Bokelskere.no

Jeg ble oppriktig skuffa hver gang en mann jeg virkelig kunne snakke med, virkelig ikke ville snakke med meg lenger etter at det ble klart at jeg virkelig ikke ville ligge med ham.

En ting jeg synes vi burde slutte med, sier jeg og Eike til hverandre. Det er en ny sjanger, en ny måte å starte samtaler på. Og den tingen, den vi burde slutte med, det er alltid en ting bare den ene av oss gjør: den andre. De samtalene blir aldri særlig gode, men de er effektive, de forandrer oss og skaper oss om til et nytt dyr, et vi ikke kjenner.

Det var en gang en verden som var blå og grønn og rød. Rundt og rundt i verdensrommet snurret planeten, rundt og rundt. Det var dag og natt, sol og regn. Det fantes gressletter, hav og skoger ingen mennesker hadde sett eller rørt. Det fantes frukt ingen hadde gitt navn, dyr ingen hadde skutt på. For eksempel fantes det tjukke bjørnunger som spiste bær under digre løvtrær, og ingen så dem eller hørte dem. Fugler samla kvister og strå, samla dem i tretoppene og lagde reir, lagde hjem. Det fantes hvaler som sendte de langsomme sangene sine på tvers av havet og fikk svar fra andre hvaler.

Hvorfor løper de så mye? Kan de ikke bare spise litt mindre? sier mamma og jafser i seg resten av burritoen.

Jeg veit ikke om det var midtlivskrisa som kom, kanskje var det bare livskrisa, og den er ikke like berømt. Ei heller brakte den med seg forbedringer på utseendet mitt eller sexlivet.

Jeg ba ikke om å bli født.
Jeg ba ikke om å bli voksen.
Jeg ba ikke om noe av dette.
Og nå er jeg her. I en kropp som forfaller, i en verden som brenner opp, i en hverdag som går på repeat, i et ekteskap som jeg er usikker på om noen gang egentlig var godt, i et morskap jeg hadde sånne forhåpninger til (...)

Jeg har bare levd i 43 år, jeg har ikke reist så mye, jeg har blitt der jeg er, vært på plassen min i verden, jeg har vært datter og kone og mamma, jeg har vaska opp og laga middag og kommet i tide på jobben, selv om den føles meningsløs, jeg har forsøkt å følge banen min og ikke gå i veien for noen, og så har jeg allikevel kræsja. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg kræsja i.

At kunstnere går på kollegers utstillinger for å se og bli sett og klage over det som stilles ut, er kanskje ikke så rart, men deres ulærde venner og bekjente gjør gjerne det samme, sikkert fordi de blir påvirket av stemningen det legges opp til av de profesjonelle. Dette fordummer i siste instans kunstverdenen nok til at det kan være like greit å holde seg hjemme.

I psykoanalytisk praksis er man vant til å bli lurt, det går begge veier. En terapeut er trent til å mistenkeliggjøre ethvert utsagn pasienten måtte komme med, og pasienten vil bevisst eller ubevisst prøve å dikte en fortelling om seg selv som syk. Heri ligger psykoanalysens svakhet. Katolikkene har samme problem med sine kammerteatralske skriftemål.

Jeg prøver å undersøke litt her. Skal vi se. Jeg får liksom ikke helt oversikten. Jeg går tilbake, undersøker loggen. Nei. Eller kanskje ja. Merkelig.

Den neste setningen er helt identisk med denne, bortsett fra at ordene "neste" og "forrige" er byttet om, i tillegg til uttrykkene "bortsett fra" og "ved" samt "identisk med" og "forskjellig fra". Den forrige setningen er helt forskjellig fra denne, ved at ordene "forrige" og "neste" er byttet om, i tillegg til uttrykkene "ved" og "bortsett fra" samt "forskjellig fra" og "identisk med".

Livets mest opplagte hensikt: Å stå oppreist. Også i motgang. Gjennom alle tap og skuffelser.

"Herregud," sa Karl, "det er naturligvis sånn det er." Han retter blikket mot broren som lå tilbakelent og stirret inn i solnedgangen. "Vi har tenkt fundamentalt feil, bror. Om nordmenn som skal bli europeere. Morfar har rett. Hvorfor ikke gjøre verden om til Norge?"]

