Opprinnelig var dette ment å skulle bli en film, skriver forfatteren i et etterord. Da filmprosjektet ble skrinlagt, kom ideen om å gi ut historien i romanform. Resultatet er bare delvis vellykka, etter min bedømmelse. Livet i konsentrasjonsleirene er beskrevet mye bedre i skjønnlitteraturen gjennom flere tiår. Her har forfatteren valgt å gjøre to personers dramatiske opplevelser til en "kioskroman". Hvorfor ikke gi ut Lales erindringer som sakprosa? Alt arbeidet forfatteren har lagt ned i dette prosjektet, hadde fortjent noe mindre "lettbeint" enn dette.
Jeg skjønner at det er nødvendig å ha inntekter, men hva med utgiftene? Er det ingen mulighet for at de kan reduseres?
Klimaet gjør som det vil, uansett hva vi gjør. Det har endret seg etter naturlige svingninger de siste 10.000 årene, og ingenting tilsier at disse naturlige driverne har opphørt. Ingenting tilsier heller at våre CO2-utslipp, som tross alt er svært marginale i forhold til atmosfæren som helhet, overstyrer disse naturlige variasjonene. Klimatiltak kan derfor ikke stoppe global oppvarming, og kan ikke stabilisere klimaet. Det er bare tøv.
Klimavariasjoner har definitivt bidratt til at en rekke samfunn har kollapset og forsvunnet ut av historien, og klimaforskjeller mellom kontinenter og land har hatt fundamentale konsekvenser for deres utviklingsveier. Tilpasning til klimaendringer er et av de sentrale navene som har formet menneskehetens historie fra tidenes morgen til i dag.
Noe sånt har jeg aldri forestilt meg når det gjelder dette nettstedet. Hvis det viser seg at Bokelskere bevisst lar seg og medlemmene bruke på dette viset av kommersielle aktører, kommer jeg til å melde meg ut. Hvis ikke, har admin en seriøs oppryddingsjobb foran seg.
Er man i tvil om hva som styrer klimaet på jorden, så er det jo bare å tenke seg hva som skjer hvis solen slukner, eller dobler utstrålingen, så har man svaret på det. Solen lager jordens klima. Den styrer alt.
Historien er et unikt verktøy: Et gigantisk, ukontrollert eksperiment der faktamengden er ubegrenset. Våre forfedres gjerninger - og ugjerninger - er åpne for uendelig mange fortolkninger etter hvert som historikerne blar seg gjennom kildene for å finne personer og begivenheter som påvirker utviklingen. Med utgangspunkt i dette historiske mangfoldet kan det ikke overraske at østeuropeerne er langt mer historiebevisste enn nasjonene lenger vest. Gjennom århundrene var det ofte her sivilisasjonene støtte sammen, med store konsekvenser både for lokalbefolkningen og for vårt kontinent. Som Tysklands tidligere statsminister Konrad Adenauer uttrykte det: "Historien er summen av alt som ikke burde ha hendt."
En meget interessant bok fra virkelighetens verden, godt og levende fortalt av Eva B. Ragde og Trude Teige.
Kriminalteknikere og politifolk møter stadig grusomme, tøffe og blodige situasjoner i jobben sin. De er ofte nødt til å sette til side egne liv, egne følelser og egen sorg, i møte med andre menneskers skjebner.
Jeg er imponert over Eva B. Ragdes beskrivelser, og hennes evne til å klare å kombinere jobbliv og privatliv, der jobblivet ofte overstyrer privatlivet.
Vel verdt å lese.
Egentlig er jeg enig med deg, men denne gangen ble det så påfallende mange innlegg om samme bok i omtalene at jeg følte trang til å snoke litt i medlemslistene, og fant ut at her var det noe muffens. Utrivelig at Bokelskere blir invadert av slikt, på bekostning av mer seriøse bidragsytere, synes jeg.
Pussig observasjon i dag: Nyutgitt bok har på få timer fått fem-seks omtaler fra "bokelskere" som kun har den aktuelle boka i "samlingene" sine, og som har vært medlemmer i mindre enn et døgn. Alle med terningkast 6. Bokelskere kan brukes (misbrukes?) til så mangt. eller er jeg i ferd med å bli en konspirasjonsteoretiker?
