Bokelskere.no

Orkanger er hans andre bok, tror jeg. Ser jeg har gitt den terningkast fire, Heim terningkast fem, mens Spuria fikk toppscore fra meg, så det har vært «en stigning i programmet» i de senere utgivelsene ;-)

Takk for en veldig god omtale hvor du så fint viser styrken i denne boka! Det er imponerende hvordan Johan Mjønes får fram hvilke konsekvenser det kan få for en hel familie når samfunnet ikke ville anerkjenne såkalte "uekte barn". Jeg kan godt huske folkesnakket da en barndomsvenninne fikk barn bare 16 år gammel. Dette var på midten av syttitallet, så hun fikk heldigvis beholde barnet. Verden har heldigvis gått framover, men det har kostet mange dyrt.

Jeg leste denne boka høyt for en eldre dame som ikke lenger greier å lese bøker selv. Det var partier der vi begge måtte ha noen pauser. Fortvilelse og skam var så godt beskrevet at høytleserstemmen brast og tårene presset på. Men det ble aldri sentimentalt, synes jeg. Det virker tvert imot veldig realistisk.

Jeg har tidligere lest to bøker av Johan Mjønes, Orkanger og Heim Begge er gode bøker som jeg gjerne anbefaler videre. Men Spuria er foreløpig det beste jeg har lest av ham.

Det er veldig positivt at du prøver å dra i gang bokdiskusjoner her inne, synes jeg. Men da burde jeg vel ta litt ansvar og delta selv også? Må innrømme at jeg har litt dårlig samvittighet for manglende bidrag. Selv om jeg har lest boka for noen år siden, syntes jeg den var såpass bra at den nok tåler å leses på nytt. Men så var det dette med alle de andre bøkene som ligger på vent, da. Jeg har et mål om å lese flere av egne uleste bøker fra bokhylla, så er det bøker fra en fysisk boksirkel som skal leses, pluss impulslånene fra biblioteket.

Det kan nok hende jeg "slenger meg med" på en felleslesing om det kommer en bok jeg ikke har lest tidligere og som jeg har på leselista mi, men jeg skjønner det godt hvis du velger å ta en pause fra Pop-up. Håper du bidrar med bokomtale når du har lest ferdig boka, Piippokatta.

Så hyggelig at du likte den! Og takk for en fin oppsummering av boka :)

Det var nok tittelen som gjorde meg skeptisk, ja :D

Jeg ble positivt overrasket over Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarchuk. Av en eller annen grunn trodde jeg den skulle være mørk og traurig, men leste den da den ble valgt i en lesesirkel jeg er med i. Jeg hadde nok ikke plukket den ut på egen hånd, men den viste seg å være både vittig, absurd, poetisk og spennende. Samtidig sier den noe viktig om forholdet mellom natur og mennesker.

Dessverre, det er en pike. Vil De foretrekke å underrette deres mann selv?

(Fra «Ukeadressa» 7. juni 2025. Reportasje om Liv Ullmann, hvor det fortelles om da hun ble født i Tokyo for 86 år siden og sykepleieren beklagende kom med dette utsagnet.)

Jeg har såvidt begynt på den, og foreløpig virker den lovende.

I dag har jeg lest ferdig boka Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson. En småartig bok om middelklasseforfatteren som har fått et stipend for å skrive "Den store arbeiderromanen", men som får problemer med å fylle idéen med innhold.
I løpet av helga regner jeg med å starte på Ingrid Storholmens Bloddråpetall Det blir spennende å se hvordan hun omgjør statistikken fra verdens største helseundersøkelse, HUNT, til en roman. Den var blant de nominerte til lytternes romanpris for fjorårets bøker. Anne Cathrine Straume har skrevet en begeistret anmeldelse her

God helg!

Jeg synes det har vært trist å følge diskusjonen her inne om dette temaet, så jeg var glad du tok tak i det. Selv om det er dumt å slette en hel tråd, så ble reaksjonene etterpå i overkant krasse, synes jeg. Jeg har ingen problemer med å respektere Kirstens ønske når jeg vet hensikten med tråden. Noe annet ville det vært om hun hadde misjonert eller drevet propaganda for et politisk syn og samtidig sensurert motsvar.
Når det gjelder krav til komplette kildehenvisninger, så har antakelig jeg også syndet mot dette. Det må vi kanskje tåle?

