Bokelskere.no

Joda, jeg er enig med meg selv. Når jeg snakker om perler, så snakker jeg ikke om salgstall. Du mener vel heller ikke at bøker som har lave salgstall IKKE er perler? Og det som er en perle for deg, trenger ikke å være en perle for meg - og omvendt. For å bruke en forslitt klisje: smaken er som baken ...

De bøkene som evt. lider i det store mylderet av boktilbud, er faktisk ikke nyutgivelsene. Det er de gamle klassikerne. Jeg tror aldri at nye bøker har blitt bedre promotert enn de faktisk blir i dag. De kommer i de lekreste innpakninger, og dersom man skulle tro alt som står skrevet om dem, er det høyverdig litteratur alt sammen ... Men så vet vi jo selvsagt at slik er det ikke.

Mht de gamle klassikerne: her er det mye å hente på å lese bøker som omtaler annen litteratur. Jeg har funnet SÅ mange gamle perler bare ved å sitte og bla i "1001 bøker du bør lese før du dør". Det er jo rent festlig!

;-) Jeg burde vel kanskje lagt til at jeg følger VELDIG godt med på bokomtaler og også kjøper en del bøker som omtaler andre bøker. Jovisst finnes det mange perler som få oppdager. Mitt poeng er vel heller at noen faktisk HAR oppdaget dem en eller annen gang. Men det ligger kanskje litt tilbake i tid. De virkelig flotte perlene BLIR oppdaget! Selv er jeg medlem av tre boksirkler, og om ikke jeg selv oppdager enkelte bøker, så gjør noen andre det for meg. ;-) Slik at jeg også får glede av det. Jeg blir til tider dødsfrustrert over alt jeg har lyst til å lese, men ikke klarer å rekke over fordi døgnet bare har 24 timer.

Og bare så det er sagt: jeg tenker ikke at "noen har oppdaget" = bestselgerlister. Med "noen har oppdaget" tenker jeg at en eller annet litteraturviter kan ha skrevet om aktuelle bok i en artikkel eller bok, at "alle" litteraturelskere som jeg liker å diskutere med, kjenner den og snakker om den. Kanskje også at miljøet jeg vanker i anser den eller den boka som en del av allmenndannelsen - og snakker om det.

Personlig mener jeg at "Senor Peregrino" er på grensen til kiosklitteratur. En page turner av de helt store riktignok (selv slukte jeg boka). Da jeg var ferdig med å lese den og trådte litt tilbake og betraktet den litt på avstand, så jeg svakhetene ved boka tydeligere. Jeg syntes den var vel svulstig, jeg syntes at språket var så som så og at spesielt slutten tok vel mye av.

Tidligere i vinter var jeg innom en bokhandel og skrev opp boktitler og forfattere på alle boknyhetene. Siden har jeg googlet dem opp, alle som en - før jeg tok stilling til hvem jeg ville lese. En og annen gang har jeg opplevd at jeg ikke får treff i det hele tatt, og da har jeg tenkt at jeg ikke gidder å ta sjansen. Jeg synes det er for dyrt å kjøpe en flunkende ny, innbundet bok som viser seg å være en flopp. HVIS det senere skulle vise seg å være en perle - da får vi lesere vite beskjed om dette! ;-) Akkurat det er jeg veldig sikker på!

Er det noen som har fått høyt blodtrykk da?

Diskusjoner er forfriskende, men da må alle involverte også akseptere at det er ulike oppfatninger ute og går. Uten at man skal bli karakterisert eller kategorisert personlig i innleggene ... ;-)

Jeg har i alle fall ikke fått med meg den tradisjonen du viser til. Jeg kjenner for øvrig til spoiler alert-knappen, og trodde at jeg visste når det var på sin plass å bruke denne.

Du kan jo bare la være å lese mine innlegg når du ser at det en terning i høyre hjørne. Jeg liker å skrive bokomtaler og det kommer jeg til å fortsette med. Og jeg følger stort sett den tradisjonen eller formen som er vanlig, og det innebærer at deler av handlingen blir beskrevet. Jeg vil tro at de fleste som liker å lese hva andre har skrevet eller synset om bøker (når man skal velge ut hvilke bøker man ønsker å lese i mylderet av tilbud), leser flere enn mine omtaler. Og i det store og hele kan man som regel lese mer om handlingen også andre steder. På tilbakemeldingene jeg får, har jeg det bestemte inntrykk at mange setter pris på dette. Ikke alle selvfølgelig, men en god del. Og sånn vil det vel være. Til lags åt alle kan ingen gjera.

