Et litt vemodig juledikt av Helge Stangnes fra samlingen Vintersang:

Heim til jul

I et rom på sjukeheimen står ho Anna framførr skapet
og kler vinterkåpa på seg, førr no e besøket slutt.
Ho må komme seg av gårde, ho har venta altførr lenge,
men no har ho pakka veska og e klar om få minutt.

Det va her i dag det skjedde då ho kom i dagligstua
og fekk se at bord va pynta og den store stjerna tent,
at ho fekk slik uro i seg: Ho må heim til julestrevet,
førr i dette store huset e ho ny og lite kjent.

Stille smyg ho ut av rommet og finn vei til ytterdøra
som e stengt med enkel vrilås som ho åpne med et knepp,
og desembersnoen møte ho i mørket utom trappa
der et katteskrik ved veggen flerre natta så ho kvepp.

Over fjorden, bak en skydott, heng en mager adventsmåne
som sprer lys langs brøytekanten der ho gamle Anna trør,
og i snyen vises merka av to tøfla og en krokstav,
ho går på, ho har det travelt, men ho skulle starta før.

Det e langt til Blomsterbakken, nesten mila etter veien,
og no sitt han vel og undres over kor ho e blitt a'.
Han har sikkert lagt i omnen, kanskje vente han med kaffi,
ho har vore lenge borte, men ho veit at han blir gla'.

Ho passere mørke gårda, hus som søv bak utelyset,
og e snart på kjente trakta, nær sitt eie barndomsland,
men ho kjenne ho e sliten, og så tar ho te å fryse,
ho e blitt så sveitt av marsjen og må kvile litegrann.

Så, omsider, e ho framme. Ho kan se det gamle huset,
men fra veien opp til gården e der ingen trakkasti.
Ho finn døra låst og bolta og en farlig tanke tar ho
at ho e her heilt åleina, og at nåkka e førbi.

Ho får prøve vedskjådøra, som ho med litt strev får åpna,
og sig ned på høggestabben. Her e hus i alle fall.
Ho får sitte her og vente til han snart står opp og fin ho,
men no vil ho berre sove, ho e trøytt og ho e kald.

Ute ule austavinden rundt det gisne plankeskuret
der ho gamle Anna bale med si siste julestri.
Men så står han der i skjådøra og ber ho om å komme,
og ho går han glad i møte, ventetida er førbi.

Det blir styr på sjukeheimen då de ser at ho e borte.
Det blir leiting, der de fleste ifrå bygda stille opp,
men aksjonen blir fort avblåst då de oppå Blomsterbakken,
inni skjåen attom huset, finn en kald og livlaus kropp.

Det blei sagt av de som fann ho, at ho satt med smil om
munnen,
men eg vil ikkje gå god førr at historia e sann.
Kanskje gjekk ho ut av livet i ei glea over møte
med en trufast venn og partnar, og fekk feire jul med han.

En kjærlighet som overvant alt!

I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.

Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig.

Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater.

Lillian og Helmut

På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt.

I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig.

Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem.

Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt.

Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente.

Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest!

Jeg fikk ikke boka som stod på ønskelista, men fikk to andre flotte bøker: Tore Renbergs Vi ses i morgen og Roy Jacobsens De usynlige. Disse stod på "lånelista", så jeg ble utrolig glad for dem begge! Starter opp med Jacobsen nå i dag (2.juledag), har "fri" til i ettermiddag :-)

Jeg fikk en bok om norske nasjonalparker som gave. Har også noen flere fra før. Hva synes dere om slike bøker? Selv synes jeg de er nyttige.

På forhånd takk!

Nå har jeg nettopp avsluttet boka, og lest alle de positive anmeldelsene. De henger jeg meg på, men ingen nevner Sonja, kona til Ove. For meg ble bekjentskapet med Sonja en fin opplevelse. Sonja som godtok Ove, med alle hans særegenheter, Sonja som elsket Ove tross alle hans "vrange" sider. Jeg synes kjærligheten mellom Sonja og Ove ble så utrolig fint beskrevet i boka og selv om denne boka er morsom, finnes det også flere ting å tenke over i ettertid.

Uhyggelig og spooky!

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?

I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor.

Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV.

Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ...

Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent.

"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)

Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her?

I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker?

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine forventninger! Handlingen og stemningen i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius!

Vårofferet av Lars Mytting er den beste norske boka jeg har lest i år, en virkelig go'bit . Den ble til og med en favorittbok, da er den i et godt eksklusivt selskap i min bokhylle. Den fortjener faktisk enda flere lesere, så her ble det et boktips til dere nå på slutten av året.

Jeg har ikke tenkt på muligheten for at han skriver om seg selv på den måten, men det er en interessant tanke. Han skriver i alle fall om virkelige personer som han fletter inn i historien. I kapittel 31 oppsøker Adam Trask Olive Hamilton, og det står at huset deres eies av Ernest Steinbeck. Både Steinbeck selv og hans far het John Ernst. Hans mor het Olive, og de bodde i Salinas. Hans morfar het Samuel Hamilton og familien Steinbeck hadde en kokk som het Lee.

