Hjertets livvagt handler om Dorothy som havner i en billulykke og påkjører en mystisk mann som heter Lewis. Hun tar ham med til sykehuset og lar ham deretter bo hjemme hos seg, og alle som har lest litt Sagan blir ikke forbauset hvis jeg sier at Lewis blir filmstjerne i Hollywood, men altså, det skjer flere ting også, annet enn at filmbransjens folk fester rundtomkring i Los Angeles, derfor blir ikke dette bare enda en Franҫoise Sagan-bok. Forøvrig er den lettlest og gøy! Jeg tror forresten ikke at den finns på norsk; jeg leste den på dansk.
Da jeg var på hytta i påskeferien hadde jeg feilberegnet hvor mye lesestoff jeg putta i bagasjen. Plutselig hadde jeg gjort semesteroppgaven min ferdig, Vinduet var lest fra perm til perm og alle bøkene også - og det var én dag igjen! Uæh, hva skulle jeg lese da? Jo, jeg begynte å lete i hyllene på hytta og jeg fant denne gamle Lanterne-boken. Hvilket passet godt til at jeg akkurat hadde lest om avdøde Gyldendal-redaktør Sigmund Hoftun, GAM og Lanterne-serien i Vinduet, hvor Sigurd Hoel altså ble nevnt, om så bare i en bisetning. Anyways, jeg leste En dag i oktober med fornøyelse; den var underholdende og jeg måtte humre inni meg av Fru Gabrielsen, spesielt i et av de siste kapitlene som jeg ikke skal si så mye mer om, for det ville vært å røpe slutten, og jeg røper aldri slutten av en bok jeg liker.
Ja, selvsagt. Hvorfor skulle jeg ellers kjøpt dem?
Dette har jeg visst svaret på helt siden jeg leste 'Bitch' av Elizabeth Wurtzel da jeg var 16!
Eh, 99% av alle bøkene jeg har registrert her på bokelskere.no er bøker jeg har lånt... Jeg synes også det er rart at folk kjøper så mange bøker, hva er vitsen med det (hvis man ikke vet man skal lese dem om igjen)? Jeg kan ikke fordra å eie bøker.
Hallo, Pippi Langstrømpe!
Jeg spør: finnes det barnebøker hvor jentene IKKE er tøffe? Det har jeg aldri vært borti (som jeg kan huske).
Jeg tror ikke jeg har så rare lesevaner. Kanskje det at jeg liker å lese på do? Eller at når jeg slutter å lese i en bok, må jeg alltid slutte ved et avsnitt som er på toppen av venstre side, hvis ikke husker jeg ikke til neste gang hvor jeg skal begynne.
Hva er det som utgjør et menneske? Ofte stopper tanken der: Hva utgjør et menneske? Jeg kan ikke svare på det. Av og til tenker jeg at det som skaper et menneske, er evnen til å velge det gode. Andre ganger tror jeg ikke engang at det finnes noe som heter godhet. Hva kreves av oss som kaller oss mennesker? Jeg tror mer og mer at det som kreves av oss, er å skape forutsetningene for at vi kan velge det gode hvis vi vil. En utsultet har ikke de forutsetningene, en som er redd for å miste jobben, har heller ikke de forutsetningene. Det gjør oss umenneskelige. Systemet utnytter dette. Bruker oss.
Jeg er trøtt; som vanlig. Kroppen verker. Den siste tiden har jeg gått ned i vekt; en fjern venn sier at jeg ser frisk ut, en nær venn spør hvor lenge jeg har vært syk.
Jeg er i en leilighetsgård i Oslo på 1930-tallet.
"en dag i oktober" av Sigurd Hoel
Verken jeg eller omslaget sier at det er en gotisk roman. Jeg siteter bare omslaget som sier at den BLANDER western og den gotiske romanen.
Fra det øyeblik, vi forlod hinanden, ventede jeg kun på, at vi skulle mødes igjen; alt, hva jeg oplevede, alt, hvad der gik gennem mit hovede, gemte jeg til ham. Når vi holdt op med at snakke sammen [...], følte jeg mit hjerte knuge sig sammen, fordi avskeden hele tiden rykkede nærmere: jeg vidste ikke bestemt, hvornår jeg ville få ham at se igjen [...]
Jeg var bestemt ikke ked af, at jeg var kvinde; det gav mig tværtimod mange gange en stor tilfredstillelse.
Jeg elskede at køre i tog.
I dagbogen min skrev jeg passager fra mine yndlingsbøger, jeg utforskede og analyserede mig selv, og jeg lykønskede mig selv med den forvandling jeg havde gennemgået.
"Du er bare en lille burgøjserpige, der vil lege bohéme," erklærede en krumneset mand, der skrev romanfeuilletoner.
Vi badede ofte i underkjole i Venère-flodens brune vand og tørrede oss i græsset, som duftede av mynte.
Før eg møtte Berit, hadde eg altid hatt eit nøkternet syn på kjærleiken mellom mann og kvinne. Eg hadde meint at vi menneske var i stand til å lære å elske og leve i parforhold med, om ikkje kvensomhlest, så i alle fall mange fleire enn berre eit menneske, og når nokon snakka til meg om den store kjærleiken, hadde eg gjerne sett på det som eit forsøk på å forsvare det partnarvalet ein allereie hadde tatt. Men etter å ha møtt Berit, visste eg at eg hadde tatt feil. Slik den nyfødde gjenkjenner si eiga mor, slik kjente eg igjen Berit.
Ho tar ut to vinglas eg ikkje har sett før, raudoransje, slanke glas, dameglas, slike som kostar tre hundre kroner stykket og er lagd av eit middelaldrane kvinnfolk med ein øredobb.
Eg løftar det eine augebrynet litt opp på panna, eg prøver å sjå konsentrert ut, stirar ned i boka og er liksom opptatt med å lese, men Eilert tar ikkje signalet denne gongen heller, eg hører korleis han kremtar og renskar halsen, korleis han førebur seg på å seie noko igjen, han er av den typen som rett og slett ikkje kan fatte at nokon kan velje å lese framfor å snakke, og han trur nok at han gjer meg ei teneste kvar bidige gong han forstyrrar meg, han trur eg les fordi eg kjeder meg og ikkje har noko anna å gjere, og så skal han liksom redde meg ved å vere sosial [...]