Vi befinner oss i bygda Ramvik, et sted på nordvestlandet, en gang på 70-tallet og får innblikk i livet rundt rutebilkafeen ved fergeleiet. Marianne Kretsen har forlatt foredreheimen, og er gravid med eks-kjæresten Hans. Det er ikke noe fremtid i Hans, hvis liv mangler fullstendig retning. Hun er fortvilet og ønsker å få tatt abort. Men dette er før fri abort ble en menneskerett i Norge, og spørsmålet er hvordan det skal gå med Marianne.
Foreldrene til Marianne strir med ekteskapet sitt. Moren Annemaria har nerveproblemer, og faren Oliver har lenge gått på tå hev for ikke å utløse nye episoder av sykdommen. Nerveproblemer er tabubelagt, og noe man ikke snakker om. Problemet er at hans iver etter å skåne kona gjør at hennes frustrasjon over et ulevd liv stiger faretruende.
Kommunen er truet av moderniseringsspøkelset, og det forhold at kommunestyret holder kortene tett inntil brystet, skaper mye utrygghet i bygda. Rutebilkafeen er et samlingspunkt, og her møter vi bl.a. Mette, som jobber der. Livet er på mange måter styrt av fergetidene.
Dette er en roman om hverdagsproblemene til vanlige folk i en gjennomsnittsbygd i distrikts-Norge. Et sted hvor det er trangt, hvor det ikke er enkelt å skille seg ut. Samtidig beskrives omsorgen mellom menneskene på en rørende måte. Mennesker som tror at de klarer å holde problemene sine for seg selv, men hvor alle vet det meste om alle likevel ...
Dette er nok en rørende og flott bok skrevet av Edvard Hoem. Det jeg er mest imponert over er at Hoem skrev denne boka mens han var i begynnelsen av 20-årene. Boka anbefales på det varmeste!
Viser 5 svar.
Imponerende skrevet av en ung mann som han var på den tida, der han skriver ei bok om mennesker som strir med sine liv på ulike måter. Det viser bare hvilken stor forfatter han er.
Det er slik driv i boka at den er lett å plukke opp til videre lesning.
Jeg vil også anbefale boka, og mange vil nok kjenne seg igjen i flere situasjoner som er beskrevet.
Dette er ei god og realistisk miljøskildring frå distrikts-Norge. Hoem viser stor innlevelsesevne og livsvisdom. Boka har vore pensum på nordisk grunnfag, og det er jo eit kvalitetsteikn.
Eg lytta på lydboka. Hoem har god stemme, men eg tykte han las noko monotont, - i same tonefall. Språket i boka inneheld korte setningar, mange utan subjekt, så det er vel ikkje så lett å lese nyansert. Men eg trur at ein god skodespelar ville greid det betre. Papirutgava av boka vil nok heller vere å anbefale.
Det er flere år siden jeg leste denne boken sist, men stemningen i denne boken er til å føle på. En bok jeg ikke glemmer og skal lese igjen
Helt enig med deg, Hermina! Denne boken skal jeg også lese igjen!
Den stemningen synes jeg går igjen i alle Hoems bøker. Ikke bare skriver han som en gud, men hans vakre og behagelige stemme gjør det i tillegg nesten til poesi å høre dem opplest. ;-)
Sist sett
