Grotesk, makaber, spennende og skremmende bra framtidsvisjon fra Jean Raspail.
En stor flåte med rustne, gamle skip, med en million mennesker fra India, legger ut på havet. Flåten har kurs for Europa.
Han skrev denne dystopiske romanen i 1972, og i dag i 2018 kan denne romanen assosieres med situasjonen vi nå har mange steder i Europa.
Han beskriver Europas undergang.
Hva skjer med menneskene i Europa når store mengder med mennesker fra andre verdensdeler går i land, i dette tilfellet i Frankrike?
I boka skjer ilandstigningen av en stor menneskemasse i løpet av et døgn. Fiksjonen beskriver hva som har foregått i mange land i Europa i flere tiår, der vi har fått store folkemasser inn fra andre verdensdeler, med helt andre kulturer og levevis.
Noen få advarer mot at man skal ta imot så mange mennesker, men de blir ikke hørt.

Det handler om Groruddalen.
I denne dokumentaren kommer vi på innsida av stovnerpolitiets daglige arbeid.
Groruddalen består av ca. 150 000 mennesker fordelt på fire bydeler, som er Alna, Grorud, Bjerke og Stovner, et ganske stort område å fare over.
Det handler om store utfordringer: kriminelle gjengmiljøer, familie- og æresvold, radikalisering og hatkriminalitet.

En nyttig og svært interessant bok om afghanske som går inn i tolkejobb for de norske styrkene i Afghanistan. Afghanske tolker for utenlandske styrker er i en utsatt posisjon fordi de ofte blir sett på som forrædere av sine egne, og da særlig av talibanerne, som har sine spioner overalt. De risikerer trusler både mot seg selv og sin familie, og må prøve å holde hemmelig hva slags jobb de driver med. Men tolkejobber er godt betalt, og er fristende å gå inn i for unge menn i Afghanistan, som snakker engelsk.
Qais Wahidi fikk mistanke om at det blant tolkene befant seg en spion for talibanerne. Hans historie gir et sjeldent innblikk i hvordan tolkelivet er for afghanerne som tar slike jobber for det norske forsvaret og koalisjonsstyrkene. Her kommer vi helt på innsida av militærlivet og militære operasjoner i utlandet, hvor det også forekom korrupsjon.
Jeg anbefaler også Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi , som også er en afghansk tolk sin historie om arbeidet for de norske styrkene.
Begge disse tolkene har fått opphold i Norge.

Godt å konstatere at det finnes meningsfeller der ute. Da jeg ytret meg om boka her for noen år siden, fikk jeg ei veritabel skyllebøtte fra en av entusiastene her inne. For meg hang ikke fortellingen på greip, skjønt en del av episodene saktens var underholdende. Kastet boka gjorde jeg vel ikke, men Fretex har kanskje formidlet den videre til noen som lar seg begeistre. Håper du kommer med en ny kommentar hvis du oppdager alle skattene på DnT.

Jeg har visst lest alle de oversatte, pluss et par på engelsk, men ikke denne. Inn på ønskelista med den!

Vi kan jo starte med en liten assosiasjon - men "vår" landsby i Bougainville framstår neppe så idyllisk som dette?

Morsomt om ulike personlighetstyper

Det utgis i dag enorme mengder med litteratur som handler om selvutvikling, ledelse, kommunikasjon, relasjoner til andre, ulike kroppslige funksjoner etc. Selv om mange av disse helt sikkert er spennende nok, sier det seg selv at det er umulig å få med seg alt. Man må velge.

Rett etter nyttår ble jeg oppmerksom på Thomas Eriksons bok "Omgitt av idioter". Det var noe med tittelen som gjorde at jeg ikke ble nysgjerrig. "Omgitt av idioter? For en tittel," tenkte jeg ...

I løpet av våren begynte jeg å legge merke til at den ene dresskledde mannen etter den andre satt med nesen ned i denne boka på mine ukentlige reiser mellom Oslo og Bergen. Det var da nysgjerrigheten min våknet for alvor. Når så mange åpenbart meget oppegående mennesker fant denne boka interessant, så måtte det jo være noe med den ... Etter en nærmere titt på boka skjønte jeg at det egentlig handlet om den gode, gamle DISC-analysen i ny innpakning.

I DISC-analysen representerer fargen rød, som Thomas Erikson opererer med, dominans. Videre representerer gul inspirasjon, grønn stabilitet og blå analyse (eller conscientiousness - dvs. bevissthet). Hver av disse representerer ulike adferdsstiler. Poenget er at når Erikson presenterer sitt verktøy, så er det egentlig ikke noe nytt. Hans tilnærming er imidlertid svært morsom, og det gjør at verktøyet sitter som et skudd etter en gangs lesning av hans bok. Fargene gjør det enklere å huske - rett og slett.

