Bokelskere.no

Kva heite forfattaren?

Han omtalte seg sjølv som Buddhist Den han delte nobelsprisen med var den første til å få Nordisk råds litteraturpris. Påverka av Tolstoj, Kipling og Conrad Hans mest kjende diktsamling heiter Aniara og kom ut i 1956

Muligens vanskeleg - eller nei, har trua på dykk!

Intressant, dette er eit tema eg har tenkt på lenge, men då litt meir knytt opp til kvinnlege og mannlege forfattarar. Det kan forstås at menn leser bøker skrevne av menn for å identifisere seg med den mannlege hovudpersonen (trad. sett) og på den same måten hjå kvinner. Det eg vil stille spørsmål til her er i kva grad ein skal identifisere seg med hovudpersonen i boka, er ikkje det eit poeng innanfor litteraturen at ein skal sjå ting frå ein annan vinkel? Er ikkje det med på å skape ein breiare forståelse for littteratur. Ville det ikkje nettopp vore meir intressant for ein mann og lese ein roman skreve av ein kvinne? Kanskje han ville forstå meir av ei bok han ikkje klarte å identifisere seg heilt med? Enkelte gongar har eg hatt eit bevisst val om å lese meir bøker skrevne av kvinner, for så å kunne forstå litt meir "den andre vegen". Eg trur at forståelsen er sentral i litteraturen og at det kan vere ein fordel å sette seg inn i ein annan tenkande persons bidrag, om personen er av det motsatte kjønn eller av ein annan oppfatning eller av ein annan ideolgisk bakgrunn. Det kan sikkert høyrast ut som at eg driv med kjønnskvotering innanfor litteraturen, men for min eigen del er det meir kjønnet på boka som betyr noko og ikkje forfattarens kjønn.

Det er mulig at forfatteren rett og slett mangler distansen til sine egne opplevelser. Det er nok denne manglende distansen som gjør at hun både skriver så intenst levende om det som skjer, samtidig som det også blir bokas store svakhet. I tillegg kunne hun ha tjent på å gjennomarbeide det språklige en god del mer. På tross av disse svakhetene synes jeg ikke at dette er i nærheten av kiosklitteratur. Den ER verdt å få med seg i mylderet av nye bøker som er på markedet akkurat nå!

Rart hvor forskjellig en og samme bok kan bli opplevd. Jeg skogglo meg gjennom hele boka!

Oi det må eg sei, rekord! Trur ikkje eg slår den men vart freista til å prøve.

Min favoritt innanfor biografi-sjangeren er Øistein Parmann si bok om Marcello Haugen. Boka handlar om den klarsynte nordmannen Marcello som budde på Lillehammer, boka gjengir vitneforklaringar frå dei mest utrulige spådommar. Sjølv forutsåg han sin eigen dødsdag, han tjente seg rik på Casino,osv. Eg er heilt sikker på at den mest kristiske person vil bli lamslått etter dei forteljingane som kjem fram her..

Ellers Anders Heger sin biografi om Agnar Mykle. Lahlum sin Amerikanske Presidenter og Tore Rem om Bjørneboe.

Mange gode titlar frå John leCarre, min favoritt er

Thinker,Tailor,Soldier,spy = Muldvarpen

Eg må no seie at ein signatur i frå Gerhardsen står meget høgt, av rimleg nok grunn kan eg aldri oppnå den. Men takk takk, eg var meget nær å få Andre Brink sin signatur men hadde ikkje ei bok av han tilgjengeleg.. Helsing; "prøver igjen"..

Liste over fleire bøker der titlane er like, spennande å sjå kor mange ein kan kome med. Bidra for all del!

Kom foresten på ei bok som på engelsk heiter Golfing for Cats skreve av Alan Coren, illustrasjonen viser ein katt som spelar golf på ei bane med Naziflagg. Boka er basert på ein undersøkelse om kva folk likar å lese om; svaret vart "utrulig" nok Nazisme, golf og kattar. Men for dei lesarane som hadde forventningar om å lese om desse temaer skuffa han nok, boka handlar riktignok ikkje om noko av dette, kunn eit salstriks.