Ønsker deg ei riktig god jul! Det høres ut som en god plan å lese A Christmas Carol for å komme i julestemning.

Jeg har akkurat lest Levi Henriksens nyskrevne jule-novelle Snø vil falle i "Uke-Adressa". Liker godt måten han skriver på om de som ikke er blant de mest vellykkede i samfunnet:
Det er ikke det at jeg ikke har forsøkt å bli noe annet, men jeg har aldri vært flink til å lære meg ting fra ei bok. På faren vår sin tid var det å være selvlært smått en hedersbetegnelse i bygda, nå er det noe som blir brukt om menn som mangler retning på livet sitt. Det eneste stedet man har bruk for folk som meg i dag, er i alle realityshowene som fjernsynskanalene er fulle av, men jeg har alltid ment at virkeligheten gjør seg bedre de aller fleste andre steder enn på TV.
De jobbene jeg har hatt, er slike som gjerne ender opp med å bli sendt ut av landet.

Ellers leste jeg ut Vårofferet av Lars Mytting i formiddag. Skrivestilen og miljøet minner meg litt om Levi Henriksen, og boka var veldig bra!

Og nå må lesinga vike for litt juleforberedelser ;-)

I likhet med Marit, tolket jeg Timshel som en oppfordring om å benytte sin frie vilje. Det er noen måneder siden jeg leste bøkene, så jeg husker ikke alle detaljer. Men det jeg sitter igjen med etterpå, er en følelse av at bok 1 var en nesten gammeltestamentlig utgave av arvesynden, mens bok 2 åpner opp for mer nyanser mellom godt og ondt hos personene, og håp om at det går an å bryte onde sirkler og at det går an å ta ansvar for eget liv - ikke bare skylde på en ond skjebne.

I kapittel 38 har jeg markert to avsnitt som jeg synes sier mye om brødreforholdet og Cals forhold til omgivelsene:

Så langt tilbake Cal kunne huske, hadde han lengtet etter varme og ømhet, slik som alle gjør. Hvis han hadde vært enebarn, eller hvis Aron hadde vært av en annen type, kan det hende at Cal hadde fått kontakt og funnet kjærlighet lett og normalt. Men fra første stund ble folk tiltrukket av Aron på grunn av hans utseende og hans åpne vesen. Naturlig nok forsøkte Cal å vekke oppmerksomhet og kjærlighet på den eneste måten som han visste om - nemlig ved å prøve å oppføre seg som Aron. Men det som var inntagende i Arons lyse troskyldighet, virket mistenkelig og ubehagelig hos den mørke Cal med de plirende øynene. Og siden det var påtatt, virket det heller ikke overbevisende. Det hendte Cal ble irettesatt for å si eller gjøre nøyaktig det samme som Aron hadde fått smil eller ros for.

Et par slag på snuten kan gjøre en hvalp håndsky, og et par avvisninger kan gjøre en gutt sky for livet. Men mens hundehvalpen vil luske unna eller legge seg på rygg og logre, kan det hende at en liten gutt dekker over sin skyhet ved å late som han er likeglad, ved å kjekke seg, eller ved å lukke seg inne i seg selv. Og når en gutt først har opplevd å bli avvist, da vil han øyne kulde og avvisning selv der hvor den ikke finnes - eller, hvilket er enda verre, han vil fremkalle det hos folk simpelthen ved å vente det.

Her sier han vel også en del om betydningen av arv kontra miljø - noe jeg mener han stadig kommer tilbake til på ulike måter videre utover i boka.

I dag er det vintersolverv og årets korteste dag - nå går det mot lysere tider. Her er et lysdikt av Rolf Jacobsen:

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det. Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Og et lite dikt fra ukjent opphav:

vintersvart

årets lengste
natt forbi

mens solbanen snur
starter lyset
sin lange
ferd tilbake

Kolbein Falkeid skriver veldig gode dikt og dette er et av de beste syntes jeg.

Blir med på gratulasjonene med dette korte fine diktet:

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

Nei, nei vil ikke tyvstarte hehe
Forlater Vestfjorddalen i morgen til fordel for min mor og julefeiring og boken er altfor stor til å få være med. Har pakket med meg Madame Bovary som ikke tar så stor plass. Gleder meg veldig til å lese den i julen.

Samme her. Denne boken hadde jeg nok ikke lest på egen hånd. Boken var ukjent for meg og at George Eliot egentlig er Mary Ann Evans fant jeg nylig ut.
Boken som kom i posten her om dagen var ingen liten bok så ble litt satt ut med en gang.
Har lest litt innledning og bladd litt i boken og gleder meg veldig til å begynne å lese :)

Dei som kjenner til Ajax sitt forfattarskap og historiane om Broremann og Johanna, vil kanskje her få ei artig stund. Kanskje nokon og vil irritere vettet av seg..??.. Sally Nilsson (frå Strand!), er godt kjend av oss her i Rogaland. Vanlegvis les ho "Dei små armane" kvar einaste jul, men her får me forteljinga i ein litt meir moderne versjon: Dei små appane

Nest etter gleden ved å eie bøker finnes det ingen større glede enn å snakke om dem.

Charles Nodier - fransk forfatter