Bokelskere.no

Bokas jeg-person, 11 årige Allan, vokser opp i et indremisjonsmiljø på Søderjylland i Danmark på 60-tallet. Hans store helt er faren. Etter hvert går det opp for Allan at det eneste faren er virkelig god på, er å holde taler i begravelser. Han begynner derfor å planlegge andres død for å bringe faren frem i et bedre lys.

Allans far er stadig på randen til selvmord, og Allan ser det som sin livsoppgave å holde farens nerver i balanse. Alt er ikke som det skal i familiens hans, men Allan klamrer seg til normaliteten og forsvarer faren i ett og alt når familiens hemmeligheter truer med å komme opp til overflaten. Så lenge faren har det bra, har han, moren og søsteren det bra. At søsteren av og til må sove på sofaen med faren, mener Allan er i sin skjønneste orden "for etterpå blir jo far så glad". Bak Allans idyllisering av familien sin og spesielt faren, aner vi konturene av vold, misbruk og voksnes manipulering av barn. Moren snur seg bare en annen vei, og orker ikke å ta inn over seg det som skjer.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg gjennom sin rørende og triste skildring av en dysfunksjonell familie sett gjennom en naiv og troskyldig 11 årings øyne. Når jeg i tillegg vet at boka nærmest er selvbiografisk, gjør den ekstra inntrykk. Trond Brænnes oppleserstemme var nydelig!

For å få fullt utbytte av denne boka, bør man på forhånd lese Bokklubbens omtale for å orientere seg for tid og sted mht handlingen.

Vi er i den finske byen Suomussalmi i 1939, rett før russerne kommer. De brente jords taktikk er benyttet, og alle har flyktet. Bortsett fra en mann, vedhuggeren Timmo Vatanen. Han har nektet å dra fordi han ikke klarer å tenke seg en tilværelse noe annet sted enn nettopp der. Men hvordan skal han overleve i vinterkulden? Bli venner med russerne? Er de venner eller fiender?

Det viser seg at russerne er svært forkomne, og det oppstår kameratskap mellom Timmo og noen av dem. Dette er en bok om å overleve, om kameratskap, om å være mannfolk. Og for å overleve er det ikke bare rå muskelkraft som gjelder, men også en god porsjon kløkt.

Boka er meget velskrevet, og jeg beklager at den ikke var lenger.

I en kjellerleilighet i Islands hovedstad blir en eldre mann funnet drept. Hvem var han og hvorfor har noen villet ta ham av dage? Mens Erlendur og teamet hans etterforsker saken, dukker det opp mange gamle familietragedier og forbrytelser, og nettet snøres sammen rundt morderen.

Som alltid i Indriasons bøker følger vi flere parallelle historier. En brud forsvinner fra bryllupet sitt og Erlendurs forhold til sin narkomane datter utvikler seg i en mer positiv retning.

Mest av alt minner ikke denne boken om en krim av den tradisjonelle typen. Det er ikke først og fremst spenningen etter å finne morderen som driver historien fremover, men mer beskrivelsen av det islandske samfunnet i alle sine avskygninger.

Ivar Nørve er for øvrig en oppleser av et stort format!

En ung thailandsk gutt blir funnet død utenfor en boligblokk i Islands hovedstad Reykjavik. Han er knivstukket og etterlatt i en blodpøl. Erlendur og teamet hans blir satt på saken, og under etterforskningen kommer det frem at en del islendinger ikke er fullt så vennligsinnet overfor innvandrere som de utad gjerne vil fremstå som. Spørsmålet Erlendur stiller seg er hvorvidt drapet er rasistisk motivert, eller en følge av uoverensstemmelser mellom elevene på skolen. En del gamle hemmeligheter dukker opp til overflaten underveis; en gammel sedelighetssak, en kvinne som har vært forsvunnet i lang tid, tidligere medlemskap i en rasistisk organisasjon etc.

Dette er ikke en krim full av action, men mer en sosialrealistisk krim. Boka er velskrevet, og Ivar Nørve har igjen gjort en strålende innsats som oppleser. Jeg anbefaler boka!