Jeg kommer ikke til å redegjøre i detalj for de ulike fargene og deres betydning i denne bokomtalen. Det jeg ønsker å trekke frem er at rød er en typisk toppleder-profil, gul er en typisk kreativ profil, grønn er en typisk "saksbehandler"-profil og blå er en typisk revisor-profil.

Erikson presenterer de ulike profilene på en svært humoristisk og herlig måte, men også slik at jeg etterpå ble sittende og tenke: "Du godeste, er det i det hele tatt noen av disse det er ålreit å jobbe sammen med?" I sine svært outrerte former får nemlig de i utgangspunktet positive egenskapene svært negative overslag. Men så er også dette hele poenget, for uten en tilstrekkelig grad av selvinnsikt går det jo som regel galt. Selvinnsikt og evnen til å ta kritikk og tilbakemeldinger fra omgivelsene står helt sentralt, og vil medvirke til å slipe av de spisseste kantene på oss. Dersom man derimot blir sint, såret og/eller avvisende når man får kritikk, og tenker at dette mennesket vil jeg aldri mer ha noe å gjøre med, så har man i grunnen ikke lært noe som helst. For øvrig er det verdt å merke seg at kun 5 % av befolkningen har en adferd som passer til en ren farge. 80 % har en adferd som er forenelig med to farger, mens de resterende 15 % passer innenfor tre farger i modellen. Vi er forskjellige alt etter hvilke situasjoner vi står oppe i. F.eks. kan en leder i avslappet form være svært rød, mens han/hun under stress kan tendere til å bli veldig blå.

Det er stort sett i arbeidslivet man driver med kartlegging av ulike adferdsprofiler hos mennesker, men det kan være greit å kjenne til verktøyet også privat. Vi mennesker er svært forskjellige, og vi reagerer ulikt på de samme tingene. Hvordan forstå noen som reagerer helt annerledes enn oss selv? Forklaringen er ikke at de er idioter, bare at de er annerledes. I jobbsammenheng kan det være viktig for en leder å vite hvordan han skal sette sammen et team. Er det f.eks. riktig å la dette teamet bli ledet av en gul person, som prater på inn- og utpust? Som ikke lytter til hva andre sier, men kun venter på å komme til orde selv ... Eller bør man velge en som er mer rød eller blå? Vel, her finnes det ikke noe fasitsvar, for det kommer selvsagt an på konteksten. Det som i alle fall er sikkert er at et team trenger forskjellige typer mennesker; noen kommer med ideene, noen setter arbeidet i gang, noen gjennomfører og noen kontrollerer at alt ble riktig til slutt. Dersom man er oppmerksom på de ulike personlighetstypene kan man bedre forebygge konflikter i gruppen.

"Hva kan vi lære av å studere ulike mennesker i en stress-situasjon? Det er én lærdom som peker seg ut, og det er - i tillegg til at stress er negativt for de fleste - at en persons normale væremåte og adferd forsterkes under press. En rød person blir enda tøffere og mer aggressiv, en gul person blir mer forvirret og ustruktert, en grønn blir enda mer passiv og uengasjert enn han allerede er, og en blå kan gå helt i vranglås og kløve hårstrå så tynne at de ikke kan ses med det blotte øyet.

Det gjelder å unngå å stresse mennesker unødig. Jeg innser at du visste det fra før, men det kan være greit å ha klart for seg hva som stresser hvilken profil. Å presse en rød person er ikke så stressende som det er om du presser en grønn eller blå. Snarere må du presse en rød person for at han skal få opp dampen. Hvis alt går på skinner, blir han bare lei.

Situasjonen avgjør, profilen avgjør, du avgjør, tiden på dagen avgjør, arbeidsbelastningen, kollegaene, været - mange ting virker inn. Bruk øyne og ører, så går det aldeles strålende." (side 242-243)

Jeg anbefaler denne boka sterkt til alle som er interessert i å lære mer om mennesker! På hvilken måte er vi ulike, hva er det som får oss til å fungere godt, hvilke adferdsprofiler har vi til vanlig og under stress etc. Thomas Erikson skriver godt, og eksemplene han serverer i denne boka fikk meg til å humre og le mye under lesningen. Han kunne kanskje tidligere i boka ha forklart at han ikke mener at folk er så ekstreme som fargene i sin reneste form skulle tilsi. Dette var det nemlig litt vanskelig å få øye på, siden eksemplene han dro frem også var svært ekstreme. Dette poenget kom imidlertid et godt stykke ut i boka. Man skal for øvrig være forsiktig med å kategorisere andre mennesker på bakgrunn av en slik bok. Personlighetsanalyser er nemlig en hel vitenskap som man må være autorisert for å kunne benytte.

