"Vidunderbarn" av Roy Jacobsen står for tur denne helga. Barndomsskildring fra drabantbyen Årvoll i Oslo på 1960 - tallet. Leser den for andre gang. Og nok en helg er det passende vær til å sitte inne i varmen og lese. Ute har nordavinden festet grepet, og det har kommet snø over ca 200 metets høyde. God lesehelg til alle :)
Når vi reiser bort, tenker vi på mange ting: Vi tar med oss nøklene, slår av komfyren og sørger for å ha en god bok eller noe musikk tilgjengelig for å holde oss i godt humør. Det er bare en ting vi nesten alltid glemmer: Tarmen - vanedyret vårt er også med, og den blir plutselig latt helt i stikken. Hele dagen lang går det i matpakker, underlig flymat eller helt nye typer grønnsaker. På den tiden vi egentlig pleier å ha middagspause, står vi i kø ved billettluken. Vi drikker ikke så mye som vi pleier, av frykt for å måtte på toalettet, og i tillegg virker luften ombord i flyet uttørrende. Som om ikke det var nok, blir døgnrytmen vår også forskjøvet på grunn av jetlag.
i viljestyrte muskler er de minste fibrene så ryddig ordnet at man skulle tro de var tegnet opp med linjal.
Mens forfedrene våre - jegerne og sankerne, hvert år spiste opptil fem hundre forskjellige lokale røtter, urter og planter, kommer størstedelen av maten vår fra sytten nytteplanter. Det er ikke rart tarmen vår kan få problemer med en slik omstilling.
Jo mer man vet om tarmen, desto vakrere blir den.
Den står på ønskelista mi!
En av de tingene som gjør den israelsk - palestinske, den israelsk -arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa som koloniserte den arabiske verden, utbyttet den, ydmyket den, trampet på dens kultur, hersket over den og brukte den som en imperialistisk lekeplass, er det samme Europa som som diskriminerte jødene, forfulgte dem, trakasserte dem og til slutt massemyrdet dem i et folkemord verden aldri hadde sett maken til.
Konflikten mellom israelere og palestinere er ikke noen film fra Det ville vesten. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde, men snarere en tragedie i ordets eldgamle, helt presise betydning: et sammenstøt hvor begge parter har rett, et sammenstøt mellom et meget sterkt, dyptgående og overbevisende krav og et annet krav som er helt annerledes, men ikke mindre overbevisende, sterkt eller menneskelig.
Den rene og enkle sannhet er sjelden ren og aldri enkel.
Angrepet på USA den 11 september er ikke bare de fattiges kamp mot de rike. Denne kampen er en av verdens mest utfordrende problemer, men man misforstår den 11 september dersom man tror at terrorangrepet kun var et resultat av konflikten mellom fattigdom og rikdom. Hadde det vært så enkelt, skulle man snarere ha ventet et angrep fra Afrika, den fattige verdensdelen, rettet mot Saudi Arabia og Golf- statene, de oljeproduserende landene, verdens rikeste. Men, nei - den egentlige kampen føres mellom fanatikere, som mener at målet - likegyldig hvilket mål - helliger middelet, og resten av menneskeheten, som mener at livet er et mål i seg selv - ikke et middel.
Frå å liggje under Sosialdepartementet og bli rekna som ein del av velferdspolitikken, kom mottakssystemet inn under Justisdepartementet. Plasseringa i forvaltninga seier noko om korleis ein ser på dette feltet - ikkje som ein del av velferdspolitikken, men snarare som ein del av kontrollsida .
Når du er ein framand, kjennest notida tom, det finst ingen plass for deg i den.
Ja, det er nevnt i boka til Helga Hjorth også, at sitatet er fra Nietzsche, lenge både omstridt og berømt "overmenneske", i sine filosofier om at gud er død, og at menneskene må ta ansvar selv og et ordentlig grep om sine egne liv.
Helga skriver om sin søster, Vigdis, i forbindelse med dette sitatet. Hva ser vi? Om to mennesker opplever den samme hendelsen, kan likevel det som skjedde bli husket og fortalt i to forskjellige historier etterpå.
