Bokelskere.no

Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.

Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.

Jeg har ikke deltatt i samlesingen her, og det begynner å bli noen måneder siden jeg leste boka, så jeg husker ikke alle detaljene i historien. Synes likevel det har vært interessant å lese noen av innleggene her, bl.a. spørsmålet om man leser på en annen måte når man leser alene enn når boka skal diskuteres med andre (og det tror jeg).

Siden du ikke har fått noe svar fra de andre ennå, prøver jeg meg på en kommentar på hva det kan bety at Darling tenker at livet ikke blir bedre enn dette. Jeg tror ikke det er uttrykk for noen resignasjon. Kanskje hun rett og slett er lykkelig over å ha det materielt trygt og ha fått et barn hun kan ta vare på og som sannsynligvis vil elske henne betingelsesløst tilbake. Da er det nok ikke så viktig for henne at barnet ikke er som alle andre. Valdemar var jo heller ikke det, og han var vel kanskje det eneste mennesket hun har opplevd kjærlighet og samhørighet med. Velger man å tolke det slik, kan man kanskje si at Darling, som har virket ganske følelsesmessig ødelagt, har oppnådd noe positivt på slutten.

Fantasi ble gitt mennesket for å kompensere for alt det ikke er, og sans for humor som trøst for alt det er.

(Francis Bacon)

Takk for det! Jeg har stor sans for bøker der forfatteren på en elegant måte får sagt mye med få ord.

To nydelige dikt, Kirsten. Jeg har også hatt stor glede av å lese Inger Hagerup, så dette var et hyggelig gjensyn.

«Eg er Tollak til Ingeborg.
Eg høyrer fortida til.
Eg har ingen planar om å finne min plass nokon annan stad.»

Allerede i innledningskapitlet plasserer Tollak seg som en som har meldt seg ut og ikke deltar i samfunnet rundt seg. I et nydelig nynorsk språk beskrives en innesluttet mann av få ord. Han er bitter og ensom og vet at han snart skal dø. Nå har han sendt bud etter de voksne barna sine, Hillevi og Jan Vidar, for å snakke med dem før han dør. Mens han venter, tenker han tilbake på tida før kona Ingeborg forsvant, og han prøver å holde seg unna brennevinsflaska i skapet.

Ingeborg var den som brakte normalitet inn i Tollak liv. Hun hadde lett for å le, mens han var den tause og svartsynte som jevnlig hadde raptuser med drikking. Etter at byggevareutsalget etablerte seg nede i bygda, mistet Tollak kundene til saga på gården, og det ble smått med inntekter. Han sier selv: «Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten. Eg har ikkje lenger mi Ingeborg, så det vesle lyset eg har hatt i livet, det er slokna, men eg har noko att: Eg er den eg er.» (s. 13)

Dette er en vond historie. Tollak blir en slags representant for dem som ikke greier å kommunisere med ord, som er redd for å uttrykke følelser, som ikke greier å omstille seg til nye tider og som tyr til selvmedisinering for innimellom å lette på trykket. Her er det problemer som går i arv, og det lyse sinnet til Ingeborg får dårlige kår etter hvert som Tollak mislykkes.

Språket i boka kler fortellingen svært godt, en knapp stil og et ordvalg som gjør at jeg ser Tollak levende for meg. Denne boka går rett inn på lista mi over gode bøker på under 300 sider !

God sommer til deg også, Lillevi!

Håper du liker den hvis du gir den en sjanse. Jeg ville nok neppe lest den om jeg ikke hadde blitt fristet av en omtale i Bokprogrammet i P2 som anbefalte «litterære tjukkaser i koronatider». Ikke at jeg har fått leste mer enn vanlig de siste tre månedene da, men denne synes jeg det var verd å bruke litt tid på :-)

Arbeidsmiljøet fra helvete

Fem personer jobber på Dansk Senter for Informasjon om Folkemord. Sjefen er for det meste fraværende, og forholdet mellom de fire kvinnene på kontoret står i sterk kontrast til senterets filosofi om fred og forsoning.

