Bokelskere.no

Og siden Adrian har et nærmest religiøst forhold til Haikerens guide til galaksen og dens store spørsmål "om livet, universet og alt mulig", et spørsmål som "Dypsindige Tenker", tidenes nest kraftigste datamaskin, etter sju og en halv millioner år med beregninger svarer "42" på, blir denne protokollen hetende protokoll 42.

Det lille flyet på skjermen beveger seg vekk fra den øde øya på toppen av verden. Snart befinner vi oss fire timer ute i fremtiden, der sola ikke skinner om natta.

Alt, absolutt alt, blir uten mening, om det ikke er en eneste ren og ubesudlet tanke man kan få ta med seg til sitt siste god natt.

En siste gang snur jeg meg etter henne. Jeg snur meg slik jeg snur meg når jeg forlater huset før en lengre ferie, som for å sjekke at det ikke er noe som har blitt liggene igjen. Noe som skal være med. Noe jeg trenger. Noe viktig.
Og det er det ikke.
Ingenting ligger igjen.

Han med Snillionen? Kolerud?
Ikkje like freidig og slagferdig som Hovland. Og kvar gong han framførte noko, såg det ut som han ønskte seg vekk. Om han hadde ei vilske i seg, var det rådvilske.

Det er ikke lov å kalle champagne champagne hvis det ikke er fra Champagne, sier Krisser. Det er jo deilig med Asti også, sier forstanderinnen. Nei, sier Krisser, Asti er en vulgær forbrytelse.

Det blir att mer i stabburet om folk lærer seg å stryke med på tom mage.

Fra kjærligheten er veien til lykke og til ulykke nøyaktig like lang.

Det var ein varm og myggfull kveld, men eg merka at hausten låg bakom alt anna og spionerte og venta på at det skulle bli hans tur. Og det var mindre enn tre veker til skulen begynte att.

Ute skinte sola, slik den hadde gjort i flere uker, og så mye solskinn betød bare at det snart var slutt på solskinnet, og at stritt regn da ville falle på en kirke uten tak.
Det var bare en ting å gjøre.
Å ty til bergensere.

Og der satt jeg på mitt værelse som alle andre, vergeløs som en flue og maktesløs som en snegl, mens det gjaldt liv og død, gjaldt mitt innerste jeg og min fremtid, gjaldt tankene som ble til i min hjerne, mine fødte og ufødte planer, min dag og min natt, min vilje, min eiendom, hele min tilværelse.

Jeg er bibliotekar. Bibliotekarer vet alt.

Det er hans første forelskelse. Han vil sannsynligvis bli skuffet, såret og forlatt, eller kanskje det er han som skal skuffe, såre og forlate, men ennå skinner forelskelsen, skjør og uprøvd, tung og lett på samme tid, en vind og et sug.

Givende å jobbe med mennesker. Det var kanskje sant en gang i begynnelsen, men nå er jeg så lei av mennesker og faktene og luktene og alt tullet deres, at hvis det hadde vært mulig, ville jeg meldt overgang til en annen art.

Den mest pirrende er denne regelen: Avlange objekter og formasjoner i naturen som rager opp, er hankjønn, mens naturfenomen som ligner skåler, groper eller huler, er hunkjønn.

Middelklassemannen mistet superkreftene sine her. Bygda var Middelklassemannens kryptonitt.

Men tredjepersonen hadde en letthet over seg. Som om alt var greit. Rakel hadde snarere en tyngde. Som om ingenting var greit. Hun skjønte godt at lettheten var mer tiltrekkende. Dessuten var Rakels latter ikke perlende. Men vanlig. Helt uten perler.