"Secret Diary of Adrian Mole" har jeg ikke lest, men jeg husker tv - versjonen (norsk tittel - "Adrian Moles hemmelige dagbok") fra en gang på 1980 - tallet. A.C Vestly fikk jeg med meg det aller meste av - både bok, barnetime og barne - tv. Dine opplevelser fra barndommens bibliotek minner mye om mine egne. Det var herlig å kunne bruke masse tid på barneavdelingen, og senere på voksenavdelingen. For kort tid siden begynte forresten mitt nærbibliotek med ordningen "Meråpent", d.v.s at kunder som ønsker det kan få bruke biblioteket noen timer både før (07.00 - 10.00 ) og etter ( 19.00 - 22.00) ordinær åpningstid, pluss på søndager. Da må de først gjennom 10 minutters opplæring med personalet, pluss skrive under en såkalt "meråpent - avtale". I meråpent periodene låser man seg inn ved å scanne lånekortet, pluss taste inn sin pin - kode. Jeg bruker denne ordningen ofte, og det skjer stadig at jeg er helt alene i lokalet. Med fri tilgang til å låne/levere bøker, lese aviser, bruke pc og lesesal :)

Jeg er standhaftig og gjentar nominasjonen av Bergljot Hobæk Haffs Renhetens pris (for tredje gang, tror jeg det må være).

Slik er den omtalt i Bokklubben:

Renhetens pris ble utgitt første gang i 1992, og regnes av mange som Bergljot Hobæk Haffs aller sterkeste roman. Som så ofte henter Bergljot Hobæk Haff sitt stoff fra historien i denne romanen. Denne gangen er fortellingen ført i pennen av den spanske munken Desiderus, geistlig og inkvisitor på 1500-tallet. Desiderus beretter om et av sine første oppdrag i Inkvisisjonens tjeneste, da han som ung mann var besatt av tanken om å fremme Guds sak, om nødvendig med de mest bestialske midler. Saken dreier seg om den unge nonnen Beatrize som er mistenkt for å ha født Djevelens barn. En historie om forbudt kjærlighet, forbytting av barn, om fødsler i dølgsmål, dystre slott og onde mødre.

Haff var et unikum når det gjaldt språklig eleganse, person- og miljøskildringer.

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/kirsti-macdonald-jareg-yene-i-vest.html

Håper du har ork til å fortsette å administrere oss; du gjorde en solid jobb fram til ferien! Jeg er med!

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Jeg har omtalt denne boka på bloggen min.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden.

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby. Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb.

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia.

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem.

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak.

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/amos-oz-judas.html

Det har du sannelig rett i (Jeg måtte bort i hylla og sjekke.)! Men ungdomsserien hennes ser ganske homogen ut?

Søk på Jan Bojer Vindheim, så finner du den. Virker interessant!

Sitat:
– Bokomslaget skal jo skape oppmerksomhet rundt boken. Vi bruker helt klart mye krefter på å få dem til så bra som mulig.

Skape oppmerksomhet = vekke oppsikt?

En roman om fortidige forhold vi har kjent til, men som vi burde tenke litt tilbake på i disse tider. Remarque har skildret flyktningsituasjonen i mellomkrigstida, da tusenvis av statsløse, papirløse mennesker flakket omkring i Europa og ble sendt som pakkepost over grenser og tilbake over de samme grensene; det beste de kunne håpe på, var en midlertidig oppholdstillatelse. Triumfbuen av samme forfatter er kanskje bedre kjent, men denne er like tankevekkende.

Jeg hadde nesten glemt hvor morsom William Faulkner kan være, selv når han beskriver brutalitet, svik og menneskelig fornedrelse.

De ubeseirede er en historie fra Sørstatene under og etter borgerkrigen, og fortelleren, Bayard Sartoris, er tolv år i begynnelsen av fortellingen. Faren hans er ute og kjemper mot "nordstatingene" og har overlatt eiendommen sin til svigermor, "Besta" og sønnen pluss en håndfull slaver, blant dem Ringo, som er jevngammel med Bayard. De to guttene er bestevenner, oppvokst og oppdratt nokså likt, og som menneskene rundt seg har de liten peiling på hva krigen egentlig handler om. De blir utsatt for det samme som så mange andre under krigshandlingene: Gården blir plyndret, hovedhuset brent, alle på gården innkvarterer seg i et par slavehytter og overlever på et vis takket være hardt arbeid, utspekulerte tiltak og ukuelig patriotisme. Ikke før Sørstatenes kapitulasjon begynner det å demre for dem hva nederlaget virkelig innebærer.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var skildringene av de "frigitte" slavene. Disse tusenvis av mennesker på formålsløs vandring har vi naturligvis hørt om før, men Faulkner levendegjør hendelsene på en måte som ga meg gåsehud: Folk i området ser ikke disse vandrerne, men hører den om nettene:

Vi kunne høre det igjen, akkurat som vi hadde gjort i vognen - de ilende føttene, lyden som var som om de sang i en andpusten hvisketone mens de ilte forbi porten og forsvant lenger borte i veien.

Midt i kampens hete drar Besta med seg de to guttene på langtur for å hente hjem gullet hun er blitt fralurt av utro tjenere. Ferden resulterer i en ellevill handelsvirksomhet med muldyr fra nordstatshæren, en svindel som ikke blir avslørt før en gjeng banditter blander seg inn i forretningene. Ubetalelig!

Krig avler hat og hevnlyst. Ved slutten av boka er gården bygd opp igjen, velstanden er gjenopprettet, Bayard blitt 24 år og student da han får melding om at faren hans er skutt. Gamle motsetninger dukker opp igjen, og Bayard blir stilt overfor dilemmaet: Skal drapet hevnes, slik alle de "gamle" geriljakameratene til faren forventer?

Faulkner holder seg i hjemtraktene sine i denne boka også - med den fiktive byen Jefferson som administrativt hovedsete. Vi kjenner igjen navn fra tidligere romaner: Sartoris, Snopes, Compson ... Denne boka kom ut i 1938 og handler altså om forfedrene.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen De ubeseirede (The Unvanquished) - ironisk eller beundrende?