En meget god bok, er så glad for at jeg fikk lest den. Som deg, har jeg også lest de andre du nevner, og er blitt så begeistret for måten han skriver på. Hans evne til å få leseren med seg i handlingen ligger i presentasjonene og beskrivelsene av de mennesker og bygdemiløet der handlingen utspiller seg.
En meget god fortelling som det var vanskelig å legge fra seg. Miljø og personbeskrivelsene er helt fabelaktige, jeg ble så betatt, så betatt.
Så dette var bra, meget bra
Denne boka fortjener en sekser og det har den fått av meg.

Jeg burde kanskje ha brukt spoiler her. Samtidig tenker jeg at en klassiker som dette på en måte tåler å få mer av handlingen avslørt. Men hvis noen reagerer på at jeg har avslørt for mye, skal jeg gjøre noe med det. ;-)

Det hadde vært litt moro å få mer fokus på Tarjei Vesaas´ forfatterskap her på Bokelskere. Lykke til med Skrifter i samling!

Fascinerende om massepsykose og skyld

Tidligere har jeg kun omtalt én av Tarjei Vesaas´ bøker i bloggen min, og det er "Is-slottet". Den boka var mitt første gjensyn med Vesaas etter at jeg for atskillige år siden var borti ham i norsktimene på videregående skole. Den gangen uten at han på noen måte ble en av mine favoritter ... Desto mer gledelig at han etter alle disse årene ikke bare skulle falle i smak, men til og med fremstå som en fantastisk forfatter i mine øyne! Så pass at jeg brenner for at flere skal revitalisere sitt forhold til ham - og kanskje er det bare sånn at man først får sansen for ham for alvor når man er i moden alder?

I Vesaas´ bøker er det ikke de store hendelsene som står i fokus. Tvert i mot er den ytre handlingen gjerne bitteliten, mens det foregår store ting på det indre, psykologiske planet.

Tarjei Vesaas utga "Kimen" i 1940, mest sannsynlig rett før krigens utbrudd. Boka ble filmatisert i 1974.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i grisebingen på det vi etter hvert skal få vite er gården Li. Ei purke er i gang med å føde grisunger. Vi aner at det lurer en katastrofe bak den tilsynelatende idyllen på denne ellers så fredfylte, grønne øya. Mens purka føder sine unger, stiger det en fremmedkar i land på øya. Det er en høy og vakker mann og hans navn er Andreas Vest.

"Her kom den framande mannen Andreas Vest, på den jagande leitinga si etter ein stad som hadde lækebot for han. Han var ein ung mann, og frisk og sterk og vakker å sjå på, men det murde og brann inni han av uro, av fæle minne frå ting han hadde komi opp i. Ting han ville bli kvitt, men ikkje fekk. Det hadde sett merke i draga hans. Likeins som all den fredlause flakkinga og søkinga og vonbrota hadde sett merka sine der." (side 13)

Mens mannen begir seg ut på vandring på øya, egentlig uten mål og mening, trekker forfatteren vår oppmerksomhet over på noen av dem som bor på øya. Som Karl Li, odelsgutten på gården Li, som er gift med Mari og som har barna Inga og Rolv. I sin tid ønsket Karl å studere, tilegne seg kunnskaper, bli noe annet enn bonde. Pliktene hans her i livet var imidlertid knyttet til gården, og han var nødt til å oppgi egne drømmer til fordel for den. I et anfall av noe sambygdingene har oppfattet som stormannsgalskap, bygde han i sin ungdom en gigantisk låve - den største på øya - før han anla en fantastisk frukthage som familien hans siden har livnært seg av. Meningen var at han skulle bygge et hus som sto i stil med låven, men så langt rakk ikke pengene. Og kanskje er det nettopp av den grunn at misunnelsen hos sambygdingene ikke har tatt overhånd? For i et så lite samfunn gjør man best i å tilpasse seg, ikke stikke seg for mye ut og ikke tro at man er noe bedre enn alle de andre.

Den gigantiske låven hefter imidlertid ved Karl Li gjennom hele hans liv, og til og med sønnen Rolv vokser opp i skyggen av den, som om også han må rettferdiggjøre låvens eksistens gjennom de valg han gjør. På samme måte som faren ønsker også han å studere, og som sin far igjen forsøker Karl å stoppe sønnens drømmer, men egentlig til liten nytte sånn i første omgang. Og han innser at selv om han ikke har brukt sin skolegang til noe, har kjærligheten til bøkene absolutt gjort livet mer meningsfyllt - og det i et samfunn hvor boklig lærdom ikke har noen høy status. Tvert i mot blir tid brukt på bøker ansett som latskapstendenser, fordi det trekker fokuset bort fra skikkelig arbeid.