Malene har bidratt til at hennes beste venninne, Iben, ble ansatt på kontoret. De forteller imidlertid ikke til noen at de var venner før Iben startet. Måten disse to allierer seg med hverandre og styrer atmosfæren på kontoret, er uhyggelig lesning.

Boka viser godt hvordan mobbing kan starte med det subtile, de tilsynelatende uskyldige bemerkningene som etter hvert blir tydeligere og kan komme ut av kontroll. Jungersen beskriver offerets usikkerhet til å begynne med: Det var kanskje ikke sånn ment, jeg har kanskje misforstått? Så kommer erkjennelsen om at det virkelig er sånn, offerets skam og tap av selvtillit. Andre trekker seg unna offeret for ikke å bli utsatt for det samme selv, og mobberne etter-rasjonaliserer og pynter på hukommelsen: Det var da ikke det jeg sa. Hun ber jo om det selv, osv.

Når noen på kontoret etter hvert får anonyme trusler, eskalerer det hele. Er det noen av kollegene som står bak, eller er det en serbisk krigsforbryter som vil hevne seg på senteret?

Innimellom den spennende hovedhandlingen, får vi lese innsiktsfulle essays som Iben skriver om krigsforbrytere, ondskapens psykologi og glemte folkemord. Dette, sammen med de gode beskrivelsene av maktkamp både på individnivå og i større sammenheng, gjør det til noe mer enn en vanlig thriller. Vi får den ansattes kamp for karrieren, sjefens kamp og politiske krumspring for å beholde budsjettmidler og ikke bli omorganisert og statslederes manipulering for å sette folkegrupper opp mot hverandre. Det er interessante eksempler på hva vi kan tenkes å gjøre for å redde oss selv i en tilstrekkelig presset situasjon. Vi får beskrevet handlingen fra synsvinkelen til alle de fire kvinnene, men alle er nok ikke like pålitelige fortellere.

Boka er på nærmere 700 sider, men var så spennende at selv om jeg egentlig foretrekker litt kortere bøker, så gikk denne fort unna. Handlingen tok av litt mye på slutten, synes jeg, men siden resten var så overbevisende så var det helt greit.

Oppfølgeren er også veldig bra - kanskje enda bedre enn denne.

Fengslende slektsdrama fra Norges eneste åttekantede fyr.

Historien dreier omkring en familie på Kjeungskjær fyr på Ørlandet, prestegården i bygda og storgården hvor den kvinneglade bonden «Feite» regjerer. Han blir oppgitt som far til svært mange såkalte lausunger, og dette gir ganske uoversiktlige slektskapsforhold i bygda.

Hovedpersonene er fyrvokteren Johan, hans kone Marie, og datteren Darling. Disse tre forteller den samme historien fra hvert sitt ståsted. Det er en stygg historie hvor isolasjon, ønsket om å elske og bli elsket, håp og lengselen etter å slippe bort får dem til å gjøre valg som får fatale konsekvenser for dem alle.

Selv om det går an å forutse en del av handlingen, greier forfatteren likevel i historien til hver enkelt av de tre å overraske og føye til detaljer som er viktige i det store bildet. De har hver sine hemmeligheter, men hvor mye forstår de av hverandre og hvem er det som utnytter hvem? Ingen av de tre er spesielt sympatiske, men historien er spennende og har et slikt driv at jeg bare måtte lese videre til den var slutt. Anbefales!

Takk for en god omtale. Dette er en utrolig velskrevet og spennende bok som var vanskelig å legge fra seg! Enkelte steder syntes jeg nesten den minnet litt om Falkbergets An-Magritt, selv om både skrivestilen, historien og tidsepoken er ganske forskjellig. Det var noe med grunntonen i beskrivelsene av behandlingen av de minste og sårbare i samfunnet og forholdet mellom øvrigheten og folk flest, som lignet. Enig i din anbefaling - dette er ei bok som fortjener mange lesere!

Ser ikke ut som det blir noen respons på henvendelsen din - det er fremdeles en del merkelige profiler her inne.