Som nevnt tidligere har jeg oppdaget det samme. Virker litt tilfeldig om antall leste sider oppdateres eller ei, selv om jeg har sjekket at bøkene det gjelder er registert med sideantall. Synes denne funksjonen bare blir irriterende når den allikevel viser feil antall leste sider. Det er månedsvis siden jeg først oppdaget dette, men har ikke brydd meg med å nevne det før nå, når en annen bokelsker også opplever det samme. Funksjonen har forøvrig virket på de to siste bøkene jeg la inn nå nylig.

Av Simon Sebag Montefiores bøker har jeg lest "Sjasjenka" og "Potemkin og Katarina den store". De kan jeg anbefale, de er intressante og gode. "Stalin" har jeg ulest i bokhylla, så om ikke så lenge skal jeg begynne på den.
Jeg liker måten forfatteren presenterer stoffet på, av de bøkene jeg har lest skriver han drivende godt og det gjorde at jeg ble interessert i forfatteren. Det er liksom ikke noen tynne fliser av noen bøker han leverer fra seg, og det liker jeg veldig godt, det viser han har mye å fortelle :)

Takk for den lenken - jeg lo så tårene trillet!

Hørte denne sangen på radioen på vei til jobb i dag, og måtte søke den opp. Den heter "Bare sand" og går på trønderdialekt.

Deinn her går t dæm
som har vorre nerri vein
T dæm som e bort - å langt fra heim
Som for som sæ sjøl
å kom fram ilein

T dæm som har leita i længsel å løgn
Som bare kainn finn en barnslig drøm
Som bare kainn husk - d dæm skoill gløm

Ref:
Sjå på månen - deinn va ein gang ein gud
no e deinn bare sand - som slit med tias tainn
å du som e ein verdensmainn
ka gjær du her i ødelainn
her finnes bare skyggen
Tå d som forsvainn.

Deinn her går t byfis å bondeknøl
T dæm som sto barfot i syndens pøl
som maula sitt liv- uten tebehør

T dæm som sløngt roinnt sæ med glitter å goill
som sjænka ti glasan- fordi om dæm va foill
å som langt utpå mårran- vart settan å soill.

Ref:

Og her er lenke til framføringa av Anders Jektvik.

En kan jo ikke annet enn å bli begeistret for denne boka. Den var nesten vanskelig å legge fra seg, den var drivende og hadde en fin rytme. på en måte en sentimental roman.
Ingen tvil, jeg vil lese de frittståene fortsettelsene om Aksel Vinding.

En kan jo ikke annet enn å bli begeistret for denne boka. Den var nesten vanskelig å legge fra seg, den var drivende og hadde en fin rytme. på en måte en sentimental roman.
Ingen tvil, jeg vil lese de frittståene fortsettelsene om Aksel Vinding.

Om tillitens og åpenhetens kunst

For noen måneder siden mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget av "Raushetens tid", og tenkte at "Yes! - Dette er en bok etter min smak!" Like fullt tok det litt tid før jeg kom i gang, men da gikk det til gjengjeld også fort.

"Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Men hver gang jeg pirker bort i dette temaet, spretter det frem enda større fenomener: Frykt. Bitterhet. Misunnelse. Usikkerhet. Behovet for beskyttelse. For trygghet. Og det slår meg at det er den enkleste sak av verden å ønske seg åpenhet - fra andre.

Det er en helt annen sak å praktisere den selv. For åpenhet er avslørende. Vi får øye på sider ved oss selv som vi ikke liker ..." (side 8)

Slik åpner Kathrine Aspaas sin bok, hvor hun sveiper innom tidsriktige temaer som erkjennelse av følelser - kanskje i særdeleshet de negative, om å rydde i det hun kaller vår egen svinesti før vi ivrer etter å rydde i andres, om sjiraffspråket, om sårbarhetens kraft, om at "er det så farlig da?", om de syv dødssynder, ømhetens finanser osv. - mens hun introduseres et nytt begrep: feiltastisk. Et begrep som handler om å erkjenne at man er et feilbarlig menneske (uten å være mindre fantastisk av den grunn), og at vi derfor må tillate oss selv og hverandre å feile.

