Bokelskere.no

En gang for mange år siden feiret Knut jul med sin fars kones datters manns barn fra forrige ekteskap. Det var en av de julene da han ikke hadde Lukas, ei heller noen partner eller samboer, og han havnet derfor hos sin far, der han satt ved et bord og spiste ribbe sammen med sin stemors datters manns barn fra forrige ekteskap, fremmede tenåringer som satt ved bordet og gjespet og ikke så ut til å være klar over hvor de var, slik Knut heller ikke helt forsto hvem disse menneskene var, og hele tiden måtte minne seg selv på hva som var forbindelsen mellom dem.

Jeg skar av en bit fiskekake, skjøv den bort til løken og la litt oppå, stakk alt sammen i munnen.

Det er aldri noe problem å snakke med Jussi. Han er ikke lag på lag. Han er verken kjekk eller det motsatte. Han er verken sterk eller veik. Han er verken høy eller lav. Verken mørk eller lys. Men han steller seg godt om morgenen. Det skal han ha.

(...) feil vei blir ikke rett vei selv om det er mange som går den (...)

Dørklokken henger seg opp, det hender noen ganger, den sier ding, men ikke dong.

Stig befant seg i et øyeblikk som utvidet seg, og det var ikke noe annet, ingenting utenfor, som var verdt å beskjeftige seg med. Det var ingen mening med livet, ikke noe man skulle rekke. Det var bare et stort, funklende, larmende og muterende øyeblikk som han befant seg midt inne i.

Jeg skulle til å si hvor glad jeg var i ham, men så fortalte jeg i stedet at det i fjor ble drept sju mennesker av hai og fjorten av brødristere.

"Mens du venter," sa et menneske uten ansikt til meg, "så vil jeg at du tegner et diagram over livet ditt, her har du en rød tusj." Jeg tok tusjen og tegnet en strek fra det ene øret til det andre, tvers over ansiktet, og så pekte jeg på nesetippen og sa: "Her befinner jeg meg nå."

Hvilken verden er den mest reelle? Når er det man ser sitt eget liv for hva det virkelig er? Er det når man ligger under for en tung depresjon, eller når man bæres på gullstol av et overmåte godt humør? Når er man nærmest seg selv? Når man ser mørkt på det, eller når man ser lyst på det? Når er man mest observant, mest sensitiv? På sitt dystreste eller sitt aller gladeste? Schopenhauer ville kanskje ha sagt det første, Jens Book Jenssen antagelig det siste."

"Det som er spesielt med boka di," sier hun, "er at den både kan få god anmeldelse i Vagant, samtidig som den kan selge en del."

"Dette må vi fortsette med," sier han den siste gangen jeg snakker med ham.

Den gamle mannen og jeg ser på tv sammen, jeg hører TV-en hans gjennom veggen, selv om Erik har laget en ekstra vegg utenpå den egentlige veggen, og under OL gjør vi ikke annet enn å se på TV, hver dag, hele dagen, jeg lever livet til en gammel mann, han venter på døden, jeg venter på livet.

En roman er en lang fortelling, og hvis den holder samme intensitet hele veien igjennom, får leseren åndenød. Derfor gjelder det å gjøre teksten litt løsere her og der, slik at leseren får rom til å trekke pusten. Dessuten er det viktig å skape en balanse mellom helheten og de enkelte delene, og dermed er det en del detaljer som må justeres for å passe inn i dette perspektivet. Det hender kritikere løfter fram en bit av teksten og holder den opp og sier: "Det burde være forbudt å skrive så slappe setninger." Jeg synes det er urettferdig. En roman trenger pustepauser, akkurat som levende mennesker. Det er nettopp de slappe partiene som gjør at de hardt tilskrudde passasjene får den effekten de er ment å ha.

En av mine kjepphester er at ingen generasjon er bedre eller dårligere enn en annen. I offentligheten presenteres dette gjerne som en stereotypisk generasjonskonflikt, men i mine øyne er det det reneste vås. Hver generasjon har sine fortrinn og ulemper, sine gode og dårlige sider, selv om det naturligvis finnes tendenser og retninger som endrer seg fra generasjon til generasjon. Men noen kvalitativ eller kvantitativ forskjell finnes ikke. Eller i det minste ikke i nevneverdig grad.

Dette kan være en grunn til at mange litteraturkritikere har problemer med å forholde seg til en viss type romaner - enten forstår de dem ikke, eller om de så forstår dem, klarer de ikke å sette ord på eller teoretisere hva det er ved dem de har forstått. Sammenlignet med forfattere er kritikere generelt altfor intelligente og snartenkte, og har ofte problemer med å tilpasse seg romanens langsomme tempo og sakte framdrift. I mange tilfeller må de derfor oversette tempoet i teksten til sin egen innebygde hastighet, og så skrive kritikken ut fra det oversatte resultatet. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. I tilfeller hvor teksten ikke bare er langsom, men også kompleks og har flere lag, vil oversettelsesjobben være ekstra vanskelig, og kritikeren ender opp med en oversettelse der teksten er vridd og vrengt.

Mamma spør meg hva jeg skal i sommerferien. Ingenting, svarer jeg. Ingenting? I fire uker? Er ikke det litt bortkasta? Mamma sier at hun ville blitt gal om hun ikke skulle hatt noen planer på fire uker. Jeg burde i hvert fall reise et sted. Oppleve noe nytt. Møte andre mennesker. Du er fortsatt ung og vakker enn så lenge, sier hun mens hun tar oppvasken. Jeg vil ikke reise noe sted, jeg trenger ikke oppleve noe nytt og jeg orker ikke andre mennesker. Jeg vil være ung og vakker, helt for meg selv.

Hvor ser man kuer lenger i Norge? På melkesjokoladen til Freia?

Munch trengte tilbaketrekningen, isolasjonen, arbeidsroen. Da kunne han skape. Hva ville han gjort med iPad-en og smart-telefonen? Ville han lastet ned alle appene? Ville han sendt tekstmeldinger og lest siste nytt om Kardashian-familien på nettavisene? Ville han fulgt med på reality-seriene og skaffet seg snapchat? Tatt selfier? Ja, kanskje det siste. Han tok jo bilder av seg selv, med selvutløser, i relativt intime situasjoner, på samme måte som Nansen, som la seg splitter naken foran sitt eget kamera for å tenne lysten hos en dame som befant seg på den andre siden av Atlanterhavet.