Og her er altså innlegget fra bokomtalen:

Takk for tipset om en svært god bok, Lillevi! Jeg måtte lese den sammenhengende i går, og det var så mange fine passasjer og gode stemningsbilder. Og som så ofte etter å ha lest gode bøker, sitter jeg igjen med noen spørsmål :))

Er det bare jeg som i denne historien leser inn antydninger om en homofil legning både hos frøken Amelia og fetter Lymon? Det virker som frøken Amelia ikke har noe seksuelt forhold til noen av sine to menn. Hun introduseres også med ...frøken Amelia brydde seg ikke om menns kjærlighet og var et ensomt menneske. Hun fungerer som en slags doktor, men kvinnesykdommer vil hun ikke ha noen befatning med. Hvorfor vil hun unngå disse situasjonene? Kanskje hun elsker fetter Lymon fordi hun anser ham som ufarlig og nærmest aseksuell med sine sykdommer, skavanker og stakkarslige framtoning, og fordi hun trenger noen å ha omsorg for?

Men så kommer Marvin Macy og ødelegger idyllen. Og antydes det her at de to ikke er ukjente for hverandre? Han og mannen stirret på hverandre, men ikke som to fremmede som ser hverandre for første gang og raskt tar mål av hverandre. Det var et underlig blikk de vekslet - som mellom to forbrytere som gjenkjenner hverandre. Det snakkes om lenkegjengen både i første kapittel, når Marvin Macy kommer tilbake og i sluttkapitlet. I første kapittel har Amelia laget seg sitt eget private fengsel, mens lenkegjengen soner samfunnets straff. Og homofili var vel også straffbart. Det antydes at fetter Lymon kanskje hadde sittet i fengsel, men det sies ikke noe om hvorfor.

Har noen av dere andre som har lest boka gjort dere noen tanker omkring dette?

Da legger jeg inn innlegget mitt under her i tilfelle noen som har lest boka vil delta i diskusjonen.

Jeg må innrømme at jeg ikke er helt fortrolig med systemet som skiller mellom innlegg i diskusjoner og bokomtaler. Trodde at innlegg under en bokomtale førte til at omtalen ble skjøvet oppover på lista på samme måten som under diskusjoner, men slik virker det tydeligvis ikke. Da blir det jo veldig godt gjemt etter hvert...

Takk for svar Karin :)
Da blir boka med meg på hyttetur i helga.

Send inn utan å gje opp alderen...

Eg meiner eg har sett skrivekonkurransar utan aldersgrense, men desse har kanskje eit bestemt tema du må halde deg innanfor. NRK har høyrespelkonkurranse (grøssar). Elles kan eg vel ønske deg velkommen i "klubben", det er nok ikkje første gong du vil oppleve aldersdiskriminering...

Du kan lese den som en enkelstående bok, det har jeg. Vet forresten ikke om jeg har lest de to andre bøkene. Jeg ser de kom ut i 1940-41 og 47. Kanskje det er pga av titlene "Våren - Sommeren - Høsten" at de blir kalt en trilogi. ?
Bare kjør i vei du Hedvig, tror du kommer til å like den.

Takk - der lærte jeg noe nytt :D

Takk for tipset om en svært god bok, Lillevi! Jeg måtte lese den sammenhengende i går, og det var så mange fine passasjer og gode stemningsbilder. Og som så ofte etter å ha lest gode bøker, sitter jeg igjen med noen spørsmål :))

Er det bare jeg som i denne historien leser inn antydninger om en homofil legning både hos frøken Amelia og fetter Lymon? Det virker som frøken Amelia ikke har noe seksuelt forhold til noen av sine to menn. Hun introduseres også med ...frøken Amelia brydde seg ikke om menns kjærlighet og var et ensomt menneske. Hun fungerer som en slags doktor, men kvinnesykdommer vil hun ikke ha noen befatning med. Hvorfor vil hun unngå disse situasjonene? Kanskje hun elsker fetter Lymon fordi hun anser ham som ufarlig og nærmest aseksuell med sine sykdommer, skavanker og stakkarslige framtoning, og fordi hun trenger noen å ha omsorg for?