For øvrig er det en knapp som heter "bokanmeldelse" her, og det har jeg tatt som uttrykk for at det er velkomment at noen skriver slike. Som sagt - det er en del av bokanmeldelsestradisjonen å skrive noe om handlingen i boka. ;-)

Det er morsomt å lese alle diskusjonene som går om Knausgård og hans bokprosjekt. Spesielt virker det som om de fleste som er veldig i mot = dem som ikke har lest bøkene, mens de som priser bøkene = de som har lest dem. Det kunne jo vært litt morsomt om noen som faktisk hadde lest bøkene OG var kritisk, ga denne siden en stemme. ;-)

Det kommer garantert minst en bok om hysteriet rundt kamp-bøkene! Som gjennomanalyserer hva som egentlig skjedde, om Knausgård har rent mel i posen eller ikke, om han er så naiv som han foregir seg å være eller om han har lurt alle sammen ... Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å lese den eller de bøkene, fordi jeg ikke trenger å få andre til å forklare for meg hvorfor jeg ble så hekta. For hekta har jeg blitt. Og det på tross av at heller ikke jeg pleier å være den første til å kaste meg på trender, motebølger eller lignende. Det var nokså tilfeldig at jeg kom til å kjøpe den første boka. Jeg hadde ikke fått med meg så mye av viraken rundt boka heller på dette tidspunktet. Men så begynte jeg å lese, og så måtte jeg bare ha mer, mer, mer. Og sånn har det vært for mange som har gitt seg i kast med bøkene. Den første boka er riktignok litt stillestående på midten, men SÅ - så løsner det for alvor. Bok nr. 2 er fantastisk! Intet mindre! I bok nr. 3 og 4 daler det ... fra terningkast seks til fem, slik jeg ser det ... men jeg MÅ ha mer!

Men skal det gå ut over ellers flotte bøker at mediene tilfeldigvis har hauset en bok voldsomt opp? Er det et minus ved en bok at flere enn oss selv har oppdaget den? Spesielt for utenlandsk litteratur er vi vel langt på vei avhengig av at disse blir lagt merke til for at bøkene i det hele tatt skal bli oversatt til norsk og/eller bli innkjøpt og gjort tilgjengelig for oss ... Jeg må vel heller si at jeg har det omvendt. Når jeg står i en bokhandel og betrakter alle nyhetene som ligger der, så blir jeg veldig skeptisk dersom jeg ser en bok jeg IKKE har hørt noe om. Det KAN selvfølgelig være en perle, men hvor sannsynlig er det egentlig? Jeg bør vel for ordens skyld legge til at jeg er en hund etter bokanmeldelser og som regel får med meg det meste av det som skrives om nyutgivelser.

Nydelig sagt, Tao! Jeg er hjertens enig! Når det er sagt er det selvfølgelig ikke morsomt at slutten blir røpet, men det var vel ikke akkurat dét denne diskusjonen handlet om heller. ;-)

For å bruke spiler alert-funksjonen, må man legge inn et nytt innlegg på en helt ny tråd og velge "avansert". Der kan man klikke på at innlegget vil røpe handlingen. Dermed "forsvinner" hele innlegget, og man får klart og tydelig en advarsel om at dersom man leser innholdet, så vil noe av bokens innhold bli røpet.

Jeg har oppfattet det slik at dette er en kjekk funksjon å bruke når man f.eks ønsker å diskutere hvordan slutten på en roman kan oppfattes. Denne funksjonen er ikke tilgjengelig om man legger inn et nytt innlegg på en allerede eksisterende tråd.

Man kan også gjøre det så enkelt som at man skriver spoiler alert øverst i innlegget sitt.

Ellers er jeg av den oppfatning at så lenge man i alle fall ikke røper mer av innholdet enn hva forlaget selv eller f.eks. Bokklubben gjør, så bruker man ikke spoiler alert. Hvis man ikke ønsker å lese bokomtaler som er ment som en teaser eller bokanmeldelse - vel, så lar man være. Så enkelt og så lite komplisert er DEN saken. ;-)

Jeg har røpet mindre av handlingen her enn Bokklubben gjorde i forbindelse med lanseringen av boka. Så jeg er faktisk ikke enig med deg.

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3832984

Jeg venter i spenning! ;-)

Jeg kan ikke garantere at du kommer til å like boka, men det er noe med et levd liv = flere preferanser/knagger å henge ting på. Så det har formodningen mot seg at denne historien ikke skulle ha noe som helst å si deg. ;-) Desto mer spennende å høre hva du synes til slutt! Og bare så det er sagt: på disse sidene er det lov å mene det man vil, bare man begrunner det! ;-)

Enig med deg! Jeg kunne heller ikke klart å lese bare "korrekte", seriøse bøker hele tiden. Det er like fullt en nedre grense (mht. kvalitet) for hva jeg gidder å bruke tid og krefter på. Jo mer jeg leser, jo flere bøker oppdager jeg, og jo mer tvinges jeg til å velge - ut fra den erkjennelsen at jeg ikke når over alt.

For meg virker det som om det nærmest har gått inflasjon i å kunne si at "jeg liker i grunnen best de bøkene som ikke alle andre liker, jeg". Og så tenker jeg "hm! den boklista har jeg lyst til å se nærmere på, for kanskje får jeg noen ideer ..." - bare for å oppdage at også disse boklistene er fulle av mange av de samme bestselgerne som "alle" andre har på sine boklister. Da tenker jeg: Nå må "vi" holde opp her! Er det så farlig å innrømme at man leser en del bestselgere? Og er det så farlig å innrømme at man også har likt disse bøkene?

Jeg husker et selskap jeg var i for noen år siden, og hvor temaet var "Alkymisten". En av de tilstedeværende sa at jo hun hadde i grunnen likt den, men nå (etter masse negativ omtale av både den og Coelhos øvrige bøker), var hun ikke helt sikker lenger ... Hvorpå jeg spontant utbrøt at "du må da stole på din egen dømmekraft!" Og med ett ble den fine stemningen som hadde vært til da, nokså spent. Ingen ønsket - turte? - å si noe som helst om boka. Da mener jeg at snobberiet har kommet for langt. Når de samme menneskene som helst ikke vil gå i takt med "hopen", helst vil gå i takt med "sine" - hva er forskjellen? Hvor blir det av den ekte personlige smaken?

Når det gjelder "Markens grøde", så hadde jeg det på akkurat samme måte som deg i mange år. Løsningen på min Hamsun-fobi ble lydbøker. Etter å ha levd halve livet mitt og fått litt livserfaring på baken, klarte jeg å åpne øynene for Hamsuns verden. Og underlig nok (!!) er det nettopp "Markens grøde" som har gjort størst inntrykk på meg. Det er så mange lag i historien - og det er så mange ting som har relevans selv den dag i dag. Hvis jeg var deg, ville jeg ha gitt boka en sjanse til! Som lydbok!

Og det må du selvfølgelig få lov til å mene! Du har jo lest boka og er i din fulle rett til å mene det du vil om den! ;-)

Jeg er veldig enig med deg! Vår personlige smak påvirkes av så mangt - også av forhold vi selv ikke er oss bevisst.

Jeg mener selvsagt ikke at det forhold at en bok får en til å grine, betyr at boka nødvendigvis er spesielt god og en vi vil huske for all tid. Men jeg er heller ikke med på at en bok som nettopp får oss til å grine, automatisk skal bli stemplet som dårlig.

Jeg tror også at jo mer man leser og utvikler sine evner til å ta til seg det skrevne ord i dens ulike former, jo mer krevende og kresen blir man som regel. Og jo større er sannsynligheten for at man liker nettopp bøker som ikke oppleves som "tilgjengelig" for folk flest (fordi litteraturen oppleves som tung, vanskelig, komplisert etc.).

Når jeg bevisst provoserer slik jeg gjør i mitt forrige innlegg, er det fordi jeg aner at det er en trend hos enkelte at man for all del ikke vil like det som går hjem hos folk flest. Og den største skepsisen finner man blant dem som ikke en gang har åpnet aktuelle bøker. Det blir litt for dumt, synes jeg. Det er mulig at jeg dermed erter på meg enkelte. ;-) Men: det er jo også morsomt å få en diskusjon med litt temperatur i disse ellers så daffe sommerukene! He-he ...

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!

Eg for prøve meg på noko som ikkje er sagt eg då..

Raymond Queneau-stiløvingar Michel Houellebecq-Utvidelse av kampsonen Jean Cocteau-De skrekkelige barna Boris Vian-Dagenes skum Georges Perec-Livet bruksanvisning Maurice Blanchot-Dødsdommen Andre Breton-Nadja Francois Mauriac-Ormebolet Anais Nin-Venusdeltaet Andre Gide-Immoralisten

Den gule serie er ei samling av litteratur som vart gitt ut av redaktør Sigurd Hoel.

Heime hadde eg liggande ein del av desse bøkene, så eg tenkte eg skulle sette dei opp i ei liste.. så her er lista, lest og ulest..

Jeg er så enig, så enig med deg! Jeg har ikke som ambisjon av bøkene mine skal se flunkende nye ut, men jeg liker at smussomslagene er hele og pene, og at bøkene mine fremstår i god stand. Bøkene mine er de fineste og kjæreste tingene jeg har, og de dominerer fullstendig i hjemmet vårt. At jeg med vilje skulle lurve til bøkene, er fremmed for meg. Det aller viktigste for meg er at JEG vet at jeg har lest dem - ikke at jeg på noen måte må bevise at de er lest overfor andre. ;-) En og annen bok som har vært med på en strandferie har nok fått hard medfart både av sol, sand og kanskje til og med litt saltvann. I så fall et sjarmerende ferieminne ... ;-)

Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner det i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.