Mens jeg tidligere har lest om forskning som fastslår at det kommer til å stå heller dårlig til med empatien hos mennesker som tilbringer altfor mye tid foran PC´en, hevder Aspaas at det er dekning for det motsatte: nemlig at vi lever i en tid hvor all kunnskapsdelingen på nettet gjør all verdens mennesker mer fredelig og dessuten rausere. Jo mer kunnskap vi får, jo mer ser vi helheten, hvilket er grunnlaget for å se ting fra flere sider enn kun sitt eget ståsted. Mao. økt empati! "I like" for å bruke Facebook-språket.

At vi går mot et åpnere samfunn viser både utviklingen av Facebook og det faktum at Karl Ove Knausgårds seksbinds "Min kamp" har slått så godt an. På side 29 i boka siterer hun Knausgård:

"Jeg har fortalt alt, og min erfaring er at det ikke er så farlig. Dette er fellesmenneskelige opplevelser", sier Knausgård i det ene intervjuet etter det andre. Han har sagt det så mange ganger nå at setningen fremstår som selve konsentratet av det ambisiøse litterære prosjektet hans.

Det er ikke så farlig.

Slik snakker en som har tatt eierskap til sin egen historie. Som har skrevet seg ut av skammen, ut av selvforakten og inn til seg selv. Som erkjenner de mest smertefulle punktene i sitt eget liv. Som aksepterer dem, dype daler, høye tinder, frykt, glede, ensomhet, skam og selvforakt. Knausgård er feiltastisk så det suser!"

Selv fant jeg kapittelet om "Ømhetens finanser" og "Lillesøster ser deg" mest interessante. I førstnevnte kapittel snakker Aspaas om å ta ansvar i stedet for å tåkelegge sin egen rolle (jf. de ansvarlige i forbindelse med finanskrisen som startet i 2008), om viktigheten av å være den som stikker hodet frem og stiller kritiske spørsmål (for kun på den måten går verden videre), om mashmallows-testen (om behovsutsettelse), om transposisjonering (om å flytte seg ut av sin egen rolle og se verden fra en annen synsvinkel, noe som er en viktig bestanddel i brobyggingsarbeid), om å komme ut av boksen, om generasjon EQ og om kunsten å lede seg selv.

"Jeg har vært velsignet med opptil flere gode sjefer i mitt liv. De har ulike sterke sider, men én ting har de felles. De skjønner at verden går rundt uten dem. De innehar den innsikten som forteller dem at de i sin lederrolle forvalter et verv. At det handler om mer enn dem selv. At deres jobb er å gjøre menneskene rundt seg så selvstendige og godt samarbeidende at de selv blir overflødige. De liker det ikke, men de innser at det er sånn det er." (side 107)

Boka inneholder en hel del selvfølgeligheter satt i system, men morsommere og ikke minst varmere fremstilt enn dette skal man faktisk lete lenge etter! Jeg har nemlig lest en hel del av denne type bøker opp gjennom årene, og mener selv at jeg vet hva jeg snakker om.

Riktig brilliant blir Aspaas når hun i kapittelet "Lillesøster ser deg" tar for seg pressens rolle. Den kritiske pressen har stort sett fokus på det som er negativt, og det man leser i avisene blir sånn sett et slags vrengebilde av den virkeligheten de fleste opplever å stå oppe i. Hun har sitert den amerikanske komikeren Jon Stewart som - for en gangs skyld alvorlig - har uttalt at "hvis den (les: pressen) overreagerer på absolutt alt, blir samfunnet vårt mentalt sykere." (side 119)

De fleste som har vært utsatt for medias kritiske blikk har opplevd hvordan agendaen egentlig er satt på forhånd fordi journalisten allerede har bestemt seg for hvilken "sannhet" han eller hun vil ha frem. Den eneste grunnen til at man er kontaktet er at journalisten ikke ønsker å få kritikk for manglende balanse i fremstillingen fra PFU (jf. det kontradiktoriske prinsipp), men egentlig spiller det liten rolle hva man sier. Motpartens agenda tjener saken bedre, fordi dette skaper nyhetsoverskrifter, og eventuelle skjulte agendaer som egenreklame (f.eks. å fremstå som en redningsmann eller -kvinne, noe vedkommende også tjener mye penger på selv) synes pressen ikke å være opptatt av overhode. Å gjøre et dypdykk i vedkommendes skjulte agenda står åpenbart ikke på dagsorden i dagens frie presse.