Visstnok ble Nietzsche misbrukt og misforstått, i og med at noen hadde plukket fra ham det de hadde bruk for, og forkastet resten.
Det at Stasi på 1980-tallet hadde 85 informantar som leverte materiale om den vesttyske industrigiganten Siemens, gir eit inntrykk av intensiteten i DDRs industrispionasje.
"Vi fekk aldri sjå dei andre fangane ( i Stasi sitt varetektsfengsel). Men nokre gongar prøvde vi å kontakte kvarandre ved å banke morsekodar i veggen, seier han. Lyden av dumpe slag frå nabocella gav ei kjensle av å høyre til. Det var godt å kjenne seg mindre einsam". Men han skjønte raskt at bankinga kunne vere farleg. Kanskje var det Stasi der også ? Eller kanskje fangen på andre sida var ein tystar, ein som rapporterte vidare ?
Dei sovjetiske utsendingane kjente uansett ikkje til noka anna form for kontroll enn full kontroll. Dei hadde svært avgrensa kunskap om andre samfunnssystem enn sitt eige. Men mange marka at kursen dei førte, var upopulær. Den skapte fiendar. Men dei kunne ikkje gjere noko med det. Politikken var avgjort i Moskva.
Sachsenhausen er ein stad med dobbel fortid, ei nazistisk og ei stalinistisk. Historikarene synest det er så vanskeleg å fortelje om slike stader at dei gjerne viser til det dei kallar den Faulenbachske formelen. Den er oppkalla etter historikaren Bernd Faulenbach. Formelen er eit forsøk på å vise respekt for menneskeverdet. Den går ut på at når ein minnest offera for nazismen, må ein ikkje bagatellisere lidningane til dei som vart offer for stalinistisk vald etter krigen. Når ein minnest offera for stalinismen, må ein ikkje gløyme offera for nazismen.
Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake.
Garasjesalg burde man kanskje benytte seg av oftere - det kan bidra til utvidelse av ens horisont! Denne boka plukket jeg med meg litt på måfå - det var blitt glissent i "skal lese"-hylla mi, og en roman om Vincent van Gogh til 20 kroner var jo uansett et varp. Forfatteren Irving Stone hadde jeg aldri hørt om, men etter rask gugling visste jeg at han var amerikaner, levde fra 1903 til 1989 og tydeligvis hadde "biografisk fiksjon" som spesialitet. Foruten gjennombruddsromanen om van Gogh skrev han romaner om blant andre Pissarro, Michelangelo, Freud, Jack London og Charles Darwin. Flere av disse er filmet.
Vincent van Gogh regnes i dag blant de store fornyerne i verdenskunsten. Han begynte å tegne i samme ånd som de gamle hollenderne og høstet ingen lovord for det: Å gjengi virkeligheten usminket var hans viktigste prosjekt, og det falt ikke i god jord hos kunstkjennere. Bilder skulle være vakre, ikke realistiske. Da han begynte med oljemaleri, fikk han de samme reaksjonene. Først da han lot seg overtale av sin lillebror Theo til å slå seg ned i Paris, oppdaget han at det gikk an å male annerledes enn de gamle mesterne; han ble kjent med Lautrec, Gauguin og de fremste impresjonistene. Etter dette fulgte den mest intense maleperioden hans i Arles, der han også begynte å miste taket på virkeligheten. (De fleste kjenner vel til det avskårne øret hans, som ble forært til gledespiken Rachel.)
Han som elsket livet er en svært innholdsrik fortelling om livet til van Gogh - jeg ønsket av og til at forfatteren hadde vært litt mindre detaljert. Men med en så rik tilgang på kilder faller man kanskje for fristelsen til å utbrodere litt ekstra: Theo van Gogh sparte på alle brev han fikk fra sin bror, i alt ca. 700, og forfatteren mener sjøl at bortsett fra dialogene og en del "tekniske" friheter er boka "sannhet fra først til sist".
Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med Hovland, men Tor Åge Bringsværd har jo skrevet ei hel lita bok der denne fortellingen står sentralt: Jesus elsker ikke griser. Med Nasse Nøff som samtalepartner filosoferer han omkring menneskers forhold til dyr.