Bokelskere.no

Takk for tipset! Den boka ser interessant ut.

Nok ei nydelig bok av Tracy Chevalier.

Jeg har lest to bøker av Alice Munroe nå, mest fordi forfattere jeg liker skryter sånn av henne, og fordi jeg hørte mye bra om bøkene hennes på Bok i P2. Det tok lang tid før jeg i det hele tatt kom inn i dem (Utsikten fra Castle Rock måtte jeg avbryte), men denne fenget meg etter hvert på et merkelig vis. Jeg synes det er rart, fordi de fleste av historiene ikke virker å ta deg noe sted, som leser er jeg usikker nesten hele veien, om hva det er egentlig vil meg, vil med historiene, flere av dem virker nesten planløse. Likevel er det noe i dem som driver meg videre.

En vakker bok om døden og det å miste et kjæledyr man er glad i. Flotte illustrasjoner.

akkurat sånn skal en ungdomsbok være.

Det høres helt feil ut i mitt fordomsfulle hode, men det må jeg visst sjekke nærmere. :) Takk for infoen.

Et spørsmål jeg sitter igjen med er hva herr Foer fôrer George (bikkja) med? Et veggiskosthold blir vel ernæringsmessig feil for en hund, men hvis man er veggis selv vil man vel ikke at andre dyr skal dø for at ens eget kjæledyr skal få mat?

At det var? Bokmerker er stygge? Frekkeste :)

Bokmerket mitt er faktisk skamkult. Illustrerer godt hvor tung litteratur jeg leser... (ehe)

Blir det like hårete å få til at det står på profilen når brukeren var innlogget sist? :)

Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Hjort er en av de mest undervurderte forfatteren i Norge. Har begynt å lese henne igjen etter at jeg blei lei av sexbøkene hennes for tjue år siden. Oppdaga at hun tydeligvis gikk like lei. dette er ei bok om det eskistensielt vanskeligste spørsmålet for den vestlige middelklassen. Hvordan være menneske i vår tid, hvordan være menneske i en verden der privilegiene dine følger deg inn i kjærligheten og inn i senga. Kan man velge det bort? Kan man luke øynene? Kan man se seg sjøl utenfra og la det stå til? Og så er det ei bok om skam. Skam og heminger, å velge ikke kommunikasjon framfor de beskjedene man frykter. Hjorts kvinner skulle vært gift med solstads menn. De kunne ikke blitt ensommere enn de er aleine i alle fall.

Løp og kjøp, løp og lån, løp og les. I alle fall, bare få den lest. verdt å vente på. Den er skrevet i 65 tror jeg, men likner på det han skriver 40 år seinere. Han er rett og slett veldig konsistent.

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

Styrken i denne boka er plottet. Det ligger en utrolig kul idè i bunnen; å kunne lese høyt så godt at du leser figurene ut av boka. Og det er jo dumt når man leser fram fæle skurker! En annen styrke i boka er karakterene. Feige og egoistiske Støvfinger og den asosiale bokelskeren Elinor er mine desidert favoritter, mens begge gutta mine holder en knapp på Farid, eks-røver og god til å snike seg rundt i mørket. Det er fargerike, rare, morsomme karakterer, som ikke lider av den klassiske helt/skurk (snill/slem)syken som fantasygenren ofte lider av.

Bokas svakhet synes jeg er språket til Funke. Hun strør om seg med metaforer (eller hva det heter) og det blir til tider litt voldsomt. Jeg burde spart på noen eksempler, men har bare ett: Stemmen hennes var borte som et klesplagg hun hadde sluttet å bruke (s. 503). Det er veldig mye i boka som er som ett eller annet. Nesten på hver side. Og det funker ikke alltid like bra.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2009/12/04/blekkhjerte/

Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.

Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/13/assassins-quest-robin-hobb/

Rett og slett en perle! Rørende, humoristisk og vakker. Anbefales på det varmeste.

Jeg er på jorden rundt-reise etter at alle menneskene har forvunnet eller dødd ut på mystisk vis. Men siden arten min ikke finnes på jorden lenger kan jeg egentlig ikke være der likevel...? Hvor er jeg da?

Alan Weisman: Verden uten oss

En av de få bøkene jeg har lest i det siste som faktisk har fått meg til å le høyt på offentlig transport - gjentatte ganger. Anbefales på det sterkeste, særlig om du noensinne har blitt dratt med på camping som barn.