Aspaas har selv jobbet som journalist i en årrekke, og hun stiller spørsmål ved denne journalistiske fremgangsmåten som er så utbredt. Hvorfor ikke stille seg mer undrende når man kommer over en sak som kan tenkes å ha nyhetens interesse? Kun gjennom undring kommer man til bunns i en sak, dvs. inn til kjernen av det som faktisk er interessant, og får belyst alle sider av saken før man konkluderer. Man møter imidlertid på et paradoks - journalistens angst for å bli ansett ufarlig, eller enda verre: naiv! Like fullt er det et tankekors at det ikke er skandalene eller artiklene med krigstyper som blir delt i de sosiale mediene - som f.eks. på Facebook. Hennes egen artikkel "Raushet og dømmekraft" var da hennes bok gikk i trykken, delt anslagsvis 18 000 ganger på andre nettsteder.

Når mennesker irriterer seg over hva andre skriver på Facebook - handler det ikke da egentlig om misunnelse? Og at vi tror at noen forsøker å gi et bedre bilde av seg selv enn det som er sannheten? Men hva er det egentlig som gjør at dette er så irriterende? På side 144 skriver Aspaas:

"Jeg elsker Facebook! Livet er blitt både morsommere og mer sosialt. Ikke bare treffer jeg stadig nye, fine, rare folk. Summen av alt vi deler av artikler, lenker, gledesutbrudd og hjertesukk danner til slutt et bilde av hvem vi er, og det er like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig, og omtrent like lite givende. For vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår dårlige smak og tvilsomme natur tyter frem uansett."

Når vi skylder på bygdedyret eller janteloven (les: de andre, noe utenfor oss selv), bør vi i stedet gå i oss selv. For det er summen av alt vi står for, hver og en av oss, som definerer hvem "de andre" til syvende og sist faktisk er. Og når vi slutter å dømme oss selv, vil en gunstig effekt av dette være at vi også slutter å (for)dømme andre - og dermed blir vi rausere som mennesker. I bunn og grunn handler det om et positivt menneskesyn, noe som er godt forankret i den positive psykologien, tenker jeg.

Et viktig steg på veien mot et rausere samfunn er å føre dialog - ikke debatt. I en debatt er målet å vinne, overbevise og argumentere, snakke, jakte etter den andres svake argument og opptre som moralsk dommer gjennom å fremstå som skråsikker. I en dialog er målet å forstå, forklare og fortelle, lytte, se etter styrken hos motparten, fremelske toleranse og i det hele tatt innta en mer undrende holdning (hvor man er åpen for at en sak kan ha atskillig flere sider enn kun ens egen oppfatning). Aspaas har i sin bok intervjuet flere og hun strør om seg med konkrete eksempler både fra eget og andres liv. Deling av kunnskap og alle mulighetene ny forskning gir, er med på å skape et åpnere samfunn der alle må tåle å bli sett i kortene. Og dersom man blir møtt med undring i stedet for forhånds(for)dømming, er det heller ikke så farlig.

I siste kapittel - "Raushetens tid" - tegner forfatteren et drømmebilde av fremtiden slik hun håper og tror at det kommer til å bli i hennes levetid. Hun oppfordrer alle til å lage sin egen liste av drømmer, og påpeker at det er summen av alt det vi drømmer om, som til slutt skaper verden.