Men så kommer Marvin Macy og ødelegger idyllen. Og antydes det her at de to ikke er ukjente for hverandre? Han og mannen stirret på hverandre, men ikke som to fremmede som ser hverandre for første gang og raskt tar mål av hverandre. Det var et underlig blikk de vekslet - som mellom to forbrytere som gjenkjenner hverandre. Det snakkes om lenkegjengen både i første kapittel, når Marvin Macy kommer tilbake og i sluttkapitlet. I første kapittel har Amelia laget seg sitt eget private fengsel, mens lenkegjengen soner samfunnets straff. Og homofili var vel også straffbart. Det antydes at fetter Lymon kanskje hadde sittet i fengsel, men det sies ikke noe om hvorfor.

Har noen av dere andre som har lest boka gjort dere noen tanker omkring dette?

Hvorfor er folk uglade? De går og venter seg med glede fra andre. De skulle selv glede andre, så ble de glade.

Arne Garborg

Denne boken har jeg hatt stående i bokhylla og plukket den frem for å lese nå i kveld. Ser din bokanmeldelse og oppdager at denne er en del av en trilogi. Har bare denne ene og lurer på om man kan lese den som en enkletstående bok eller vil det bare bli forvirrende. Har du lest de to andre?

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Han pynter ikke på vanskelighetene oppi all elendigheten, den godeste Bjørneboe. Han var en vågal forfatter som ofte skrev om det skitne, de asosiale mennesker med problemer og utfordringer i livet, som de vi treffer her i boka.
Sem Tangstad strir hele livet, men han er ikke alene om det, han treffer noen likesinnende som forstår hvordan han har det med seg selv og sin kunst.
Jeg lar meg nok en gang begeistre på Bjørneboes valg av tema og måten han presenterer den på. En god bok rett og slett.

Spør støvet leste jeg for et års tid siden etter Karin Jensen sin anbefaling. Det var en veldig god bok som fortsatt sitter godt i minnet.
Blir så glad over at folk tar seg tid til å sjekke bokhyllene til hverandre for deretter å anbefale en bok. Plukker opp mange gode boktips jeg også :)

Mitt første forsøk på å lese Persson, - kanskje også mitt siste... Jeg hadde store forventninger til boka, men jeg klarer ikke å bli engasjert, verken i personer eller plott. Jeg er ikke av dem som trenger så mye "fart og spenning", men bøkene må ha "det lille ekstra" som gjør at man føler man blir kjent med personene og ønsker å følge dem videre. Ingenting av dette finner jeg her. Jeg er kommet halvveis, - og jeg er sta, - jeg skal lese videre, men jeg kan ikke garantere at jeg ikke avbryter boka.

Koser meg med innleggene i tråden her. Har fått et supert boktips av Lillivi og skal lese boken Rosens navn av Umberto Eco som hun anbefalte til meg.
Har også blitt minnet på boken, Vinter i Maine som nå skal føres opp på leselisten min

Herlig bok om denne grinebiteren som det var umulig å ikke få sympati for! Forutsigbar? Ja. Sannsynlig? Nei, men det var nok heller ikke meningen. Den varme humoren og de mange krumspringene og originale karakteristikkene gjorde det til en fornøyelig opplevelse!

Jeg leste Snømannen først og syntes den var helt fantastisk. Etterpå leste jeg bøkene hans fra starten og jeg er helt enig med deg, Flaggermusmannen er utrolig kjedelig, det samme med bok nummer to, men når du har kommet deg gjennom dem (jeg lover) kommer du ikke til å synes at noen av de andre bøkene er dårlige. Det er så verdt det! (For det er som andre her sier viktig å lese i riktig rekkefølge).

Ja, ikke sant. Tenkte det hele tiden; nå skjer det, nå skjer det, nei, nå skjer det, men så skjedde det jo aldri (og godt var det) :-)