: «I natten som er blitt til solid krystall, fryser timene og årene til is.»

Asli Erdoğan er intervjuet av Stian Bromark den 12. november i år i Agenda Magasin. Intervjuet har tittelen "Et land i brann", og her uttaler Erdoğan at ingen vet hva som er lov og hva som provoserer myndighetene. Ingen forstår logikken, og det er skummelt. Selv bor hun for tiden "ikke så mye i Tyrkia". Bromark har også skrevet en interessant artikkel om forfatteren tidligere.

Tekstene i essaysamlingen "Nå er ikke engang stillheten din" er sterke og eksistensielle. Man sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest dem. Det handler om liv og død i et land som ikke befinner seg veldig langt unna oss. At det ikke uten videre er rett frem å ytre seg i offentligheten uten å risikere vilkårlige arrestasjoner, fremstår som skremmende. Vi snakker tross alt om et europeisk land, som svært mange nordmenn har et forhold til. I Bromarks intervju av Erdoğan den 12. november i år sier hun dette:

Regimet har sendt et tydelig signal til sine innbyggere: Hvis jeg føler for det, vil jeg få deg arrestert, dømt og puttet i fengsel. Det juridiske systemet er dødt i Tyrkia for tiden. Det kontrolleres av politikerne. Det finnes ingen advokater eller et lovverk som kan beskytte deg.

Asli Erdoğans essaysamling er viktig. Det er en modig forfatter som står bak disse tekstene! Jeg anbefaler boka for alle som er mer enn gjennomsnittlig interessert i mennesker, kultur, politikk og menneskerettigheter!

Helt til slutt nevner jeg at flere av Asli Erdoğans bøker er oversatt til norsk; "Byen med den røde kappa" (2004), "Den mirakuløse mandarin" (2010) og "Steinbygningen" (2013).

En samtalebok om klassereise

Audun Mortensen (f. 1985) er forfatter og kunstner. Han debuterte i 2009, 24 år gammel, med boka "Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det". Siden har han utgitt en bok hvert år, noen ganger til og med to. 12 bøker har det blitt etter hvert. Det har vært knyttet plagiat-påstander til boka "Samleren", som utkom i 2015. Dette fikk blant annet som konsekvens at boka ble trukket tilbake fra markedet. (Kilde: Wikipedia)

Jeg har ikke lest noe av Audun Mortensen tidligere. Det var tematikken rundt klassereiser som gjorde meg nysgjerrig på hans siste bok "Fire dager i Berlin".

"Min tyske venn Martin fortalte i en e-post at han på vei hjem fra jobb hadde kjøpt en hasjpipe. Jeg tolket pipeopplysningen som en invitasjon/bekymringsmelding og bestemte meg for å oppsøke min tidligere romkamerat på hans nye adresse, et par kvartaler unna leiligheten vi delte i bydelen Neuköln for sju år siden." (fra forordet på side 11)

Deretter følger en e-post-utveksling, hvor de avtaler et besøk. Resten av boka består av et intervju, der det er forfatteren "A" (Audun) som utspør "M" (Morten). Samtalen foregår under et fire dager langt besøk i Berlin. M er dataprogrammerer og tjener svært godt. Opprinnelig kommer han fra arbeiderklassen. Han skal snart flytte sammen med kjæresten sin. Boka er ingen fiksjon, og pretenderer å være en autentisk samtale mellom to kamerater som bodde sammen i et kollektiv for syv år siden.

I begynnelsen er A bekymret for for M´s helse, og spørsmålene handler om han har vært hos en terapeut, hva slags behandlingsmetode som ble benyttet, om han har hatt en depresjon og om han er lykkelig etc., før samtalen penser inn på spørsmål rundt klassebakgrunn. A spør M om hva hans foreldre tenker om hans klassereise.

A: Hva tenker foreldrene dine om klassereisen din?

M: Jeg vet ikke. De er implisitt imot det. På den annen side presser de meg til det.

A: De oppmuntrer det?

M: Ja, indirekte. De sier ikke vi vil at du skal ha det bedre enn oss, som jeg vet at andre får høre, og som jeg synes er problematisk. Eller kanskje snarere misunner dem. Misunnelse ser ut til å være et gjennomgangstema for meg.

A: Skulle du ønske at foreldrene dine ...

M: Ja, jeg skulle ønske at de var mer forståelsesfulle og informerte om hva som egentlig foregikk, og at de aksepterte det. Men nå føles det mest som de på en merkelig måte dømmer meg og ikke aksepterer at jeg er annerledes enn dem.

A: Skulle du ønske de betraktet klassereisen din som en prestasjon?