Selv om det som tidligere nevnt er en del selvfølgeligheter i denne boka, og at jeg følte at jeg hadde lest det meste fra før av, får jeg i grunnen aldri nok av denne type bøker. Det Kathrine Aspaas har klart, som jeg ikke kan huske at noen andre har gjort før henne, er å fremstille det hele på en morsom og lettfattelig måte. Hun byr dessuten rikelig på seg selv - både på godt og vondt - og det tilførte boka en ekstra dimmensjon. Dermed gjør hun også sitt eget budskap ekstraordinært autentisk: gjennom å dele mer om seg selv, gjør hun det enklere for alle oss andre å være feiltastiske mennesker! Og etter å ha sett noen videoer på Youtube med forfatteren, er jeg fra meg av beundring for hennes prosjekt! Maken til mot! Jeg gir terningkast fem!

Tja, du kan jo kanskje sjekke gjennomsnittslønna til arbeidsfolk i disse landa... Kanskje er bøkene like dyre for deres lommebok i eget land, som våre priser for våre lommebøker?

Dere andre er vel egentlig ferdig med tråden, men jeg har nettopp avsluttet boka. Min forståelse av denne romanen er at Hamsun her tok en dreining vekk fra datidens trend for romaner og skrev en roman som handlet mer om den psykologiske delen av et menneske; menneskets sjeleliv enn det som var vanlig på den tiden. Fra naturalismens fokus på de ytre forhold som bestemmende for hvordan menneskelivet fortoner seg, til fokus på menneskets indre; en subjektiv naturalisme.

På det ytre plan (som også Hedvig skriver om lenger ned i tråden), handler boka om en ung mann som ønsker å bli dikter. For det er dikter han "egentlig" er, selv om han får lite publisert. Han sulter, en sult som samtidig er en inspirasjon til diktinga. Men indirekte handler romanen om noe helt annet enn fattigdom, arbeidsledighet og klasseskiller. Kanskje noe i retning av det individuelle menneskets rett til å være et unikt individ?

Fransk debutant

Hélène Grémillon (f. 1977) debuterte med boka "Le confident" i 2010, og den norske utgaven utkom i 2013. Min utgave, som jeg har fått tilsendt et leseeksemplar av fra forlaget, er 2. opplag, hvilket forteller meg at boka må ha solgt mer enn forventet i løpet av svært kort tid. På omslaget er det opplyst at boka nå utgis i 21 land, og dessuten at den i sin tid ble nominert til Prix de Goncourt for beste debutroman. At boka har blitt en bestselger, overrasker meg for øvrig ikke. Den er laget over samme lest som mange av dagens bestselgere - med to historier som fortelles parallelt, for så å smelte sammen til slutt.

Vi befinner oss i Paris og året er 1975. Forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet sin mor, fire dager etter at Camille fortalte henne at hun er gravid. Kun kort tid etter morens død begynner det å komme tykke brev fra en ukjent avsender. I den første forsendelsen finner Camille noe som er begynnelsen på en historie, og hver uke får hun tilsendt en ny konvolutt med fortsettelsen. I starten er hun overbevist om at det hele må bero på en misforståelse og at hun ikke er rette mottaker for disse høyst personlige og merkelige brevene.

Etter hvert skal brevene komme til å snu opp-ned på hele Camilles tilværelse. Hun innvies i en historie som involverer to fortrolige - ungjenta Annie og den noe eldre og barnløse kvinnen madame M i årene før og under andre verdenskrig. Annie er fattig, mens madame M er velstående. Annie berøres sterkt av madame Ms sorg over sin barnløshet, og hun beslutter å gi henne den største gaven som tenkes kan: å føde henne et barn. Men det som i begynnelsen virker så enkelt, skal etter hvert bli meget komplisert. Og det er dette boka handler om ... Hvem er madame M og hvem er Annie? Og hvilken forbindelse har disse to kvinnene med Camille, mottakeren av brevene?