I forbindelse med målinger av den stadig synkende vannstanden i Keifarvatn, blir det gjort et likfunn. Til liket er det festet noe som viser seg å være et russisk overvåkningsapparat, og det er dessuten hull i likets kranium.

Erlendur har gamle forsvinningssaker som spesialområde, og han blir umiddelbart interessert i å finne ut hva som er bakgrunnen for det som åpenbart ser ut som et mord. Mens etterforskningen pågår, får vi innblikk i noe som skjedde under den kalde krigen. Flere idealistiske islandske ungdommer studerte i Leipzig på 60-tallet, men oppholdet i en totalitær stat ble ikke helt som forutsatt. Noen forsvant mens andre ble utvist, og mistanken om angiveri tæret på studentenes samhold. Det viser seg at det er en forbindelse mellom det som skjedde i Leipzig og likfunnet. Hvem var mannen og hvorfor ble han drept?

Den som forventer seg det store plottet vil nødvendigvis bli skuffet over Indridasons bøker. Det som gjør at jeg liker bøkene om Erlendur er mer person- og miljøskildringene, og hvor hans privatliv er vel så interessant som krim-delen av bøkene. Jeg synes dette er den beste av bøkene om Erlendur så langt!

Handlingen i boka har jeg kjent i mange år pga. musical-oppsettingen, og omsider fikk jeg "lest" den (som lydbok)! En fantastisk bok fra en tid (i Frankrike) med mye fattigdom og hvor én fatal hendelse kunne ødelegge et menneskes liv. Romanen er en klassiker og historien slutter i alle fall ikke å fascinere meg. Anbefales på det sterkeste!

Denne boka klarte jeg ikke å legge fra meg! Historien om de to kvinnene som er gift med en despot, og som pga. regimet i Afghanistan (Taliban) ikke slipper fra, rørte meg dypt. Likevel blir forfatteren aldri sentimental, og dette er bokas styrke.

En annen dimensjon i boka er historien om hva som egentlig skjedde i Afghanistan i en periode som de fleste tror de kjenner godt til gjennom media. Det er så spennende at flere bøker fra denne delen av verden oversettes til norsk, og ikke minst at disse bøkene er så godt skrevet.

Da Mennulara, Alfallipe-familiens husholderske, dør, starter spekulasjonene og en rykteflom som savner sidestykke i den lille sicilianske landsbyen Roccacolomba. For hvem var denne kvinnen, som opprinnelig kom fra svært fattigslige kår og som på ingen måte var boklig lærd, og som Alfallipe-familien lot forvalte sin formue og sine eiendommer?

I boka beskrives klasseskillet mellom samfunnets øvre og nedre sosiale skikt. Alfallipe-familiens medlemmer levnes liten ære, der de fremstilles som en gjeng udugelige, griske og ondskapsfulle mennesker. Og som fattig skal du ikke tro at du er noe, spesielt ikke dersom du er en kvinne. Å være fattig, kvinne og at på til begavet - nei, det står ikke til troende ...

Få kjenner den hele og fulle sannheten om Mennulara, mandelplukkersken. Var hun det hedersmennesket hun fremsto som før sin død, eller var hun en slu bedragerske som tilsnek seg midler som tilhørte Alfallipe-familien? Etter som handlingen skrider frem, får vi som lesere innblikk i mengder med løse fragmenter som til slutt danner et helt bilde av hvem den lite meddelsomme kvinnen egentlig var.

Boka er meget velskrevet, og mang en gang ble jeg sittende og humre. Beskrivelsen av sladderens krumspring og vesen er mesterlig! Jeg storkoste meg med den!

En lettlest og fornøyelig bok! Når hovedpersonen katalogiserer platesamlingen sin og stadig finner på nye måter å gjøre dette på, måtte jeg dra på smilebåndet ... Det minnet meg på hvordan jeg selv holder på med min egen boksamling.

Dette er ingen dyp bok, men god underholdning.

Sam er som 15 åringer flest; han er opptatt av seg og sitt. Skating er hans fremste interesse, men damer er heller ikke å forakte. Så langt i livet har han ikke hatt all verdens lykke på damefronten, og stor er derfor hans forundring når han får sjangs på vakre Alisa. Kan livet være herligere?

Men så begynner problemene. Han går lei av Alisa, som plutselig finner ut at hun er gravid og at Sam er faren. Mot alles råd ønsker hun å beholde barnet. Når livet går imot Sam, betror han seg til skateboardlegenden Tony Hawk - i form av en poster av idolet på gutterommet. Kan dette gå bra?

Boka begynner strålende, og mang en gang var Sams tanker og grublerier over det han står oppe i lattervekkende. Men så ble det på et tidspunkt nok, og resten av boka ble masete. Jeg gir en sterk treer grunnet svært god oppleser.

Edvard Hoem er etter min mening en av de største nålevende norske forfattere. Ingen klarer som han å krype inn under huden på hovedpersonene han skriver om.

Denne boka handler om en mann som har skuespilleryrket som levebrød, og som parallelt nedlegger damer for fote. Hovedpersonen er redd for kvinner og nærhet, og ingen klarer egentlig å komme ordentlig inn på ham. Samtidig som han holder kvinnene på følelsesmessig avstand, er han redd for ensomheten og fyller livet sitt med den ene kvinnehistorien etter den andre. Når Edvard Hoem selv leser sine egne bøker, tilfører han dem en ekstra dimensjon. Jeg satt fjetret og hørte meg gjennom lydbokversjonen.

Vi befinner oss i bygda Ramvik, et sted på nordvestlandet, en gang på 70-tallet og får innblikk i livet rundt rutebilkafeen ved fergeleiet. Marianne Kretsen har forlatt foredreheimen, og er gravid med eks-kjæresten Hans. Det er ikke noe fremtid i Hans, hvis liv mangler fullstendig retning. Hun er fortvilet og ønsker å få tatt abort. Men dette er før fri abort ble en menneskerett i Norge, og spørsmålet er hvordan det skal gå med Marianne.

Foreldrene til Marianne strir med ekteskapet sitt. Moren Annemaria har nerveproblemer, og faren Oliver har lenge gått på tå hev for ikke å utløse nye episoder av sykdommen. Nerveproblemer er tabubelagt, og noe man ikke snakker om. Problemet er at hans iver etter å skåne kona gjør at hennes frustrasjon over et ulevd liv stiger faretruende.

Kommunen er truet av moderniseringsspøkelset, og det forhold at kommunestyret holder kortene tett inntil brystet, skaper mye utrygghet i bygda. Rutebilkafeen er et samlingspunkt, og her møter vi bl.a. Mette, som jobber der. Livet er på mange måter styrt av fergetidene.

Dette er en roman om hverdagsproblemene til vanlige folk i en gjennomsnittsbygd i distrikts-Norge. Et sted hvor det er trangt, hvor det ikke er enkelt å skille seg ut. Samtidig beskrives omsorgen mellom menneskene på en rørende måte. Mennesker som tror at de klarer å holde problemene sine for seg selv, men hvor alle vet det meste om alle likevel ...

Dette er nok en rørende og flott bok skrevet av Edvard Hoem. Det jeg er mest imponert over er at Hoem skrev denne boka mens han var i begynnelsen av 20-årene. Boka anbefales på det varmeste!

Hoem forteller i denne boka om sin barndom og oppvekst i hjembygda Hoem, eller Karviland som det het i gamle dager. Dette er historien om en ung gutt/mann som etter hvert føler seg kvalt av forventningene hjemme og som må bort for ikke å bli gal.

Han beskriver et bedehusmiljø, hvor det er utenkelig å snakke om noe personlig, om hvor vanskelig det er å stikke seg ut og hvor viktig det er å unngå at "noen får noe på en". Fordi ingen snakket om noe personlig ble de mest ansikter og ikke personer, og den unge Hoem drømte om å bli en virkelig person. Til tross for karrige oppvekstvilkår, fortielser og mangt som kunne fremkalle både skam- og skyldfølelse, skriver han med humor og varme om forholdene som satte sitt preg på ham og den han skulle utvikle seg til å bli.