M: Nei, ikke en prestasjon nødvendigvis. Det ville vært tilstrekkelig hvis de enten unnlot å bry seg, eller bare aksepterte det.

A: Men nå fornemmer du at de er misfornøyde.

M: Ja. Jeg føler at de fortsatt vil jeg skal være en del av ... Jeg vet egentlig ikke. Det er vanskelig å si hva de ønsker eller forventer. Jeg kan bare konstatere at jeg føler meg dømt, og at det oppstår konflikter når vi prater sammen. (side 36-37)

Underveis i samtalen kommer kameratene inn på hva det egentlig vil si å komme fra arbeiderklassen. Handler det om å leve under fattigdomsgrensen? De kommer også inn på at mange tror de automatisk tilhører middelklassen fordi de har en god økonomi, mens det å tilhøre middelklassen handler om noe mer enn kun penger. Hvilken betydning har det at det er bøker og et piano i hjemmet? Det handler ikke nødvendigvis om at selve instrumentet piano er imponerende, men at det representerer andre verdier, ideer, vaner og preferanser enn det som arbeiderklassen generelt har vært forbundet med. Hvilken betydning har ens egen selvforståelse mht. hvilken klasse man tilhører?

M beskriver sin far, som han mener er en lite reflektert mann - en dedikert syklist og sykelig opptatt av helse. Han forholder seg til politikere og overklassefolk som om de kun vil bedra "oss", og at alt er løgn. Hans oppfatninger om det meste er basert på avisoverskrifter, noe som gir tabloidiserte holdninger og oppfatninger, der nyansene mangler. Når han uttaler seg om enkelte politikere, snakker han i "du"-form, som om aktuelle politiker kunne høre det han sier.

Det er imidlertid ikke bare forbundet med positive følelser å bevege seg fra en klasse til en annen ...

M: Problemet med klassen jeg befinner meg i nå, i likhet med Julian, er at den iblant er elitistisk og mangler - i likhet med opprinnelsesklassen min - selvrefleksjon. Jeg har åpenbart gått fra en klasse som jeg trodde jeg kjente alle feilene til, og over til en klasse jeg delvis ikke forstår. Det gjør meg skamfull for hvor jeg kommer fra, og for at jeg ikke forstår kodene. Men jo flere koder jeg lærer meg, og jo mer jeg ser av atferden, desto tydeligere blir det for meg at også dette er noe herk, og at problemene ikke løses av å klatre oppover. Det ligger vel en slags skuffelse i det. Og jeg kjenner en slags lengsel etter noe som er ulikt begge de to posisjonene. (side 96)

M snakker også om hvordan "visse folk" mangler en bevissthet om hvordan de påvirker andre og tenker mest på sitt eget brand. Dette er han høyst allergisk mot.

Jeg hadde stor glede av å lese "Fire dager i Berlin", selv om jeg falt litt av under den fjerde dagen i prosjektet. Desto mer spennende var det faktisk å lese notene på slutten av boka. Som når forfatteren skriver dette:

Folkelig opptreden à la Janteloven, og dermed antatt egalitær moral, er det mest effektive trekket for å unngå at det rettes negativ oppmerksomhet mot ens privilegier og samfunnets systematiske ulike fordeling av goder og byrder ... Middelklassebarna oppmuntres til å være artikulerte, selvsikre og forhandle med voksne, dvs. egenskaper som kreves av ledere og hvitsnipper, mens arbeiderklassebarn oppmuntres til å respektere autoriteter og underordne seg. (side 198)

Samtalene om klassetilhørighet og hva en klassereise innebærer, er interessante å lese. En stor del av Norges befolkning har foretatt en klassereise de siste 50-60 årene - takket være opprettelsen av Lånekassen. Muligheten til studiefinansiering er noe som har ført til at høyere utdannelse er tilgjengelig for alle, uavhengig av klassetilhørighet. Her er det i teorien bare evnene og pågangsmotet som skiller den ene fra den andre.

Selv fant jeg mye gjenkjennelig i refleksjonene som M gjør seg i sin samtale med A. Samtidig drar M det hele så mye lenger. Han problematiserer utfordringen på en måte som jeg tenker henger sammen med alderen hans, og som antakelig vil avta med økende alder, modenhet og trygghet. I et samfunn bestående av mange som er i samme båt, er det som regel ikke noe problem å finne likesinnede som har opplevd klassereisen på en temmelig lik måte som M, og som også har evnen til å reflektere over det på en ålreit og åpen måte. Det største problemet er derimot relasjonen til den klassen man opprinnelig tilhørte, særlig dersom flertallet av familie, slekt og venner ikke har foretatt en tilsvarende klassereise rent utdannelsesmessig. M er inne på at dette er konfliktfylt. Det handler om holdninger, evne til analyse og nyanseringer i diskusjoner, ja i det hele tatt evnen til å diskutere ting som er viktig, uten at det skal utvikle seg til en regelrett krangel. Misunnelse er en annen faktor, særlig fordi privilegier og goder plutselig blir svært ulikt fordelt. På et dypere plan handler det - jf. sitatet fra side 198 - om iboende holdninger til autoriteter, som barn av arbeiderklassen gjerne er flasket opp med. "Du skal ikke tro at du er noe!" Og hvis du likevel tror det, betaler du en svært, svært høy pris. Hvilket gjør det betimelig å stille spørsmålet om beskjedenhet alltid er en dyd ... Mens middelklassebarn ikke trenger å tenke slik i det hele tatt, fordi innlærte holdninger om autoriteter er helt annerledes ... Her er det også forventet at man tenker at man er noe, uten at noen stiller kritiske spørsmål ved det eller tenker at man er arrogant. Dette er egenskaper som er helt nødvendig dersom man drømmer om høyere utdanning og karriere.

Langt på vei lykkes Audun Mortensen med "Fire dager i Berlin", men ikke helt. Jeg opplevde at det hang noe i løse luften etter at siste side var vendt. Jeg opplevde heller ikke den fjerde dagen i prosjektet som en ok slutt på en ellers fin og interessant bok. Her kunne det selvsagt vært interessant å vite mer om hva forfatteren har tenkt. På tross av dette anbefaler jeg likevel boka. Jeg likte intervju-formen, og jeg opplevde også boka som godt skrevet, selv om noen av uttalelsene kanskje gikk på bekostning av den muntligheten man forventer når det er tale om en samtale. Dette er likevel ikke "verre" enn andre samtalebøker jeg har lest, og der man ikke ville drømme om å kritisere forfatteren for å ha pyntet på setningene for å gjøre dem mer litterære. På sitt beste er boka glitrende. Helhetsinntrykket er i all hovedsak godt, selv om den også har noen svakheter.

En av verdens beste bøker!

Mitt forhold til romanen

Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg leste en bok av Dostojevskij. "Forbrytelse og straff" ble regnet som et "must" å få med seg for jusstudenter på 1980-tallet - særlig fordi hovedpersonen Raskolnikov nettopp studerte juss, og fordi romanen er et studium i en forbryters tanker. Jeg leste romanen i 1989, samtidig som jeg leste strafferett og straffeprosess på jusstudiet. Det som slo meg den gangen - og også nå i forbindelse med min gjenlesning - er hvor høyt utviklet det russiske strafferettssystemet faktisk var på midten av 1800-tallet, sammenlignet med andre land på den tiden. Selv om tematikken i romanen ikke først og fremst er på fengselsstraffen som sådan (ikke annet enn i epilogen), men mer på politiets etterforskning og opplevelsen av skyld hos forbryteren, tenker jeg at romanens tematikk har stor overføringsverdi til noen av de mest grusomme ugjerninger som er begått i nyere tid. I dagens rettssystem vektlegges for øvrig hensyn som allmennprevensjon (dvs. at straffen skal virke avskrekkende og få mennesker til å avstå fra forbryterske gjerninger) og rehabilitering (den straffedømte skal jo som hovedregel tilbake til samfunnet etter endt straff), mens straffen i tidligere tider mer hadde en funksjon som hevn. I enkelte tilfeller handler det dessuten - før som nå - om å fjerne spesielt farlige elementer fra samfunnet, kanskje en gang for alle.

Om forfatteren

Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (f. 1821 d. 1881) skrev nesten 40 bøker fra debuten i 1846 og frem til sin død. (Kilde: Wikipedia) Nesten alle hans bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er utvilsomt "Forbrytelse og straff", som i tidligere oversettelser hadde tittelen "Raskolnikov", samsvarende med navnet på hovedpersonen i romanen. I tillegg er romanene "Spilleren", "Idioten", "Kjellermennesket" og "Brødrene Karamasov" svært berømte. "Romankunsten hans har hatt stor påverknad på forfattarar i ettertida, og då spesielt på framveksten av eksistensialismen og modernismen. Dostojevskij skreiv realistiske, psykologiske verk, som ofte tok opp samfunnstilhøve som politikk og religion." (sitat fra Wikipedia)

Om oversettelsen

Den utgaven av "Forbrytelse og straff" som jeg leste i 1989 inngikk i Gyldendals Magnumbøker-serie. Romanen hadde undertittelen "Roman i seks deler med en epilog", og det var Ivar Digernes som sto for oversettelsen. Da jeg valgte å gjenlese boka på nytt, valgte jeg til slutt Bokvennens klassikerutgave, der det er Jan Brodal som har oversatt boka fra russisk. Språket i denne siste utgaven er mer moderne, selv om jeg vil understreke at Digernes´oversettelse heller ikke er så verst. For å ta et eksempel fra boka - det aller siste avsnittet i epilogen - så går dette slik i Digernes´ oversettelse:

"Men her begynner en ny historie - historien om et menneskes gradvise fornyelse, om hans gradvise gjenfødelse, om hans overgang fra en verden til en annen, om hans erkjennelse av en ny, hittil ukjent virkelighet. Dette kunne gi stoff til en ny fortelling - denne er til ende."

I Brodals oversettelse lyder det samme avsnittet slik:

"Men her begynner en ny historie - historien om hvordan et menneske gradvis fornyes og steg for steg når frem til gjenfødelsen, hvordan det går fra en verden til en annen, og hvordan det stifter bekjentskap med en ny og hittil fullstendig ukjent virkelighet. Dette kunne blitt emnet for en ny fortelling - med vår fortelling er med dette ført til ende."

Språket i Digernes´ oversettelse er noe mer gammelmodig og ordknapt, mens Brodal har tilført teksten noe mer. Dette gjør nok teksten mer tilgjengelig for de fleste, vil jeg anta, og etter å ha byttet litt på bøkene underveis i min lesning, var jeg ikke i tvil om at jeg foretrakk Brodals oversettelse, selv om jeg i nevnte eksempel ovenfor ville foretrukket Digernes´mer elegante oversettelse. Brodal har ikke tatt bort opplevelsen av å lese en gammel klassiker. Blant annet skriver han konsekvent "efter" og ikke "etter" - bare for å ta ett eksempel. Uansett - dette blir en smakssak. Det blir til sammenligning som å lese Hamsun i gammel og nyere språkdrakt. De fleste av oss foretrekker "på" og ikke "paa", mens vi gjerne vil beholde ord som "skildrerier" og helst ser at dette ikke erstattes med "malerier". Slik har i alle fall jeg det med gamle og moderne oversettelser. Det handler dypest sett om hvilken stemning man ønsker å komme i når man leser gamle klassikere. Det har noe ved seg at det opprinnelige språket, det forfatteren selv brukte, er gjenkjennelig.

Mer om Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" m.m.?

Jeg ønsker å sitere fra baksideteksten på min gamle Magnum-bok, fordi jeg synes dette er svært godt formulert:

"Fjodor Dostojevskijs store romaner står i en særstilling i det 19. århundres realistiske litteratur. Ved bruk av en konsentrert og ofte melodramatisk intrige som kan minne om kriminalromanens, bringes hans personer i en psykologisk spenning som utløser alle de motstridende krefter i deres sjelsliv. Forbrytelse og straff (i oversettelse ofte kalt Raskolnikov) som utkom i 1866, er uten tvil Dostojevskijs mest berømte roman. Gjennom studenten Raskolnikovs mord på en ussel pantlånerske gir forfatteren en genial skildring av forbrytelsens psykologi, samtidig som han belyser de evige spørsmål om menneskets vesen, moralens grunnlag, skyld og soning."

Et viktig tema i romanen er hva fattigdom gjør med mennesker. Dostojevskij hadde det vanskelig økonomisk i hele sitt liv, og dette preger romanene hans - også "Forbrytelse og straff". I en periode satt han i fengsel på grunn av politisk aktivitet, og han tilbrakte blant annet ti år i Sibir. Han kom ut igjen i 1854, og flyttet tilbake til St. Petersburg, hjembyen sin, i 1860. Senere ble han rammet av den ene tragedien etter den andre. Kona og broren døde, han led av depresjon og ble senere spillavhengig (dette førte til romanen "Spilleren", en euforisk roman om hva det innebærer å være fullstendig hektet på pengespill). Han skrev både "Forbrytelse og straff" og "Spilleren" for å tjene penger raskt. Etter dette skrev han noen av de mest kjente bøkene sine. (Kilde: Wikipedia)

I følge den samme Wikipedia-siden har Dostojevskij hatt stor påvirkning på forfattere som Albert Camus, Franz Kafka og Gabriel García Márquez. Også Knut Hamsun skal ha blitt sterkt inspirert av ham. Selv tenkte jeg på Hamsuns "Sult", som Hamsun skrev i 1890, dvs. syv år etter at "Forbrytelse og straff" kom ut på norsk for første gang (1883).

Da jeg leste boka på slutten av 1980-tallet, gikk diskusjonene rundt Raskolnikovs opplevelse av å være hevet over lov og rett og Nietzsches overmennesketeori. Det handlet ikke om retten til å herske over andre mennesker, selv om teorien rundt dette senere har blitt misbrukt, men om menneskets "vilje til å søke makt gjennom å utnytte verdens viljekvanta".

Noe av det som gjør russiske romaner litt vanskelig tilgjengelig er et stort persongalleri, der en og samme person benevnes med flere navn. "Forbrytelse og straff" er intet unntak. Helt bakerst i boka har forlaget (Bokvennen) laget en oversikt over de i alt 31 personene som opptrer i romanen. Dette er til stor hjelp under lesningen, der f.eks. Raskolnikovs søster betegnes både som Avdotija Romanovna Raskolnikova, Dunja og Dunjetsjka, bare for å nevne ett eksempel.

Om boka

Raskolnikov er en juss-student som har måttet sette studiene til side fordi han ikke har penger. Han bor i et bittelite krypinn, og har ikke en gang lås til kottet sitt. Ikke at det er noe å stjele der. Han eier nemlig ikke nåla i veggen.

"Det var i begynnelsen av juli, og usedvanlig hett i været. Henimot aften forlot en ung mann sitt lille kammer av en hybel i en av de store leiegårdene i S-gaten. Langsomt gikk han nedover gaten, det virket som om han ikke kunne bestemme seg for hva han ville gjøre, inntil han til slutt la veien mot K-broen.

Heldigvis hadde han unngått å møte hybelvertinnen i trappen. Det lille kammeret hans lå helt oppe under loftet, og lignet mer et skap enn på et værelse. Vertinnen som gav ham kost og losji i dette kottet, holdt til i sin egen leilighet en etasje under, slik at han hver gang han skulle ut på gaten, var nødt til å gå forbi kjøkkenet hennes, der døren nesten alltid stod på vidt gap ut mot trappeoppgangen. Hver gang den unge mannen gikk forbi denne døren, fornemmet han en egen smertelig følelse av feighet, det var en følelse han skammet seg over, og som derfor fikk ham til å rynke sint på brynene. Han satt opp over ørene i gjeld til vertinnen, og var redd for å møte henne." (side 5)

Beskrivelsen av Raskolnikov er interessant fordi vi møter en mann som gjennom hele romanen nærer stor forakt for alle som en eller annen måte utøver makt overfor andre mennesker, som oftest representert ved at de er bemidlet. Det være seg hybelvertinnen, pantlånersken han senere myrder, mannen som ønsker å gifte seg med hans søster osv. Forskjellen mellom de fattige og bemidlede er enorm. Raskolnikov er imidlertid ikke en som kryper for andre. Han er stolt. Så stolt at han heller gir fra seg det lille han har til mennesker som er enda mer nødstilt enn ham selv, i stedet for å sørge for å få i seg mat selv.

Da moren i et brev forteller at hans søster skal gifte seg med Pjotr Petrovitsj Luzjin, blir Raskolnikov rasende. "Så lenge jeg lever skal det ikke bli noe av dette ekteskapet, og herr Luzjin kan dra pokker i vold!" (side 61) Det som plager Raskolnikov er tanken på at søsteren skal ofre sin egen lykke for å redde ham og moren fra fattigdom. Herskapet Svidrigajlov, søsterens tidligere arbeidsgiver, får også unngjelde. Felles for alle med penger er at de utnytter sine posisjoner overfor de ubemidlede. Denne maktubalansen piner Raskolnikov.

"Slik pinte og plaget han seg med disse spørsmålene, og det var ham endog en viss nytelse. Disse spørsmålene var forøvrig ikke nye for ham, de var ikke dukket opp i dette øyeblikk, det var gamle og nagende spørsmål som han lenge hadde båret på. ... Nå hadde morens brev slått ned i ham som et lynnedslag. Det var klart at nå måtte det bli slutt på tungsinnet, slutt på den passive lidelse og på grublingen over problemenes uløselighet. Nå måtte det ubetinget gjøres noe, og det hurtigst mulig, ja på flekken. Nå måtte han ta en eller annen avgjørelse, koste hva det koste ville, eller så ..." (side 68)

Pantlånersken er ikke populær. "Hun er rik som en jøde", "men ... er riktig en heks ..." (side 96) Ondskapsfull og lunefull er hun visstnok også. Dersom lånefristen ble oversittet med en eneste dag, lot hun pantet gå til forfall. Renter tok hun også - månedsrenter på opp mot syv prosent. Studentene diskuterer henne høylytt.

"Hør nå videre. På den annen siden har vi de unge, friske krefter, som går til spille fordi de ikke får noen understøttelse, og slike finnes i tusenvis og over alt! Gode gjerninger og foretagender i hundrevis, ja tusenvis ville man kunne sette i verk og hjelpe videre for penger som det gamle kvinnfolket ellers vil la gå til spille i ett eller annet kloster! Hundre, ja kanskje tusener av eksistenser, ville på denne måten kunne hjelpes inn på sin bane, mangfoldige familier ville kunne reddes fra armod, oppløsning og undergang, fra moralsk fordervelse og veneriske sykdommer - og alt sammen for hennes penger! Å ta livet av henne og ta pengene hennes, for så ved hjelp av disse pengene å vie seg til tjeneste for hele menneskeheten og den felles sak: Hva mener du, vil ikke én, ørliten forbrytelse bli oppveiet av disse tusenvis gode gjerninger? For dette ene liv - tusener av liv frelste fra forråtnelse og oppløsning. Ett menneske må dø, men i bytte for hundre liv - det er da et enkelt regnestykke! Og hva betyr vel livet for en eneste tæringssyk, dum og ondskapsfull gammel kjerring på altets stor vekt? Ikke mer enn livet til en lus eller til en kakerlakk, nei ikke det en gang, for denne gamle kjerringen er et skadedyr. Hun forderver andres liv, hun er ond; her om dagen bet hun i raseri Lizaveta i fingeren; det var bare såvidt den ikke måtte amputeres." (side 99)

Underveis spekulerer Raskolnikov i hva det er som gjør at nesten alle forbrytelser oppdages og røpes så raskt, og at sporene etter alle forbrytelser er så åpenbare og lette å følge. Han mener at svaret er å finne i forbryteren selv, fordi både vilje og dømmekraft svekkes i gjerningsøyeblikket - nettopp når dette behøves aller mest. Svekkelsen angriper mennesket som en sykdom, som deretter utvikler seg langsomt ... For egen del var han overbevist om at han ville bevare fullt herredømme "under utførelsen av det foretagende han hadde uttenkt, ene og alene av den grunn at det han hadde planlagt "ikke var en forbrytelse" ..." (side 107)

Det bygger seg opp til mordet på pantlånersken ...

Og så går det ikke riktig helt som planlagt. Raskolnikov har ikke så mye kontroll som han trodde at han kom til å ha, og egentlig er han som en hvilken som helst forbryter når det kommer til stykket.

Min oppfatning av boka

"Forbrytelse og straff" er en meget kompleks roman med mange lag. Hovedplottet er selvsagt mordet på pantlånersken og Raskolnikovs tanker og grublerier både i forkant og etterpå. Romanen inneholder imidlertid så mye, mye mer.

Vi møter familien Marmeladova, der familieforsørgeren, den fordrukne Semjon Zacharovitsj Marmeladova, for lengst har mistet sin stilling som embetsmann og drikker opp det lille familien har å leve av. Han dør og tilbake sitter enken, den tæringssyke Katerina, og hennes farløse små barn, og Sonja, datteren fra avdødes første ekteskap. Vi møter Raskolnikovs gode venn og hjelper, Razumikhin, som senere kaster sine øyne på hans søster Dunja, som dropper ekteskapsplanene med Luzjin, mannen som har sulteforet Dunja og moren i tiden før det planlagte bryllupet (en strategi som slår helt feil, og som han senere angrer dyrt og hellig på). Dessuten blir vi vitne til godseier Svidrigajlovs fånyttes forsøk på å få Dunja på kroken, etter at han mest sannsynlig har tatt livet av sin kone. Alle som har penger utnytter dem som ikke har noe. Fra dette er det ett unntak. Raskolnikov er riktignok lutfattig, men hver gang han har midler, ender ham med å gi disse fra seg. Dette fører blant annet til at Sonja (som egentlig heter Sofija Semjonovna Marmeladova) elsker ham og til sist følger ham til Sibir. Kjærligheten vinner og ingen er til salgs! Ikke for noen!

Det var helt fantastisk å lese denne romanen om igjen! Jeg nøler ikke med å betegne "Forbrytelse og straff" som en av verdens beste romaner. Ikke bare er samfunnsforholdene på midten av 1800-tallet meget godt beskrevet, men det aller mest imponerende er den dype psykologiske innsikten Dostojevskij viser i sin beskrivelse av persongalleriet. Kanskje kan man innvende at noen av personene, særlig maktpersonene, ikke har fått mange forsonende trekk. På den annen side merker vi at selv ikke godseier Svidrigajlov tar det helt ut i en scene der han i sitt møte med Dunja faktisk kunne ha avgjort hennes skjebne, en gang for alle. Det gjør heller ikke Luzjin eller etterforsker Porfirij Petrovitsj i situasjoner der de utvilsomt rår over mye makt. De fremstår som hele mennesker, på godt og vondt. Den eneste som er ussel uansett hvordan man snur og vender på det, er pantlånersken. Hun er grisk, tenker bare på seg selv og utnytter de svakeste blant de svake - alltid til egen fordel. Hvem er egentlig lei seg for at hun er død?

Romanen er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør.

Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det!

Lattervekkende kammerspill

Matias Faldbakken (f. 1973) er både forfatter og billedkunstner. Han er sønn av forfatteren Knut Faldbakken.

Matias Faldbakken debuterte som forfatter i 2001 med første bind i det som senere ble trilogien Skandinavisk misantropi. Denne trilogien skrev han under pseudonymet Abo Rasul. Han har dessuten utgitt "Snort Stories" (2005) og "Kaldt produkt. Et dukkehjem på nytt" (2006). Jeg har ikke lest noen av bøkene hans tidligere. Min nysgjerrighet for hans siste bok "The Hills" ble vekket av flere grunner. For det første har jeg registrert at mange bokhandlere har fremhevet denne boka spesielt i sine utstillinger. Det gjorde at jeg kjøpte den. Da det den 1. november ble offentliggjort at boka i tillegg er nominert til Brageprisen i kategorien skjønnlitteratur, rykket den kraftig oppover på leselisten min.

"Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne ha stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg.

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel og merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager." (side 9)

Vår jeg-person beskriver The Hills som noe som kan minne om en Wienercafé, bare at den ligger i Oslo, ikke i Wien. "Etablissementet, lokaliteten, har blitt kalt The Hills i snart 150 år. Navnet kommer fra familien Hill som drev en konfeksjonsforretning her fra 1846." (side 11) Det hviler med andre ord sterke tradisjoner over stedet, som i dag fremstår noe loslitt og ikke helt slik det en gang var. Blant stamkundene er Grisen og hans venner, og dessuten Sellers og hans hoff. Vår jeg-person, som vi aldri får vite navnet på, legger merke til absolutt alt som skjer. Det være seg gjestenes påkledning, deres bordmanerer, om de har simple uvaner (som å sjekke mobilen i tide og utide), om de har god eller dårlig smak hva gjelder mat og drikke osv. De han ikke kjenner navnet på, får kallenavn. Hvem er så han?

"Jeg er en høyreist mann, flott å se til, har jeg hørt, litt stiv, godt bygd, og så selvbevisst at jeg nesten ikke klarer å stå på bena. Jeg har en stri bart. En mustasje. En gang fikk jeg høre at jeg ligner litt på Daniel Plainview. Det tok jeg tok jeg til meg. Men det er en halv sannhet. Innbittheten kan stemme. Den lite fleksible lutheten kan stemme. Men Plainview er mer slitesterk enn meg. Han ser mer utendørsk ut. Jeg har en mer cafésk fremtoning. Der han er innbitt og hevngjerrig, er jeg mer serviceinnstilt og lettskremt." (side 82)

Det ligger i stillingsbeskrivelsen å ha en "behagelig grad av usynlighet". Han bør ikke presse seg frem i forgrunnen. Når gjestene blir for personlige, kjenner han et sterkt ubehag. Da gjør han det som står i hans makt for å slippe unna. Som da Grisen gjerne vil at han skal koble ham sammen med Sellers. Det vil han nødig blandes inn i.

Der Grisen står for det tradisjonelle, med dresser i gode snitt, der er Sellers en heller rufsete type. En annen av stamgjestene er enkefru Knipschild, som elsker foie gras.

"Hun har i seg foie gras rett som det er. Hun kan til og med finne på å bestille to runder. Først en terrine, og så et par skiver stekt foie gras. Og til den skal det serveres eple, og eplet skal det være stjerneanis på. Av og til kan det stikkes inn noe karamell. Og før du vet ordet av det, skylles gåsens lever ned med sterkvin krystet av druer fra den trange og bratte Duorodalen, og det skal stå "Port" på etiketten. Hvis det ikke står "Port", duger ikke disse dråpene som middel til nedskylling av gåsens lever. Ikke for enkefru Knipschild." (side 85)

Underveis kjenner vi på at vår kelner kan virke en smule avstumpet eller i alle fall svært snobbete. Han er snobbete og kynisk i sine vurderinger av gjestene, men aldri på den egennyttige måten. Han legger vekt på å gli nærmest usynlig og sømløst gjennom lokalet, alltid tilstede for å komme gjestenes behov i møte. Derfor er det som bare pokker når han må ned i kjelleren for å hente en bestemt type vin, og klemmer hånda så infernalsk at det oppstår en verkende blemme som det må stikkes hull på. Han ønsker ikke at noen skal legge merke til at han går rundt med gassbind over den sammensunkne hudfolden som blir tilbake etter at kokken har brukt østerskniven på å perforere blemmen, fordi dette vil rette oppmerksomheten mot ham som person - og det passer dårlig for ham. Jo mer usynlig han er, desto bedre.

Så dukker Barnedamen opp. Hvem er hun egentlig? Grisens nye trofé eller en slektning? Vår jeg-person er nysgjerrig, men det ville ikke ramle ham inn å spørre. Kallenavnet Barnedamen har hun fått fordi han ikke kjenner hennes navn og fordi hun er så ung. Barnedamens tilstedeværelse forrykker noe i restauranten. Ikke bare er hun meget vakker, men hun bestiller firedoble espressoer (!), og hun går ikke når det forventes. Og hva i all verden - en dag setter hun seg ned med Sellers og gjengen. Hvorfor?

Så ringer Edgar, en annen av stamgjestene, og forteller at han må reise til København på grunn av en hastesak, og om ikke datteren Anna kan sitte på restauranten og vente på ham til han kommer tilbake ... Anna er bare ni år, og hun pleier å gjøre leksene sine på The Hills, riktignok med faren til stede ... Samme ettermiddag befinner Sellers og gjengen hans seg på The Hills, og de spiser seg gjennom en flere retters middag. De starter med ostene, kommer deretter til hovedretten og føler seg så klar for forretten - til de ansattes store bestyrtelse.

"The Hills" er en riktig fornøyelig bok, kanskje aller mest på grunn av beskrivelsen av stamgjestene, jeg-personens tanker rundt egen person og ikke minst gjestene, beskrivelsen av mat og drikke og det gamle versus det nye. Det er egentlig ikke mye handling i boka, og sånn sett er den vel egentlig mer en slags stemningsrapport rundt et veletablert etablissement med lange tradisjoner, og hvor de ansatte prøver å få tiden til å stå stille. Her ser man ned på det nye og moderne, som tafsing på mobiltelefonen i tide og utide, og manglende opprettholdelse av formene. Selv fikk jeg medynk med hovedpersonen, som lever et nokså ensformig liv. Det handler om å gå på jobben, ikke gjøre for mye ut av seg, for så å dra hjem til ensomhet og et nokså innholdsløst liv. Samtidig virker det ikke som om jeg-personen lider av den grunn. Det han derimot ikke takler, er smakløshet. Under hans formelle ytre protesterer alt i ham når gjestene bommer. Uten at han leer på så mye som et øyenbryn av den grunn ... Innvendig koker det derimot.

Vår jeg-person er av den oppfatning at livet hans er sånn må det være - inntil han med mye omsorg og ansvarsfølelse tar seg av den lille niåringen Anna, som ikke blir hentet av faren sin likevel. Anna, som hjelper ham med å skifte gasbind på hånden hans, og som gjennom dette grepet gir ham en omsorg han slett ikke er vant til. Dette representerer kanskje en ny retning i livet hans?

Mens jeg leste boka koste jeg meg med elegant formulerte setninger, der ikke et eneste ord er tilfeldig plassert. Jeg kjente også at latteren boblet i meg flere ganger. Samtidig lurte jeg på hva forfatteren egentlig har ønsket med denne boka, der all handling foregår inne i restauranten, med unntak av et par turer ned i kjelleren, slik at det hele får preg av å være et kammerspill. Kanskje ønsker forfatteren bare å fornøye oss? Jeg fikk for øvrig følelsen av noe uforløst over historien, som om den sluttet da den for alvor egentlig burde ha begynt. Jeg var klar for så mye mer, men så var det altså slutt. Like fullt hadde jeg stor glede av å lese boka, som er svært godt skrevet. Anbefales!

Gi gjerne tilbakemelding andre som besøker Tvedestrand også.

Ja, det er litt rart. Jeg kan huske bare ett lignende tilfelle hvor Agnar Mykle bruker om igjen (i lett omskrevet form) historien fra novellen Skjenselens korinter i romanen Lasso rundt fru Luna som kom noen år etterpå.