Liste over gode bøker under 100 sider. For deg som gremmest over å lese mykje men som så verkeleg vil.

Kommenter og legg gjerne ut dine bøker med like snevert sidetal..

Mange av dykk har lest Dag Solstad. Han er for meg ein av dei verkleg store innanfor litteraturen. Mange av dykk har nok også lest boka Gymnaslærer Pedersen... om ikkje har dykk sikkert sett filmen. Eg hadde ein oppleving her for ikkje mange dagar sidan, eg satt å las Solstad sin "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige" eg har lest den før men fekk lyst å lese han endå ein gong. I denne boka som ikkje er så kjent som mange av dei andre bøkene hans tek han opp sin eigen bibliografi. Han tek blant anna opp ei scene i GP som ikkje er å finne på filmen der Pedersen syklar på vatnet. I første omgong har eg nok tatt dette som ein kuriositet, men no slo det meg at dette "er" ein allegori som satirisk understreka den kommunistiske revolusjonsutopi på 70-talet. Her handlar det om ein røysle som er så radikalt organisert både politisk og ideologisk at den dukkar under. På same måte som når Jesus "gjekk på vatnet" så er dette refererande på same måte, men med Solstad så går det litt fortare i og med at han syklar. Slik forsterkar han ironien i heile organisjonen som kan tilnermast den metafysikk vi finn i Bibelen. Genialt Solstad!

Kommenter gjerne, dette var mi tolking, treng fleire..

Eg har abselutt eit problem når det kjem til lesing, eg må lese noko kvar einaste dag, det er ikkje uvanleg at eg lese opp til fleire bøker om dagen. Kanskje er det tvangstankar, uansett så slutta eg på skulen for å lese bøker, (2009) eg leste då på eit år 2000 bøker, dei talte eg opp medan eg las og vart meir og meir gira på å lese meir. Til vanleg bruka eg ikkje bokmerke, eg blir berre sittande til boka er ferdig, er boka kjedeleg må eg likevel lese den, av og til kan eg våkne opp sittande i godstolen i stova med ei bok i fanget og ein bunke med bøker ved siden av meg. Eg er på biblioteket tilnerma kvar dag og har per dags dato ca: 80 bøker på lån. Eg får nesten ikkje sove lenger, eg må ha lest nokon bøker. I tillegg har eg nettopp fått vite at eg har ein uoffisiell noregsrekord i antall bøker på eit år, noko som berre triggar meg til å fortsette, å lese bøker er vel noko positivt men det og har vel sine grenser. Er det noko eg kan gjere? kan eg fordjupe meg meir innanfor eit tema av litteraturen eller skal eg berre fortsette ein gal manns ferd mot nye bunker med bøker. Eit anna spørsmål er kva ein eigentleg skal med det, ikkje meininga å fornerma nokon, eg tek det hardt sjølv. Er det eit utviklingspotensiale utanfor bokpermane? Kan eg lindre abstinensane med ein annan form for litterær fordjuping? Håpar nokon vil svare, sluttar her. Må lese.

Dystert og genialt som Tor Ulven..

Vi nedstammer fra steinene

og vender tilbake til dem.

En åpen runding, som bekkenets. Et skrik slår buen mellom morgen og kveld.

I noen steiner kan du, når solen står lavt, se rester av de dødes smil.

Eller kraftfult og radikalt som Arnulf Øverland

Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt og ikke ty deg det bedrag at frelseren er født og vil du ikke dø som trell så for du sagtens fri deg selv

eller autentisk og trivielt som Jacob Sande

Han Simo i støa og katten var mette av alder og år og båe var redde for vatten og båe var mest utan hår og ettersom åra tok ende så tenkte vel kallen med seg at her er det tryggast kan hende og fyrst sende katten i veg han prøvde med mange slags greier fra olja i pipa til kniv men etter som røynde folk seier har katten fleirfoldige liv han gjorde sitt ytterste kallen på det å bli katten sin kvitt, til dess han fekk satt seg i skallen å prøve med blank dynamitt. Han kjøpte patrona på bua med lunte ta likast sort og rusla så heim i den tru at no var det endeleg gjort....etc.