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger**" av Kamila Shamsie**. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok.

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv!

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt.

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen.

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London.

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med.

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen.

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ...

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger.

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort.

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013.

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser.

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min.

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Jeg ble også litt skuffet over slutten, men når jeg får tenkt meg litt om, var det vel greit at historien slutta der. Distansen synes jeg er der helt fra begynnelsen - Marya gir ikke mye av seg sjøl verken som barn, ungdom eller voksen. Sterke følelser røper hun aldri. Jeg ble fascinert av denne jenta, men ble også litt forstyrret av at livsløpet hennes ble skildret så episodisk, med lange tidsintervaller.

Jeg har hatt Donna Leon som "ferieforfatter" så sant jeg har greid å finne nye bøker av henne. Både Brunettis yrkesliv og familierelasjoner er interessante elementer i bøkene hennes - og samtidig får man litt "inside"-beskrivelser av italiensk politikk og regionale konflikter. Vet du om denne er oversatt til norsk?

Jeg leste først boka Solgt av Zana Muhsen, der de to britiske søstrene blir solgt til hver sin "ektemann" i Jemen, av sin egen far.
Zana klarer å komme seg hjem til England etter 8 år. Men Nadia blir igjen, som fange, slave og fødemaskin for den familien hun er giftet bort til, mens helsa hennes blir dårligere og dårligere, og hun blir utsatt for vold og hjernevasking.
Zana lovte at hun skulle gjøre alt hun kunne for å få også Nadia hjem til England, og det er det denne boka handler om.
I Yemen styrer mennene alt med hard hånd. Kvinner eies av mennene og har ingen frihet til å bestemme over sine egne liv. Landet er gjennomkorrupt og lovløst, særlig i de mer eller mindre utilgjengelige landsbyene.
Zana og moren kjemper i årevis en innbitt, utmattende og håpløs kamp for å få hjelp til å få Nadia hjem, men de stanger stadig hodet mot systemet i England. De møter altfor mange stengte dører overalt, der de underveis oppdager at korrupsjon og maktkamp også er en del av systemet politikere og embetsmenn i England har med systemet i Yemen.
Dette er en vond historie som England har mange gode grunner til å skamme seg over.

Håper på å komme meg et godt stykke videre på lydbokversjonen av «1Q84 - bok 3» av Murakami. Som papirbok har jeg valgt ut "Norske tilstander" av Ståle Økland - om de betydelige utfordringene for lokalpolitiet i Oslo- bydelen Stovner.
Surt og kjølig vær ute, men det er ventet bedring fra mandag av.
God helg til alle :)

Dansk-kurdiske Sara Omar har bodd i Danmark siden 2001. Hun vokste opp i Kurdistan.
Hennes romandebut er en grusom, vond og nådeløst skildret historie om kvinnelivet i Kurdistan, under islam. Det handler om kvinneundertrykkelse, sosial kontroll, æresdrap, vold og voldtekt. Kvinner har ingen rettigheter i patriarkalske samfunn.
Hovedpersonen Frmesk i Dødevaskeren kan ligne mye på forfatteren selv, og Sara Omar har fortalt at hun opplevde så mye forferdelig i oppveksten at hun hjemsøkes av vonde minner og traumer, og flere ganger har hun forsøkt å ta sitt eget liv.

Kvinner som lever under bokstavtro islam har ingen frihet, og det er det denne boka handler om.
Hun beskriver det slik på side 46 og 47:
«Nettopp, Koranen bør tolkes mildere og mindre bokstavelig,» sa Frmesk. «Men det blir den dessverre ikke. Ta kvinnene, for eksempel.» Hun lukket øynene: «Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt dere med fremfor andre, står det i fjerde sure, vers 34. I samme sure, vers 11: En mannlig arving tilkommer to kvinneliges andel. Og om kvinnenes status står det i andre sure, vers 228: Dog har mennene et fortrinn fremfor dem.» Hun åpnet øynene igjen. «Sånn kunne jeg ha fortsatt. Koranen gir menn lov til å behandle kvinner akkurat sånn som de har lyst til. Hva med andre sure, vers 223? Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker. Dette er legalisering av vold og voldtekt. Det er mannens rett, og mange steder betyr den vestlige verdens lover ikke noe sett opp mot Koranens ord.»

Sara Omar vil reformere islam og mener at det går an å reformere islam. Ja, at det er tvingende nødvendig med en islamsk reformasjon.
Hun måtte ha politibeskyttelse etter å ha utgitt denne romanen ...