Så skjer det et mord på en ung jente - Inga, datteren på Li, blir funnet drept - samtidig som purka som nettopp har født grisunger går alldeles berserk og begynner å spise sine egne unger ... På samme måte som galskapen slippes løs i grisebingen, slippes galskapen løs på øya. For ingen er i tvil om hvem morderen må være. En intens klappjakt på fremmedkaren begynner og med de begrensninger som øya skaper, har han ikke en sjanse til å unnslippe når massepsykosen slår rot blant mannfolkene med Rolv i spissen ... Til slutt er det ikke godt å si hvem som er verst - dyrene eller menneskene ... Og en ting er i alle fall sikkert: ingenting kan bli det samme etter dette!

"Kimen" er en intens og fortettet roman om et mord som begås i et bittelite samfunn. Selv om den ytre handlingen er enkel og "liten", skjer det mye på mange plan i denne lille romanen. Et forhold er familien Lis forhistorie med den gigantiske låven. Et annet er historien om tapte drømmer. Når det spesielt gjelder det siste, er det nærliggende å trekke inn forfatterens egen historie. Som hovedpersonene i boka - Rolv og hans far Karl - vokste også Vesaas opp på en gård, hvor det var forventet at han skulle overta og bli bonde. Mens han selv drømte om litteraturen, leste hver gang anledningen bød seg og etter hvert skulle drive det så langt som til å gjøre karriere som forfatter - med bokdebut allerede i en alder av 26 år ("Menneskebonn", som utkom i 1923). Et annet forhold jeg har lyst til å trekke frem er beskrivelsen av skyld på slutten av romanen. På tross av at flere står bak mordet på fremmedkaren og sånn sett har kollektiv skyld, skjer det noe uventet. Alle legger skylden på Rolv, som om han alene sto bak ugjerningen. At på til blir han stigmatisert på en slik måte som i alle fall jeg gjenkjenner fra litteratur om æresdrap i enkelte muslimske samfunn. I bunn og grunn handler det om mye av det samme. Denne boka er både fascinerende og fengende - så pass at jeg faktisk ikke klarte å legge den fra meg og leste den ut i løpet av svært kort tid. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem - et sterkt et! Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en bok som egner seg godt for boksirkler, fordi det er mange temaer å diskutere i den.

Denne helga får jeg bedre tid til å lese bøker enn sist helg.
Siden våren lar vente på seg her, har jeg startet lesningen av "Vårofferet" av Lars Mytting. Er ikke sikker på om våren er et hovetema i boka, men det er det i allefall i tittelen.
Så skal jeg begynne på "Liv lell" av Samuel Becket.
Har funnet fram ei ny bok av Charles Dickens, denne gang er det "Vår felles venn", bind 1, min utgave er en fin gammel bok fra 1935.
Med andre ord, en allsidig bokhelg.

Og så herlige illustrasjoner det er i Gubben og katten-bøkene! Masse fine detaljer. Pannekakerøre-boka er nesten lest i filler hjemme hos oss :)

Jeg har sagt noe om det lenger nede i tråden , og synest kommentarer/diskusjoner er interessant å lese og bør ligge synlig under bokomtaler og komme fram i "sist sagt". Jeg tror det kan bli mer fart over diskusjoner og meninger rundt den enkelte bok.
Bokomtaler som inneholder kun en setning o.l. er etter min mening helt uintressante, eller kun henvisning til blogger. Det er jo her inne på bokelskere vi skal diskutere og ikke i blogger, eller?

Som deg liker jeg også å følge med på totalt antall leste sider, og jeg har oppdaget det samme som deg. Antall sider lest, oppdaterte seg ikke etter de to siste bøkene jeg la inn. Dette har jeg merket meg flere ganger tidligere også, det virker litt tilfeldig om oppdateringen skjer eller ikke. Som deg har jeg også sjekket at bøkene ligger inne med reg. antall sider. Jeg har tenkt at hvis denne funskjonen ikke fungerer kan den like godt fjernes, den viser uansett feil, og det er bare irriterende.

Jeg tenker at symbolikken her er hvordan vi "presser" våre barn inn i samfunnets krav og forveninger, selv om vi "egentlig" ikke synes noe om dem selv... Se bare hva mor til Ory sier når Ory blir redd for bryllupsnatta: "Det er ikke verre for deg enn for enhver annen, og tvinger henne tilbake til ektemannen" Og tittelen "Forrådet" henspeiler på denne, og andre situasjoner der Ory føler seg forrådt av de rundt henne, som skal være glad i henne, støtte henne og ønske henne et godt liv....

Samfunnet den gangen var et samfunn der kvinnene hadde å lite å si. Konvensjonene var strenge og kvinnens plikt var å gifte seg og ikke gjøre skam på familien. Og viktig er det å se at kvinnen er et "produkt" av oppdragelsen. Ofte var kvinnene (jentene) veldig unge, mennene en god del eldre, og med en helt annen livserfaring enn ungjentene som gikk fra "barnesenga" til "ektesenga". Men boka viser også at det ikke bare er Ory som er et "offer", det er også ektemannen Rieber.

Om vi ikke har de samme forholdene i dag, så mener jeg at boka ikke har mistet sin aktualitet, - fremdeles "presses" unge inn i foreldrenes og samfunnets forventninger og krav, kanskje med like store følger som i "Forrådt"...

Vinterstorm

Å lat det bure, å lat det braka;
lat huset riste og tufti skaka!
Lat brotne allting som brotne kan!
Det døyver tankane litegrann.

Om stormen tok både hus og hytte,-
det vart eit bel då eg mindre sytte,
Om jordi gav seg i djupe grunn,-
då fekk eg gløyme ei liti stund.

Om sky datt ned som på himlen flakkar,
om havet braut over alle bakkar,
ja om all verdi seg søkkte ned,-
så var det slutt, og så vart her fred.

Fra boka Haugtussa av Arne Garborg

Mange bøker i den kategorien, kanskje ikke så lett å lete seg fram til noen som faller i smak.
Denne boka har jeg lyst til å anbefale deg, "Vill lavendel" av Belinda Alexandra, og "Stjernetasten" av Benoîte Groult er også ei du kan snuse litt på.

Jeg synes den var helt fantastisk! Jeg liker karakterene, og jeg liker utviklingen av historien. Den starter som en slags satirisk iscenesettelse av byen, men så griper den leseren mer og mer ektefølt samtidig som den utvikler seg til en politisk roman med en sterk sosial vinkling. Jeg er stor beundrer av varmen og medmenneskeligheten som hele tiden ligger i bunnen av fortellingen, satire eller ei.

Har skrevet om boka her: http://knirk.no/2012/12/the-casual-vacancy-j-k-rowling/

Dette er jo en litt annerledes bok. Man blir ikke revet med på samme måte som med mange andre bøker, men så var det noe med beskrivelsene, landskapet og menneskene som gjorde at jeg likte boka veldig godt. Men jeg var glad for at den ikke var lengre, det hadde den ikke kledd. Hilsen Lise.
Ps. For interesserte har jeg skrevet om boka her: http://knirk.no/2013/01/vandrefalken-jamil-ahmad/

Næææ, var litt skuffa over denne jeg. Har lest både Graceling og Fire, men synes Bitterblue var rotete, kjedelig og ikke så bra. Har skrevet om den her: http://knirk.no/2013/01/bitterblue-kristin-cashore/

Jeg har lest tre romaner Katherine Webb har skrevet. Først The Legacy (Arven) som jeg likte. Så The Unseen (Det du ikke ser) som jeg ikke var spesielt begeistret for. Og nå A Half Forgotten Song. Den kommer på norsk snart. Eller har den kommet? Usikker. Denne likte jeg godt, hun har noen grep som både er originale og gode. Boka var lest på tre dager. Jeg synes Webb klarer å unngå den størtste fellen i denne sjangeren: Klisjeene. Hun omgår dem ved å vise originalitet, ha et rikt og frodig språk og ikke minst gode karakterer. Webb beveger seg også inn i det mørke og groteske på en måte jeg liker. Dette var en god leseopplevelse. Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2013/02/a-half-forgotten-song-katherine-webb/

Sterk debut om Gaza-konflikten

Gaza, eller mer dekkende Gazastripen, er et lite landområde som ligger inneklemt mellom Israel og Egypt, og med kystlinje mot Middelhavet. Landet er 360 kvadratkilometer stort (til sammenligning om lag 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo), og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (nesten tre ganger så mange som i Oslo). Den største byen er Gaza i nord, og den nest største er Rafah i sør.

Det er i all hovedsak palestinere som bor på Gazastripen, som i årene 1967 til 2005 var okkupert av Israel, selv om palestinerne hadde et slags selvstyre i årene etter 1994. I 2006 ble det gjennomført valg og Hamas gikk deretter av med valgseieren. Dette ble innledningen på en tid med mye voldeligheter, i første rekke internt mellom Hamas og Fatah, og etter hvert gjennom utallige rakettangrep mot Israel og vise versa. For mer informasjon og utdypende linker - se Wikipedia.

Konflikten mellom Israel og styresmaktene på Gazastripen er for de fleste (tror jeg) nokså uoversiktlig og kanskje også temmelig uforståelig, der det meste fremstår som en serie av voldeligheter som aldri ser ut til å ha noen ende, og hvor begge parter kontinuerlig skylder på hverandre. Og hvor det kan synes som om de fleste er for Gaza og mot Israel, uten egentlig å ha noen bedre begrunnelse enn at Israel som den største (og demokratiske) staten burde ta et større ansvar for Gazas humanitære situasjon og slutte å isolere menneskene som bor der ...

Journalisten Åshild Eidem har i boka "Spillet om Gaza" forsøkt å tegne et tydeligere bilde av hva som rent faktisk skjer i dette urolige området av Midt-Østen, uten å ta stilling til hvem som har skylden for hva. Og selv om jeg synes hun har lykkes svært godt med sitt bokprosjekt, er jeg etter å ha lest denne boka, enda mer usikker på hva jeg skal mene om konflikten. Den er nemlig så mangefascettert og forteller i grunnen lite om hva som kom først, hatet eller grunnlaget for hatet ...

Gjennom intervjuer av et lite knippe av palestinere - Abu Hamid, Abu Abdallah, Umm Nidal og Ebaa - belyser Eidem flere sider ved det palestinske samfunnet på Gazastripen, der styresmaktene har ett mål: å utslette staten Israel. Isolasjonen fra omverdenen, der selv ikke en kyststripe gir palestinerne tilgang til omverden, har imidlertid ikke gjort dem opprådd for løsninger. Ut fra Gazastripen går det nemlig et utall av underjordiske ganger inn i Egypt, slik at det meste av nødvendighetsartikler og luksusvarer kan skaffes. (Så hvorfor ikke også medisiner, tenkte jeg, mens jeg leste.) Tunnelbaronene har i årenes løp tjent seg søkkrike. Ja, så mye penger er det i denne vare-handelen at hver gang Israel og Hamas har inngått våpenhvile, er det handelsmenn som sørger for at det avfyres noen raketter mot Israel igjen. Dermed brytes våpenhvilen og den lukurative tunnelhandelen kan fortsette upåaktet hen. Eidem understreker at det ikke er Hamas som står bak disse rakettangrepene, men det er Hamas og Gazastripens befolkning som får unngjelde hver gang fredsavtalene brytes.

Maktbalansen mellom Israel og Hamas er svært skjev. I kamphandlingene mellom partene går det nesten alltid mangfoldige flere palestinske liv sammenlignet med på den andre siden. Utallige selvmordsbombeaksjoner har gjort at Israel overvåker Gazastripen ved hjelp av droner, dvs. ubemannede spionfly, og slik holder kontrollen over det meste av det som foregår i dette lille, isolerte landet. Under intervjuer med Umm Nidal, kvinnen som har avgitt flere sønner til kampen mot Israel og martyrdøden, fremkommer det at en mors største lykke er å føde sønner og kommende martyrer. I israelske fengsler sitter det mange palestinske fanger, og det største "scoopet" palestinerne kan oppnå er å kidnappe israelere for å bruke dem i forhandlinger eller utpressing overfor israelske myndigheter, slik at de kan få frigitt sine fengslede landsmenn. Dette var bakgrunnen for frigivelsen av Gilad Shalit, israeleren som hadde sittet i palestinsk fangenskap i over fire år. Over 1000 palestinere ble løslatt for at Israel skulle få ham utlevert i levende live.

"Israel hadde sterk tradisjon for å nekte å forhandle med fiendene sine, og for å gå langt - så langt at de risikerte mange flere liv enn dem de kjempet for å frigjøre. Prinsippet ble etablert i 1976, da tyske og palestinske militante kapret et fly og holdt over hundre passasjerer fanget på en flyplass i Uganda inntil israelske elitestyrker frigjorde dem seks dager senere. Aksjonen fikk navnet Entebbe-operasjonen, etter navnet på flyplassen, og begrepet er siden blitt et symbol på Israels harde linje i gissel- og fangesituasjoner." (side 101)

På side 144 skriver Eidem følgende om bl.a. om martyrdøden, Islamsk Jihad, Hamas og Det muslimske brorskap:

"Ideen om martyrdøden var fundamental i islamistbevegelser som Islamsk Jihad. Organisasjonen var opprinnelig en utbrytergruppe fra Det muslimske brorskap, og ble etablert i 1980, syv år før Hamas. En viktig bakgrunn for at islamistene skilte lag var Seksdagerskrigen med Israel i 1967, da palestinerne led sitt andre katastrofale nederlag på under 20 år. Det første var under krigen i 1948. Seksdagerskrigen kastet Brorskapet ut i en ideologisk krise, og kritiske røtter hevdet islamistbevegelsen måtte ta sin del av ansvaret for nederlaget. Da Den islamske revolusjon fant sted i Iran i 1979, fikk noen av de palestinske islamistene en rollemodell, De så på Ayatollah Khomeinis seier i Iran som beviset på at islam var løsningen og jihad veien." (side 144)

Hamas (akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah - arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), grunnlagt i 1987, er omstridt, men står f.eks. ikke på FNs liste over terroristorganisasjoner. Hamas anerkjenner ikke Israel og mener at frigjøring av Palestina gjennom militære aksjoner er den eneste løsningen.

"I følge stiftelsesdokumentet er bevegelsens slagord: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen konstitusjonen.: Jihad er veien og døden for Allahs skyld er det høyeste av dens ønsker." (side 86)

På den andre siden står salafistene, som er en ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam.

"Salafismen ankom Gaza på 70-tallet, og fikk fotfeste tiåret etter, da mange palestinere vendte hjem fra studier i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia støttet palestinske salafister i et forsøk på å demme opp for erkerivalen Irans innflytelse, som særlig kom til uttrykk ved iransk-inspirerte Islamsk Jihad. Internt begynte Fatah på tilsvarende vis å støtte de palestinske salafistene - for å danne en motvekt til den islamitiske oposisjonen. Blant annet skal Fatah ha tildelt salfistene stillinger i PA-institusjoner for å bekjempe konkurransen fra Hamas." (side 180)

Gjennom et skjønnlitterært språk og tilhørende virkemidler tegner Åshild Eidem et bilde av en konflikt som har så mange sider at det nesten ikke er mulig å konkludere med at den ene eller andre siden har rett eller tar feil. Hver eneste handling - også dem det er mange grunner til å fordømme - drar nemlig med seg så mye forhistorie at det ikke er mulig å bedømme dem isolert sett. I bunnen av det hele hviler en beslutning truffet av FN i 1948 om å dele Palestina i to - en del til palestinerne og en del til jødene. En delingsplan palestinerne aldri har akseptert og siden har kjempet i mot ...

Åshild Eidems bok gjorde meg atskillig klokere enn jeg var fra før av, men også mer rådvill i forhold til hva jeg skal mene om denne konflikten. Dessuten gjorde den meg enda mer pessimistisk med tanke på en varig fredsløsning i dette området ... Det første var nok tilsiktet - det andre neppe ... Eidem skriver godt og levende, og jeg håper inderlig at hun kommer til å skrive flere bøker av denne typen! Jeg er impnert over hennes kunnskaper om konflikten, og det omfattende noteverket bak i boka viser at det ligger mye research bak den. Det har blitt en spennende bok som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å lese om igjen. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Nettopp avslutta "Amtmannens døtre" av Camilla Collett, og nå les eg "Bondestudentar" av Arne Garborg... Men eg klarer ikkje å engasjere meg i denne boka, og det er eit problem då eg har ein "haug" med refleksjonsspørsmål som eg skal jobba med etterpå! Litteraturstudier er kjekt, men nå trur eg at "leselageret" mitt er fullt. Eg treng vinterferie!

Til å begynne med ble jeg litt irritert på kynikeren Tommy, men så etter hvert at han jo har en del gode observasjoner og treffende karakteristikker også. Fra midten av boka, var jeg solgt! Tror jeg vet av noen Tommyer, og når alt kommer til alt har vi kanskje et snev av ham i oss alle sammen? Dette var både litt pinlig og morsom lesning - anbefales!