Jan Erik Vold er selvfølgeleg ein av favorittane. Om det skal nemnast fleire vil eg ta med Paal Helge Haugen, Helge Rykkja, Ivar Orgland, Bukowski, Derek Walcott, Allen Ginsberg, Helge Torvund m.fl.

Må berre kome med Dag Solstad-titlar..

Forsøk på å beskrive det ugjenomtrengelige roman 1987 ellevte roman, bok atten 25. septemberplassen 17. roman 16.07.41 Arild Asnes 1970

også Arild Nyquist

Løp Johan, vent (Brannen) Frakken tegner og forteller På Geilo, sa Tom ? Romanen Novellen

Kanskje ein av dei mest geniale og paradoksale tittel, er frå ei historiebok skreve av Olav Riste, den handlar om Norges "nøytralitet" under krigen; The neutral alley.

Fortsettelse Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera Uranophilia og Grøftetildragelsesmysteriet av Thure Erik Lund Trur du på Lyng? av Helge Rykkja Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson (Mao sitat) Bløtkakemannen og Apachepikene av T.Å.Bringsværd Roger, Gult av Espen Haavardsholm Musikk gjennom gleng tusen fjordar, tusen fjell av Edvard Hoem Jobben min er å tette hullene i tilværelsen av Jon Ewo Så kom den snikende katten av Gunnar Lunde Gjensyn fra ein fortid av Finn Carling Mor godhjertas glade versjon, Ja!, og Elg av Jan Erik Vold Sauermugg av Stig Sæterbakken Sa ka la og Blod, steinen er av Jon Fosse

Etc...

Samla på Terje Stigen, Arild Nyquist, Ivar lo Johansson, Odd Eidem og Dag Solstad... Samla vel eigentleg på det meste av bøker eigentleg men her er det nokon som skil seg ut.

Ja her er mine signerte bøker, berre norske forfatterar, men det er ikkje forseint!

Jon Fosse - Stengd Gitar, Melancholia I og II, Prosa frå ein oppvekst, Det er Ales, Gnostiske essays Ragnar Hovland - 1964 Rolf Sagen - Samuel Eydes siste tid Einar Økland - Skrivefrukter, I staden for roman eller humor, I tilfelle nokon spør Øystein Hauge - Grønt!, Fotografi av to som dansar

Andvake er ei utrulig historie med ein gjennomtenkt takt nærast eit musikkstykke med pauser og gjentakingar, der dei grammatiske reglane må vike for kunsten. Her har Fosse med sin enkle form tatt oss med inn i ein allegori utan jåleri og pynt. Men likevel eit flott bidrag til kresne lesarar. Personleg synest eg at s.27-28 er geniale, og at Fosse generelt er autentisk og ikkje kjedeleg...

I byen Jackson i Mississippi på 60-tallet ble segregeringslovene mellom hvite og svarte håndhevet med hård hånd. Man risikerte strenge straffer dersom lovene ikke ble overholdt, og noen kontakt mellom hvite og svarte utover det mest nødvendige, var rett og slett utilrådelig. En svart person som tok seg vel til rette, kunne risikere å få huset sitt brent ned av hvite i nattens mulm og mørke.

Både Abileen og Minny er hushjelper hos hvite mennesker. De er bestevenninner på tross av at de er svært forskjellige. Der Abileen er forsiktig, buser gjerne Minny rett på. Minnys skarpe tunge har kostet henne noen jobber. Samtidig klarer hun bare ikke å finne seg i å bli behandlet som en idiot av hvite ungjenter som ikke kan noe som helst. Men selv Minny blir rådvill da hennes hvite oppdragsgiver gir henne sparken fordi hun angivelig skal ha stjålet. Hennes troverdighet som svart er lik null, så hun har intet å stille opp med, selv om hun er uskyldig. Det skal likevel bli hennes berømte kokekunster som redder henne … igjen.

