Jeg skal ut i verden en tur de nærmeste to ukene og kommer derfor ikke til å bli med på avstemningen, men et forslag vil jeg gjerne levere likevel.
Jeg har hatt lyst til å lese noe afrikansk ei stund nå og har vaklet litt mellom Nadine Gordimer og André Brink, som begge har skildret rasemotsetninger i Sør-Afrika med kritisk, hvitt blikk, både fra før apartheid-tida og etterpå. Jeg landet til slutt på Et funn av Nadine Gordimer, som fikk Nobelprisen i 1991. I denne romanen handler det ikke bare om svart/hvit, men om kultur- og klasseforskjeller i litt videre forstand. Ikke umulig at man kan finne paralleller til dagsaktuell samfunnsdebatt her hjemme også..
Å være lei seg er en uunngåelig del av livet av og til. Det blir farlig hvis man hele tiden tror at man skal våkne smilende.
Elses psykolog
Bokklubben har også lagt ut en liten "tjuvstart" - men bare ni bøker. Ikke stort å løpe etter. Det blir vel til at jeg kjøper litt i år også, men 31 synes jeg var ekstremt. Så mye lesverdig fant ikke jeg i fjor. Men vi får vel se ...
Jeg prøver alltid å unngå bøker med den typen omslag. Det betyr nok at jeg kanskje går glipp av noen gode bøker, men til gjengjeld slipper jeg unna en hel del middelmådigheter. Denne serien har jeg ikke vært fristet til å begynne på, trass i overveldende opphaussing.
What kind of idiot tastes freedom and spits it out?
Parenthood was like awakening to find a soap bubble in the cup of your palm, and being told you had to carry it while you parachuted from a dizzying height, climbed a mountain range, battled on the front lines. All you wanted to do was tuck it away, safe from natural disasters and violence and prejudice and sarcasm, but that was not an option. You lived in a daily fear of watching it burst, of breaking it yourself. Somehow you knew that if it disappeared, you would, too.
(...) the words of Leonardo da Vinci: While I thought that I was learning how to live, I have been learning how to die.
Katter har gjort noe som tilsynelatende er umulig: De har integrert seg selv i den moderne, høyteknologiske verden uten å overgi seg. De har fortsatt kontrollen. Det er ingen grunn til å bekymre seg for at et hemmelig meme basert på algoritmer og betalt av en nifs, hemmelig oligark har tatt over katten din. Ingen har tatt over katten din. Ikke du, ingen andre.
Araberne er ulykkelige. Vi føler avmakt og har ikke tro på oss sjøl eller på framtida. Arabere ser bare bakover, på gullalderen da profeten og hans etterkommere levde. Folk lager fantasibilder om den ærefulle fortida. De drømmer seg tilbake istedenfor å se framover. Vi har ingen utvikling, ingen demokratier, bare ineffektive og urettferdige stater uten rettsvern, dårlig helsevesen, dårlige skoler, korrupte politifolk og elendig infrastruktur. For ikke å snakke om det daglige kaoset. Det finnes for eksempel ikke trafikkregler eller kølappsystemer, bare bråk og spetakkel.
Women had been property. Their chastity had always belonged to a man, until abortion and contraception put control of women's sexuality in the women's hands.
Noe av det arabere frykter mest, er misunnelse. Misunnelse kan skape store ulykker, sykdommer, ja til og med død. Det var mange som misunte mamma fordi hun hadde det flotteste huset, de dyreste klærne og de vakreste barna. Derfor brukte de svart magi på mamma, og derfor ble Aisha så syk at hun nesten døde. Men vi hadde også engler som passa på oss. Iraks diktator Saddam Hussein gikk til krig mot Iran, og de slapp bomber over byen vår. Araberne sier om persere at de hilser på deg med et stort smil før de stikker kniven i deg, og smiler like hjertelig dagen etter.
Leseperioden begynner å nærme seg slutten, og ei oppsummering er kanskje på sin plass? Jeg har lest mye av Bringsværd før, så jeg er godt kjent med skrivestilen hans når det gjelder romaner, essays og betraktninger.
Jeg har verken barn eller barnebarn, så barnelitteraturen hans kjenner jeg ikke. Men "voksenromanene" preges alltid av stramme setninger, hyppige punktum og en utpreget muntlig språkstil. Det passer ypperlig med "fragment"-konseptet. Enkelt og komplisert: Vi leser, vi tar pauser og vi tenker. Mister kanskje noe på veien, men kan gå tilbake og finne det igjen. Eller finner det kanskje igjen lenger ute i historien.
Samtidig er faktainnholdet såpass interessant (og fjernt for en historie-ignorant) at man nesten tvinges til å sjekke settinger og sammenhenger nærmere. Man blir klokere av å lese Bringsværd, vil jeg påstå.
Forslagsstilleren har hittil glimret med sitt fravær. Hvor blir du av, annelingua?
Mitt første møte med Saramago. Jeg falt pladask. Navnene Balthasar og Blimunda kommer jeg til å huske så lenge jeg lever, uansett språk. Men skal jeg lese krøniken igjen, vil jeg fortsatt foretrekke norsk.
Ja huff, å forsvinne inn i fantasiens verden er en uting.
Ut fra sitatene du har lagt ut, tenker jeg at boka må være interessant, og ikke minst provoserende - men jeg er ikke sikker på om jeg tåler den slags sinnsbevegelser lenger.
Det skjer her også!
EDIT: ...og plutselig var alt i orden igjen.
I dramatikken og litteraturen er våre iboende motsigelser selve nerven. Det er derfor klisjeen og karikaturen er så grusom. De er for helstøpte.
Man kan ta for seg alle triste bøker i verden , bare lese dem og liksom bade i følelsen. Det er kanskje en romantisering. Men det å kunne kjenne at man også depper av og til , å tåle det, og vite at det går over. Det tenker jeg er en kompetanse. Dit er det ålreit å komme.
(Elses psykolog)
Ordene er naturlig nok viktige i snakkekuren. Det kan ligge mye bedret helse i at følelser, fornemmelser eller kroppslig ubehag blir til ord, at noe indre blir forsøkt gitt en form. I det psykoterapeutiske rommet handler det ikke minst om at ordene blir delt. Man er to om det.
(Fra forordet)
Ah ...
BIG Business i et nøtteskall ...