Som fjortenåring reiser han hjemmefra med en drøm om å bli forfatter.

Med fare for å gjenta meg selv hver gang jeg har lest en "ny" Hoem-bok: dette er nok en perle av en bok fra Edvard Hoem! Han har en egen evne til å skildre menneskers dypeste vesen med få, presise ord.

Tidligere har jeg ikke lest noe særlig av Vigdis Hjort, men denne boka ga mersmak.

Boka beskriver dynamikken i et gryende forhold mellom en akademikerkvinne og en uskolert mann. Har han noe andre menn med samme bakgrunn som kvinnen ikke har? Eller er han i bunn og grunn et lite "eksotisk" mellomspill før hun går videre i livet? For hvordan kan en litteraturprofessor og et menneske som aldri har lest en bok, virkelig klare å danne et felles ståsted for et samliv?

Tankene kvinnen tilkjennegir er rått ærlige, og vil sikkert provosere mange. Jeg har selv samme bakgrunn som kvinnen, og kjente meg veldig igjen. Hjort treffer spikeren på hodet! Hvordan det går med paret, står helt åpent på slutten. Det er mao. opp til leseren å tenke videre. Personlig tror jeg ikke det går.

Alenemoren Nina har fått oppfylt en drøm; hun har kjøpt et pensjonat på Tjøme, som hun og datteren skal gjenåpne. Hun har store planer om alt hun skal få til og er en ukuelig optimist når hun gyver løs på store og små oppgaver. Gjestene kommer, og vi får innblikk i mange menneskeskjebner - ufrivillig barnløshet, utroskap, alkoholproblemer etc. Men tross optimisme i forhold til det meste - ting går ikke som planlagt ...

Boka er velskrevet, så hvorfor fenget den meg likevel ikke? Jeg tror det har sammenheng med oppleseren Petronella Barker. Stemmen hennes og måten hun leser på, får det meste til å virke så banalt. Dette har jeg opplevd med andre lydbøker hvor hun har lest. Fordi boka tross alt er velskrevet, gir jeg terningkast tre.

"Seks skudd ved stengetid og andre mord" inneholder noen av de mest berømte mordsakene gjennom de siste 100 år i Englands historie. Det er fornøyelig å høre Richard Herrmann lese sine egne historier!

Vi får bl.a. høre om Ruth Ellis som drepte sin døgenikt av en ektemann og om James Hanratty som blir avslørt på grunn av en talefeil.

I den siste historien tar Herrmann for seg britenes diskusjoner for og i mot dødsstraff.

Alle som har rukket å bli godt voksen, husker Richard Herrmanns radiostemme fra 70-tallet. For meg er det nostalgi å høre lydbøker med stemmen hans. Dessuten er mord-historiene fascinerende!

Richard Herrmann forteller Londons historie gjennom 2000 år. Herrmanns fortellerglede og enorme kunnskaper om London og Englands historie er fornøyelig "lesning"! Og det er ikke den ting han ikke berører; om populære og mindre populære konger og dronninger, kjente politikere, storbrannen i 1666, Wrens gjenoppbygging av byens kirker, pubens historie, Citys særegne status i London, sentrale fakta om Themsen, det flerkulturelle London - kort sagt det meste.

Foruten at boka er utrolig lærerik, har det vært nostalgisk å høre Herrmanns "London-stemme". Etter å ha hørt denne lydboka, får jeg lyst til å kaste meg over alt han har skrevet - kanskje spesielt bøkene om konger og dronninger av England.

En herlig novellesamling om det å være far. Boka kan like fullt leses av mor med stor glede! ;-) Her er det mange gjenkjennelige historier som gjorde at jeg trakk på smilebåndet. Levi Henriksen leser selv på denne lydboka, og hans lett slepende stemme gjør historiene enda bedre!

Overraskende nok gjorde ikke denne novellesamlingen det helt store inntrykket på meg. Mulig jeg burde ha hørt gjennom lydboken en gang til ...