Bokelskere.no

nei takk, vi er ikke helt der
sa jeg
og da fniste hun begeistra
vi trivdes der i hjørnet
avdelingen for sarkasme og syrligheter
rådet for konspiratoriske sammensvergelser
foreningen for hatefulle ytringer
å! dere åndsforlatte kjernefamiliefitter med
predestinerte middelklasseliv
vik fra oss!

Foran dem på bordet sto to øl og en skål potetgull, alt sammen tømt, og av måten de ustanselig slikket seg om munnen og jobbet med tungen for å fremprovosere en anelse spytt i munnhulen kunne jeg dedusere at ølet hadde tatt slutt før potetgullet og at de hadde fortsatt å spise likevel (...)

Noen ganger er sannheten en god avledningsmanøver.

"To som starter med å få frem det beste i hverandre," sa hun, "og slutter med å få frem det verste."

Neste morgen var det enda flere opprop i avisene. Spalte etter spalte med antastede kvinner, vanlige og uvanlige navn. Matilda leste dem alle, lurte på hvem de var, hva slags liv de levde, og på hva galt hun hadde gjort som ikke kunne komme i betraktning for en slik liste.

Tilbake på gamleveien går jeg inn under en lyktestolpe, hvor slapset i grøftekanten glinser grått som usunn sæd. I lyset ser jeg hva jeg har notert i skriveboken mens jeg ruslet og sprang: "TO DO: kjøp sjokolade, gulrot, vin og tanntråd, voks leggene og farg øyenbrynene." Ikke så dypsindig, men presist.

Jeg ble paff av skam. Ingenting er så ydmykende som å bli tvunget til å se seg selv utenfra i øyeblikkene der iveren visker ut skillet mellom innside og utside.

Resultatet er en total utstøting. Fremmedlegemet som irriterte slimhinnene blir naturligvis skutt ut som en jagerflypilot, men det er ikke det eneste som blir blåst avgårde. I en stakket stund blir alt katapultert ut av kroppen av trykkluftsbølgen - et lite sekund vet du knapt hvem du er.

I sekundet etter et nys har man ingen bekymringer, da er man bare et fortumlet pattedyr som kjenner på en altomfattende lettelse. Ingen tenker på rentebanen etter et nys. Ingen tenker på global oppvarming, på innleveringsfrister, på hva de skal ha til middag.

Der og da er det kun deg. Og kosmos.

Men så begynner plutselig saksen å gli gjennom papiret. Som et barn som omsider kommer opp på vannskiene flyter den plutselig avgårde, mykt, helt uten hakk, en forbløffet jubel høres fra de bivånende. Det er nesten så du ikke berører saksen engang, du bare geleider den avgårde, som magnetfeltet fra en hovmesters utslåtte armer fører middagsselskapet mot bordet.

Kontrasten til den stakkato, hakkende klippingen er så formidabel at det er som en vindmaskin får håret ditt til å blafre, et lydløst "yee-haa" formes på leppene dine, og nå skulle du plutselig ønske at papiret var bredere, at det var mye bredere, at det var uendelig bredt.

For om en sykkelhjelm kan få deg til å se ut som et barn, er det stadig mange hakk bedre enn assosiasjonene som følger med broddebruk. For noen er det å gå med brodder å flagge for sine omgivelser at man befinner seg i dødens forgård. Man kan nesten like gjerne velge ut salmer til sin egen begravelse.
Brodder antyder liksom at du ikke er i stand til å fikse livet i sin alminnelighet. Du har ikke lenger tiltro til at spenst, smidighet og reaksjonsevne vil kunne redde deg når du sklir på isen, og må ty til hjelpemidler like livsnødvendige som en respirator - kobler du broddene fra tante Agnes, er det bare å samle familien for å ta farvel.

Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma - men det ble jo folk av dere også.

Dessuten blir jeg ikke tjukk av to biter sjokolade. Tenk at det skulle ta så lang tid å forstå det.

Jenter som bare ventet på at kaloritelleren på pulsklokka skulle vise et bestemt tall før de løp hjem og spiste 100 gram cottage chese.

Jeg vet ikke hvor lang tid det har gått, men jeg vet at det har gått flere dager - kanskje uker - siden jeg har hatt lyst til å ta meg selv av dage. Dette bekymrer meg.

Jeg lente ansiktet mot ruta og betraktet det vide Stillehavet utenfor. Det så ut som om horisonten løftet seg opp mot himmelen. Jeg fulgte den rette linjen fra den ene enden til den andre. Ikke noe menneske er i stand til å tegne en så vakker, rett linje, ikke engang med linjal. Og nedenfor streken syder myriader av liv. Verden er så full av liv, og like full av død.

For det er så godt som utenkelig at noen slutter å tenke på noe fordi vedkommende bestemmer seg for å slutte å tenke på noe. Å tenke på å slutte å tenke på noe bestemt er også en tanke, og så lenge man tenker den, tenker man på dette noe. For å slutte med å tenke på noe bestemt er man nødt til å slutte å tenke på at man vil slutte å tenke på det.

Det er ingen karaktertrekk som er typiske for den kronisk ensomme, annet enn at langvarig ensomhet fører til at man skyver mennesker vekk, i stedet for å knytte seg til dem. På den måten skaper ensomhet enda mer ensomhet. For det er det som skjer: Langvarig ensomhet gjør det enda vanskeligere å bryte ut av ensomheten, det blir selvforsterkende. Begynner man å bevege seg inn i en spiral av ensomhet, vil man kanskje oppleve både skam, søvnløshet og forskjellige avhengigheter, som igjen forsterker ensomheten og gjør det vanskeligere å få dyp og ekte kontakt med andre. På den måten har ensomheten noen paradoksale trekk. Opprinnelig er det en følelse som skal tvinge oss inn i fellesskapet, men hvis den blir en permanent følelse, skyver den oss lenger ut av fellesskapet.

Jeg liker godt klisjeer, de er ofte så treffende, (...)

Det er vanskelig å slå seg til ro med det absurde faktum at folk gifter seg med folk de forakter, eller blir værende i et ekteskap med en partner de avskyr. Det er for meg en gåte, men det skjer jo hele tiden, og sannheten er at både mamma og pappa visste inderlig godt at de levde ulykkelige liv, at ekteskapet deres var en katastrofe.