Nei, her er ingen ting sikkert. Men særlig sannsynlig er det vel ikke at Raili står naken og hutrer under ei bru mens hele den lokale overklassen seiler forbi i tur og orden og blir borte - hvor?
Drømmer og visjoner kan man ha også i en slags våken tilstand. Og "sove" betyr ikke nødvendigvis å ligge; en del mennesker gjør og opplever de underligste ting i søvne.
Så ei helt bokstavelig forklaring på denne opplevelsen kjøper jeg ikke.
Nå henter jeg fram Seierherrene fra bokhylla. Det er mange år(tier?) siden jeg leste den, men etter å ha avslutta Bare en mor føler jeg at Jacobsen er i ferd med å etablere sin litterære forbindelse mellom Helgeland og Oslo.
Hvordan forklarer man det når man trollbindes av noe man ikke forstår? Jón Kalman har greid det igjen: En historie der fortelleren "prøver å finne seg sjæl" i beretninger om personer og begivenheter gjennom fire-fem generasjoner, der han utbroderer lengsler, kjærlighet, svik, samhold, avstand, fremmedgjøring og et svært spesielt far/sønn-forhold der "dødens spilleliste" har en sentral plass. Alt presentert med den særegne islandske atmosfæren, der du fornemmer sagalitteraturen som et diffust bakteppe.
Men finner han seg sjøl, denne fortelleren? Jeg må nok lese boka en gang til og notere navn, slektstavler og spor fra fortid og nåtid om jeg skal finne ut av dette. Likevel: Terningkast fem for uforlignelig komposisjon, språk, fantasi og fortellerglede.
Jeg har lest boka omtrent parallelt med dere og er enig i en del av det dere undres over. Men akkurat biljardbordet ser iallfall jeg som det fremste symbolet på klasseskillet, som de tre hovedpersonene våre har lidd under gjennom hele livet. At det nettopp er Raili som opplever at dette blir vraka på slutten av drømmesekvensen hennes, er neppe unaturlig. Hun er vel den av de tre som har gjort de bitreste erfaringene i dette samfunnet.
Det er bedre å ha en fiende i nærheten enn en dum venn
Pengar betyr mykje i ei livsforteljing
Livet vi lever har alltid minst to lag rundt seg. Det fyrste er kroppen. Det andre er romma vi ferdast i, enten dei er heimen, familien, arbeidet, den geografiske plassen eller reisemålet. Livsforteljinga vår er flettverket av desse to faktorane. Somme gonger er dei kryssande trådene i dette flettverket lettare å sjå, som den gongen ein var boren i seng for siste gong av ein far.
Sterk historie om tre søsken som opplever verden på ulike måter. Både Jussi, Helmi og Raili er knyttet til glassverket, i likhet med de fleste av innbyggerne i bygda, og vi får innblikk i klasseskillet, de politiske skillelinjene, kvinnenes manglende valgmuligheter i dette samfunnet og hva moderniseringa utover 1950-tallet medfører av nye tenkemåter.
Fascinerende fortelling, men for meg ble det for mye "fagprat". Jeg har ingen forutsetninger for å følge med på beskrivelsene av prosesser i arbeidet med glass, og dermed har jeg nok gått glipp av en del nyanser i denne historien. Men terningkastet vaklet mellom 4 og 5, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg landa på rett side.
Nå har Carl Schiøtz Wibye nettopp skrevet ferdig ei ny bok, som kommer ut i disse dager: Et vaklende Europa.
Schiøtz Wibye skriver uten filter basert på sine erfaringer fra utenrikstjenesten.
Den kan forhåndsbestilles her og den tror jeg kan bli interessant å få med seg ...
Tore Kvæven skriver knakende godt!
Fantastisk levende skildringer av mennesker, dyr og natur på Grønland.
Jeg måtte holde igjen og leste så sakte som mulig, for at boka skulle vare så lenge som mulig.
Ble anbefalt denne forfatteren av en venn (husker ikke hvem i farta) og er kjempeglad for at jeg fulgte anbefalingen.
Så jeg anbefaler her boka videre til alle som vil ha en knakende flott leseopplevelse.