Bokelskere.no

(...) å øve er en del av livet. Man må bomme mange ganger før man treffer.

Å være på et norsk sykehus var som å være på luksushotell. Jeg følte meg veldig rik, men ikke rik på penger. Her måtte ikke legene priotere hvem som skulle reddes først, eller hvem som kunne ofres. Legene trengte ikke å fokusere på fem pasienter samtidig. Her var oppmerksomheten rettet mot meg, og ingen andre. Her hadde de tid.

Jeg har lest at barn som har vokst opp med krig, kan huske enkeltehendelser fra de er veldig små. Kanskje minnebildene fra tidlig i livet bare varer i noen sekunder. Likevel preger de oss for alltid. De påvirker vi ender opp senere i livet, de påvirker hvem vi blir og hvordan vi har det. Med oss selv og med andre rundt oss.

Å spørre om hjelp er ikke det samme som å gi opp, sa hesten. Det er å nekte å gi opp.

Den største illusjonen sa muldvarpen, er at livet skal være perfekt.

Noen ganger hører du bare om alt hatet, men det er mye mer kjærlighet i verden enn du kan forestille deg.

Jeg får av og til følelsen av at de samme tingene skjer igjen og igjen:at alt er variasjoner av noe som allerede har skjedd, og at livet beveger seg som vann,i strømmer, noen ting trukket vekk fra oss, mens andre kommer tilbake.

Det er et punkt,hun holder opp en finger som hun framfører en monolog på en scene, hvor noe slutter å være en kilde til glede og blir en kilde til smerte.

Jeg stritter imot
som en villlaks
virrende mellom to valg
å ende i den store håven
eller svømme videre
med din krok gnangende inni meg
for resten av livet

Når du oppdager
at du er så slepphendt
at du klarer å miste
noe du aldri har hatt

Har du noen gang
(midt i bekmørket)
mistet et håp i gulvet
hørt lyden av det
når det knuser
i en million skarpe små korn
du tar ikke feil av den lyden vet du
det er ikke noen vits i å prøve
å samle bitene
men etter en stund så må du liksom stikke hånda ned
og kjenne
og så ligger det der
like helt
i et stykke
du tror vel ikke på det da

Er du klar over
hvor mange lærere det er
som går rundt og tror
de er helt vanlig folk hele livet sitt
som ikke vet hvor mange
barneskoleverdener
eller ungdomsskoleverdener
eller vidergåendeskoleverdener
de har reddet
viktig at de ikke får vite noe
før de blir pensjonister
for så mange superhelter
klarer vi ikke å dekke
over offentlige budsjetter

Moria

Dette er vel ikke noe sted
for et barn
dette er vel ikke noe sted
i det hele tatt
for hvis jeg kniper øynene igjen
så blir alt dette helt borte
så forsvinner flammen av seg selv
da har det ingenting å si
at de ikke er barn lenger heller
for de der
de har sluknet
slik som bare voksne kan
dette er ikke noe sted
for et håp

Mamma
jeg står her nå
rett opp og ned
fordi du lærte meg
å finne ut av det sjøl
ikke krabbe rundt
på alle fire og se verden
nedenfra og opp
men å reise meg
på nytt og på nytt
det er alltid din stemme
jeg hører
når jeg trenger at noen sier
sånn ja opp igjen.

Gråten løsnet ofte på alle de vonde knutene som strammet så hardt til innvendig.

Du vekket alle de følelsene hos meg som jeg ikke ville skulle våkne.

Å velge den trygge veien gir ikke sjelen rom for utvikling. Det er når vi våger å prøve noe nytt,at vi utvikles som mennesker.

Jeg hører hjemme der hjertet mitt hører hjemme (...)

Men skjebnen hadde sin egen måte å føre menneskene ut på ukjente sidevegger på. Han hadde aldri trodde på dette med skjebnen før. Men noe måtte det være som styrte over menneskets egen vilje når livet skulle gå så stikk imot alle opptrukne planer.

Alle dør alene, sies det,,men å dø sånn,eller rettere sagt å leve sånn,så ensom st ingen i det hele tatt legger merke til at du derfor kanskje postbudet begynner å lure, det må være forferdlig.