Bokelskere.no

Hva sier det ikke om sivilisasjon når det er nor suspekt i å være alene, når man må unnskylde seg for det, komme med bortforklaringer, skjule det faktum at man liker ensomheten - som en hemmelig last. (Anne Morrow Lindberg)

Selvsagt kan vi introverte også glede oss til sosiale arrgamenter. Vi er ikke asosiale eller misantropiske. Vi foretrekker bare å være sosiale på en annen måte enn de ekstroverte.

Alle bør få sjansen til å skape et bedre liv for seg selv - uansett hvor godt eller dårlig utgangspunkt de har.

Samme hvor lang unna
det virker som jeg er
og hvor mye kulde
og nedbør
jeg har å komme med
så skal jeg
dukke opp i livet ditt
hver dag
akkurat som
Longyearbyen
blir klippet inn
oppe i venstre hjørne
på værkartet
som verdens mest
naturlig ting

Om du bare
kunne svart
på alt
jeg ikke spør om

Klart det er du
som skal være ankeret mitt
hvem vil ha et anker
som ikke aner hvordan
det ser ut på bunnen

Når hjertet mitt stopper
skal det ikke være
en millimeter til overs
alt skal være
brukt opp

Flekkene du ikke kan viske ut
skal du male over
og over
og over
til mørket er så dekket av lys
at ikke engang natten
kjenner seg igjen lenger

Psykisk smerte forteller deg noe om deg selv, livet, verden og slipper ikke taket før du har konfrontert og forstått den og ser en vei videre.

Om du ikke liker deg selv, hvordan skal du da tro at noen andre kan elske deg?

Det meste i livet kan bearbeides og gjenopprettes,slik at vi kan få en dag i måra,som rein og ubrukte står,for å si det med Prøysen. Døden fjerner denne muligheten.

Men slik er kreftsykdommen. Den tar ikke hensyn. Av og til lumsk og snikende. Noen ganger voldsom og brutal. Døden er kreftens følgesvenn.

Livet folder seg ut på tusen forskjellige måter i hvert øyeblikk hvis vi kan ta imot det. Vi lager våre kategorier for viktig og uviktig. Men slik jeg ser det nå,har de store hendelsene i mitt liv ikke betydd mer enn de små.

Du vet ikke engang hva som skjuler seg i deg selv. Under overflaten, i det ubevisste, finnes krefter, lyster, drømmer og tendenser som vi ikke vil at andre skal se. Helst vil vi ikke engang se dem selv. Men i ubevoktede øyeblikk kan de gripe tak rundt anklene våre og trekke oss nedover, ned i oss selv.

Vi må prøve å bli oss selv. Skal vi bli oss selv, må vi begi oss ut på dypet. Det nytter ikke å plaske rundt inne på grunna. Det finnes ingen frihet uten risiko, uten muligheten til å ta feil, uten en avgrunn under oss. Så må vi bare håpe og tro at livet kan bære oss, at vi flyter og ikke synker.

Jeg vil skape kjærlighet til naturen, ekte kjærlighet, for det du elsker, tramper du ikke på og selger som en bruktbil.

Rasering av villmarka. Oppstykkingen av ødemarka. Elver som temmes og demmes. Urørt natur som får vindparker og kraftmaster. Oljeutvinning på Alaskas. Arter som dør. Fuglene som forsvinner. Plasten som fyller havet og kveler hvalene innenfra. Jeg føler det samme som dere. Vi lever i en tragedie. Jeg blir lei meg.oppgitt.frustrert. Jeg har sagt det mange ganger, vi behandler ikke planeten med respekt.

Jeg tror likevel på den store kjærligheten! Så lenge den er sterk nok, vil den overleve alt. Jeg tror på den frie kjærligheten også. Det spiller liten rolle hvor vi kommer fra, eller hvem våre foreldre er.

Følg hjertet, så går det deg vel. Det gjorde ikke jeg, og det har jeg angret på like siden.

Dessuten er ikke penger alt, selv om de kommer godt med.