23 år gamle Skeeter er en hvit kvinne som har litt andre drømmer enn de fleste av sine venninner. Moren hennes ønsker intenst at hun skal gifte seg og få barn slik som Skeeters venninner har gjort, men Skeeter vil noe mer. Hun jobber i en avis, og drømmer om å bli forfatter. Mang en gang gremmes hun over sine håpløse venninner Elisabeth og Hilly. Spesielt Hilly er svært toneangivende mht. hvem som er inne og ute i det mer probre sosiale livet i byen Jackson. Å komme på kant med henne kan koste mer enn det smaker. Da Hilly plutselig får den ideen at svarte skal forbys å bruke samme toaletter som de hvite, skaper dette bølger i den lille byen.

Skeeter ønsker å skrive bok om rasediskrimineringen som foregår rundt henne. Hun begynner et samarbeid med Minny og Abileen, som begge er livredde for at dette skal bli oppdaget. Da er det nemlig ute med dem fordi de kan miste jobbene sine og bli utstøtt av samfunnet. Skeeter har en avtale med et forlag i ryggen da hun går i gang med å intervjue svarte hushjelper. Hun rystes over det hun får høre. Hushjelpene blir behandlet som om de ikke er mennesker, eller som mindre begavede. De hvites frykt for å bli smittet av alskens ulumskheter fra de svarte, skaper mange uverdige situasjoner. En hvit kvinne sa ikke i fra om at familien skulle flytte, av frykt for å gå glipp av en eneste dag med hushjelp. At hushjelpen dagen etter i praksis var arbeidsledig og ikke hadde fått anledning til å skaffe seg noe nytt, spilte tydeligvis ingen rolle. Og når man legger til at lønnen var elendig og egentlig ikke til å klare seg på i utgangspunktet, så får man det hele i perspektiv.

Skeeter får god hjelp av Abileen i skrivearbeidet, og etter hvert som bokprosjektet nærmer seg slutten, stiger også spenningen mtp. hvordan boka, som de ikke tør å utgi under egne navn, vil bli mottatt. Vil de hjemmeværende pur unge og nygifte hvite fruene skjønne hvem som står bak? Og vil de kjenne igjen historiene som hushjelpene har fortalt om dem? Det er vekselsvis Minny, Abileen og Skeeter som er bokas jeg-personer, og akkurat dette fortellergrepet opplevde jeg som svært vellykket.

Jeg falt pladask for denne boka, som jeg har hørt som lydbok. Selv om det er en del som er trist i boka, er den også rørende og morsom. Spesielt fikk jeg sansen for Minny, som ikke lar seg plukke på nesen av hvem som helst. Hun er også villig til å ta konsekvensene av sine utspill, og ikke en eneste gang setter hun seg ned og sutrer eller går over i noen form for offerrolle. Hun er rett og slett et grepa kvinnfolk. Noen ganger da latteren satte seg litt fast i halsen, tenkte jeg at det er godt at verden har gått videre. Samtidig er det nesten helt utrolig å tenke på at det bare er rundt 40 år siden det var helt legitimt for et helt samfunn å diskriminere mennesker så til de grader åpent utelukkende på bakgrunn av hudfarge. Som om et menneskes intelligens og verdi sitter i pigmentene … Et annet forhold jeg opplevde som svært lærerikt å få innblikk i, var de hvites indrejustis når noen forsøkte å hjelpe svarte mennesker. Dette gjorde man ganske enkelt ikke uten stor frykt og risiko for egen sosial posisjon. Det var altså ikke enkelt for hvite enkeltmennesker å bryte denne onde sirkelen.

Denne boka anbefaler jeg varmt!

I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael., noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og har fått navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likhet neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk som utelukkende består av gode mennesker, mens israelerne nesten kun er onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocaust.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er ikke dårlig skrevet heller.

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte for banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Det er ikke helt vellykket. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere. Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok!