Du skal beskytte mennesker mot diskriminering, men du kan ikke og skal ikke beskytte idéene deres. I det øyeblikk du beskytter en idé og setter den over andre idéer, da blir tanke- og ytringsfriheten bare teoretisk. Hvis du ikke lenger kan latterliggjøre, kritisere eller vise forakt overfor visse typer idéer, da er du heller ikke lenger fri til å mene og si det du vil.
siljehusmor siterer Mannen som var nr. 16 av Agatha Christie (side 219)
10:03, 8. februar 2023 Ingen har det som favoritt.
"Å, men tenk Dem om, sir. Blunts Briljante Detektiver! De lar seg aldri slå ut. Og hvis De unnskylder at jeg sier det, så hørte jeg tilfeldigvis hva De og frua tøyset om i morges. Mr. Poirot og hans små, grå celler. Hvorfor ikke bruke de små grå cellene Deres og finne ut hva De kan gjøre?» «Det er lettere å bruke sine små, grå celler i bøkene enn det er i virkeligheten, gutten min.»
siljehusmor siterer Mannen som var nr. 16 av Agatha Christie (side 96)
10:02, 8. februar 2023 Ingen har det som favoritt.
Tommy hadde fremdeles prestekjolen på seg. «Det var vel neppe den rette fader Brown-stilen, det der,» bemerket han dystert. «Og enda jeg hadde nøyaktig riktig type paraply.» «Det var ikke noe fader Brown-problem,» sa Tuppence. «Man trenger en bestemt atmosfære fra begynnelsen av. Man må gjøre noe helt alminnelig, og så skal det begynne å skje merkelige ting. Det er det som er opplegget.»
siljehusmor siterer Dine ord av Gaute Heivoll (side 78)
17:16, 6. februar 2023 Ingen har det som favoritt.
Hun likte seg i biblioteket, verden var en annen, og alle som kom inn, ble stille og andektige, som svakt fordreide utgaver av seg selv. Hyllene var laget av et mørkt treslag, svart og tjæreaktig som relingen på et skip. Lukten av bøker var lukten av støv, av fremmede fingre, duften av timer alene under en brennende lampe. Hun passerte hyllene med romaner. Noen hadde hun lest, de fleste ikke, de var tunge, lukkede, skrevet av diktere som for lengst var borte. De få menneskene som sto langs reolene, lignet stille, lesende skygger, døde sjeler som var kommet for å lese om sine forgangne liv.
Mitt eget lesemål for 2023 er å lese flere dikt og diktsamlinger. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.
Fear is good, sa Øystein. I alle fall litt. Fremmedfrykt er jo et jævlig negativt lada ord, og, ja, det har skyld i mye dævelskap. Men vi lever i en spis-eller-bli-spist-verden, og om du ikke er passe redd for det du ikke kjenner til, så går det til helvete før eller siden.
Heidi Holtan siterer Datteren av Anne B. Ragde (side 198)
18:17, 30. januar 2023 Ingen har det som favoritt.
Men mørke kvelder var en lykke. Tenne lys, krype opp i sofaen, finne ro i en bok, mørket hadde aldri skremt henne, tvert imot. Solrike dager og netter opplevdes som et press om å være våken og til stede og glad og sosial til enhver tid, mens mørket ga henne muligheten til å hvile i sitt eget selskap.
BOKOMTALE: Øya av Adrian McKinty. Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Heather er gift med tobarnsfaren Tom. Familien er på tur til Australia, og de vil gjerne se kenguruer. De blir med noen fastboende ut på en privat øy hvor det skal være spesielt mange. De skal akkurat til å dra videre fra øya, da det skjer noe. Plutselig er alt forvandlet til et mareritt, og en tur de gjerne skulle vært foruten.
Intens spennende, og litt skummel. Lettlest med godt billedlig språk. Fin påskebok, men ikke om du er alene...
Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?
Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?
I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?
Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.
Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.
Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.
Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.
Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?
Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.
Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.
Fra min blogg: I Bokhylla
BOKOMTALE: Eledone II av Marie Lødrup Svensli. Leseeksemplar fra forfatteren
Handlingen foregår i en framtidig verden. Datateknologien har kommet langt, og man kan nå få operert en mikrobrikke inn i bakhodet. 19 år gamle Tau er av de som gjør dette. Tau utvikler et slags spill, og før han vet ordet av det, har han selv blitt en av avatarene i sitt eget spill.
Forfatteren har skrevet en kreativ og underholdende historie som skiller seg ut fra andre bøker jeg har lest, men den når dessverre ikke helt opp til mine forventninger. Les og døm selv.
Nydelig skrevet og sterkt medrivende i første tredjedel, så ble det liksom nok. Herlig språk, men alt for lang.
Nordbo var hittil et ukjent navn og vanligvis liker jeg dansk krim, både når det gjelder bøker og Tv-serier, men ble ikke helt overbegeistret over denne krimboka.
Groteske drap
Jenta uten hud er om den danske journalisten Matthew Cave og han oppholder seg på Grønland etter en tragisk hendelse. Hans samboer og deres ufødte barn døde i en ulykke. Selv er han i slutten av tjueårene og har hele livet foran seg, men vet ikke hvordan han skal fortsette. Han mistet også kontakten med faren da han selv var liten, så livet hans har ikke vært spesielt enkelt. Han er sent på oppdrag. Det er nemlig blitt gjort et oppsiktsvekkende funn. En mumifisert viking skal ha blitt funnet, og en politimann som stor vakt, blir funnet drept, og den mumifiserte vikingen er forsvunnet. Mysteriet forbindes med en grotesk sak som skjedde i 1973. Da fire menn ble drept på en morbid måte. Matthew oppdager raskt at det ikke er mange å stole på mens han jobber med saken.
Dette er som nevnt min første bok av Nordbo og jeg ville lese den fordi det virket som grotesk krim, noe jeg liker, men dermed ble det i stedet en kjedelig opplevelse. Det meste skyldes språket eller oversettelsen. Man ble aldri helt revet med til tross for alt det mørke.
Kjent stemme
Jeg hørte Jenta uten hud på lydbok og jeg måtte stoppe for å finne ut hvor jeg hadde hørt stemmen til Trond Teigen før. Det er en god stemmen å høre på, det var ikke derfor jeg måtte stoppe. Det var stemmen som var altfor kjent. Jeg måtte søke på navnet for å finne ut hvor jeg hadde hørt den før, før jeg kunne fortsette med boka. Jeg fant ut at det var selveste Aladdin som leste, og fant dermed ut hvorfor stemmen var så kjent. Rart hva man blir opphengt i.
Utgangspunktet virket mørkt, groteskt og det var resten av handlingen også, temmelig mørkt, men likevel kjedet jeg meg voldsomt. Det var noe med språket som ikke engasjerte i det hele tatt og man mistet fokuset mange ganger underveis. Til tross for anstrengelsen, fikk jeg med meg hele historien, men må ærlig innrømme at jeg ble lettet da lydboka tok slutt, for dette var temmelig kjedelig og umotiverende. Det var ikke Teigen sin skyld som leste med innlevelse, men selve handlingen. Det ble for ensformig for min del og karakterene var ikke spesielt troverdige. Har lest bedre krim fra Danmark.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