"Den fortrolige" er en betagende historie om kjærlighet og svik, og hvor utgangen er både overraskende og relativt original, selv om konseptet med to parallelle historier begynner å bli temmelig oppbrukt som bestselger-oppskrift. Likevel synes jeg det fungerte godt i denne romanen, kanskje særlig fordi den ytre rammefortellingen var nokså beskjeden og sånn sett ikke konkurrerte for mye om oppmerksomheten med kjernefortellingen. Ekstra spennende ble historien fordi den fortelles av flere personer, noe som får frem hvor lite av helhetsbildet hver av dem egentlig har sett. Og slik er det jo også i det virkelige liv: hver og en tror at man sitter med en objektiv sannhet, mens man i realiteten bare sitter med sin egen subjektive tolkning av den. Ingen har på en måte rett fordi alles opplevelse er en del av et større hele. Selv synes jeg at det var akkurat dette aspektet ved historien som var aller mest spennende. Boka er ellers nokså greit skrevet, men stor litteratur er det ikke. Noen ganger er imidlertid historien som sådan nok, og slik tror jeg de fleste lesere av denne boka vil oppleve det. For her er det mye dramatikk og uventede vendinger underveis. Noe av fordelen med å bruke to parallellhistorier er at det skapes en viss spenning mellom disse, og dette gjorde seg også sterkt gjeldende i denne romanen, selv om den ytre rammefortellingen som tidligere nevnt er beskjeden i sitt omfang. Skjønt jeg i grunnen hele tiden ante hvilken vei det bar ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fire.

Takk, den boka var det ja. Nå fikk jeg lagt den inn som "lest" også. Jeg husker denne som en nydelig kjærlighetshistorie, ikke troverdig i forhold til historien om det å reise i tid (som jeg ikke har tro på), men de sterke følelsene og måten de behandlet hverandre på husker jeg som noe "varmt" og fint.

Jeg fant den på Bok på nett.no til kr 120,-. Da får du en pent brukt innbundet utgave! Gjorde kun ett søk, men mulig du også kan finne den i andre antikvariat/bruktbutikker enten der du bor, eller på nettet. Dette er en av mine favorittbøker også! Lykke til!

Jeg vet det er mange som ikke har hørt om forumet, men det kommer til flere og flere medlemmer etterhvert. Av markedsføring så har A. Nesset vært tilstede på ulike arrangementer og også blitt intervjuet ved ulike anledninger. Men forumet er noe han driver på med på "hobbybasis" så noen storstilt markedsføring kan en vel ikke si det har vært. Så "munn-til-munn-metoden" er vel den beste form for markedsføring for en side som dette tenker jeg :-).

Hvordan har bokelskere.no blitt markedsført? Tror dere det er bokelskere i Norge som ikke har hørt om bokelskere.no?

På forhånd takk!

Aksel Størmer kommer til en nedlagt militærleir i ei skogsbygd og her skjer det flere små og store hendelser. Underlige ting som lokalbefolkningen ikke avslører med det første.
En meget god fortelling som det var vanskelig å legge fra seg. Miljø og personbeskrivelsene er helt fabelaktige, jeg ble så betatt, så betatt. Har blitt så begeistret for måten han skriver på, og hans evne til å få leseren med seg, i handlingen ligger presentasjonene og beskrivelsene av de mennesker og bygdemiløet der handlingen utspiller seg.
Så dette var bra, meget bra
Denne boka fortjener en sekser og det har den fått av meg.

Jeg er litt usikker på hva jeg har lest av såkalte kjærlighetsromaner. Ser at jeg har lest Sidney Sheldon som du har vist til, men husker den ikke... Men Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese likte jeg veldig godt! Og Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford kan vel kalles en kjærlighetshistorie vil jeg tro.

Og så har jeg en bok om to som blir forelsket, der mannen går "inn og ut" av tiden. Selv om jeg "egentlig" ikke liker slike lite troverdige bøker så var det noe med denne som traff meg. Men jeg husker ikke hva den heter. Tror jeg må "lete" litt i bokhyllene mine og komme innom senere :-)

Her blir det Sult av Knut Hamsun, samt ein del faglitteratur om forfattaren. Hamsun er ein "spennande" person, og det er interessant å følgje han frå ungdomsår, og fram til han blir ein gammal mann. Kan hende klarer eg å finne svar på kvifor ideologen hans blei slik den blei?