Vi er selvsagt klar over at det ikke bare er store selskaper, trangsynte politikere og byråkraters nytale som forringer demokratiet og undergraver fremskritt og forbedring. I hemmelighet gir vi alle etter for sinnets laster: Vi er intolerante, uimottagelige for bevis, inkompetente, forfengelige, arrogante og driver med ønsketenkning. Konklusjonen er ganske enkel: Når demokratiet forvitrer, skyldes det bare delvis kapitalismens og maktens brutaliteter. Det skyldes like mye alminnelige folks fordommer, begjær og dårskap.

I skandinaviske sosialdemokratier har kompromisser uten forpliktelser, uttrykt i flertydige formuleringer, alltid vært det foretrukne valget i møte med håpløse konflikter eller uløselige dilemmaer. "Konstruktiv tvetydighet" - et begrep som ofte blir tilskrevet Henry Kissinger. I 1970-årene brukte Kissinger constructive ambiguity som en forhandlingsteknikk som lar språket være vagt og tåkete, og som dermed tilbyr partene en avtale som ser ut som en suksess. Alt dreiet seg om semantikk og tolkning.

Som norsk akademiker og politiker var Rød-Larsen en mester i konstruktiv tvetydighet. Han kom tross alt fra en utkant av verden der konstruktiv tvetydighet er en kulturelt akseptert strategi for behendig å slippe å forholde seg til spenninger som ikke kan forløses; en forlengelse av ønsket om forandring mens man beholder ting som de er. Det er en så og si økologisk måte å løse problemer på: En langsom og gradvis tilpasning er mer forlokkende enn å skulle fremtvinge et radikalt paradigmeskifte.

Multinasjonale selskaper har fått enorm makt. Riktignok har de, etter å ha vært rammet av tiltagende kritikk fra media og sivilsamfunnet, måttet påta seg et visst samfunnsansvar. Men prat om samfunns- og miljøansvar har ofte blitt mer retorikk enn reell praksis. Bedriftenes samfunnsansvar har ikke gått dypt nok inn i selskapenes kommersielle kjerne; det er blitt skjøvet ut i en etisk periferi. I denne periferien jobbes det med menneskerettigheter, vern om naturmangfold, klimasatsinger, antikorrupsjon, barns og kvinners rettigheter, LGBT-rettigheter, og så videre.

Alle ambisjonene er edle, men situasjonen ligner på en smultring: Det som fremheves, er den smakfulle ringen med glasur, mens det svarte hullet overses.

For en akademiker ansatt ved et norsk universitet - som er vant til å skrive rapporter på bekostning av forskning og til å påta seg byråkratiske oppgaver for å avlaste administrasjonen - høres "tillitsreform" ut som englemusikk. Det gjør det også for en overarbeidet lege som ikke har tid til å be pasienten om å stikke ut tungen, til å sjekke pulsen, ja ikke engang til å se på ham eller henne, fordi hele oppmerksomheten går til å pumpe riktige opplysninger inn i et utdatert datasystem.

Det skal alltid finnes et godt utvalg av prøver tilgjengelig for lærerne, og de skal være utformet med henblikk på å hjelpe elever best mulig. Tester og prøver vil alltid være en del av verktøykassa til lærere i skolen. Men alle barn i Norge behøver ikke å avlegge den samme prøven og til samme tid. Hensikten med denne samtidigheten er rangering og statistikk, ikke læringsstøtte til et stort elevmangfold.

Har den norske tilliten til staten, statlige institusjoner og lederskap blitt en automatisert sosial respons - ja, en nesten psykologisk Pavlov-refleks? I hvilken grad dekker den over en urovekkende passivitet - og til og med intellektuell latskap - hos norske politikere og borgere? Kan overtillit føre til en farlig, lite tilpasningsdyktig og irrasjonell optimisme; en naiv, blåøyd tro på at man lever i den beste av alle mulige verdener der ingenting kan gå galt, og at hvis det går galt, har det en "naturlig" årsak, slik at ingen egentlig kan bli stilt til ansvar?