Godt helg til deg også, Piippokatta!

Tusen takk for dette innlegget! Jeg er glad i dette forumet, og alle deltakerne i diskusjonen setter jeg stor pris på som gode bidragsytere her inne. De siste dagene har jeg imidlertid lest innlegg som har forundret og forvirret meg, og tonen har virket unødvendig krass. Man blir engstelig for å gjøre feil. Ditt bidrag synes jeg tar det hele ned på et nivå som kan bringe denne diskusjonen videre. Takk for at du tok deg tid til å formulere et så godt og reflektert innlegg.

Dette var triste nyheter. Kjell var en som virkelig bidro til å løfte bokelskere med sine kunnskaper og engasjement.

Ja, hun ga noen viktige signaler med dette.

Veldig artig at ei bok som dette har blitt så populær at det er lange ventelister for å låne den på biblioteket!

Til å begynne med syntes jeg teksten ble litt for langsom. Det tok litt tid å komme inn i bokas rytme, men etter det ble jeg stadig mer fascinert og ønsket å lese videre.

Vi får litt av bakgrunnen for at James Rebanks tar denne turen til Vega for å være med “fuglevokteren” Anna på hennes siste sesong på dunværet Fjærøy. Han håper å finne en ro ved å flykte fra et hektisk liv og leve mer i pakt med naturen – noe han håper Anna kan lære ham. Det blir ikke helt som han trodde. De er bare tre mennesker (Anna har også med seg sin venninne Ingrid) som skal bo på en liten holme uten de vante kommunikasjonskanalene i et moderne liv. Dette blir innimellom både ensomt og stressende. Han må bruke tid på å falle inn i en rytme hvor tempoet styres av naturen, og han må finne seg i å være en læregutt som fuglevokter. Etter hvert greier han å tilpasse seg dette og skriver levende om dagens opplevelser. Som oppvokst ved sjøen kan jeg formelig kjenne lukta av sjø, tang og solvarme svaberg og knauser, og tilsvarende føle den trykkende stemningen av vind, regn og tåke, høre lydene av fugler og forstå begeistringen av å oppleve dyr og planter i et sånt karrig landskap.

Historien om Anna og dunværet er en god beskrivelse av noen som prøver å ta vare på gamle tradisjoner, og som har stor respekt for naturen som har gitt livsgrunnlag i generasjoner.

Sitat fra side 198:

Vi tre gikk opp den gresskledde bakken. Ti meter bak oss kom ei e vraltende opp stien. Vi ble stående i døråpningen til vedskjulet. Ea gikk til det røde uthuset som ble kalt Buret, med sin slitte tretrapp, før den svingte inn forbi komposthaugen, gjennom de gule svaleurtblomstene og bort til fruktbuskene. Det raslet i løv og kvister. Anna strålte. Hun hvisket til meg: “Den ea der har kommet tilbake til det samme stedet i mange år. Hun har vært her på øya lenger enn meg.”

For Rebanks blir oppholdet også en erkjennelse omkring endringer han ser behov for i eget liv. Boka føles ærlig, og vi får del i en gradvis prosess hvor han ser ting annerledes enn før, blant annet hvor avhengige vi er av hverandre og behovet for å legge ting bak seg og gå videre. Han skriver godt om både store og små hendelser, og med humoristiske innslag. Naturbeskrivelsene kan være både presise og poetiske, uten at han romantiserer.

Denne boka kunne fort ha blitt “en middelaldrende mann i midtlivskrise finner seg selv i eksotisk nordnorsk natur”, men blir heldigvis noe større. Rebanks er en nøktern sauebonde som er vant med fysisk arbeid. I tillegg er han en god skribent og en akademiker med erfaring fra arbeid med verdensarvprosjekter. Han løfter her fram et arbeid som er lite i den store sammenhengen, men som likevel er viktig. Som han skriver på side 269:

Annas eksempel var enkelt: Hvis vi skal redde verden, må vi bare begynne et sted. Vi må gjøre en forbannet ting om gangen, én etter én. Annas heltegjerning var ikke av den største sorten, men den mektigste. Den typen heltedåd som kan redde oss. Vi må gå til verks i våre egne lokalsamfunn, i våre egne omgivelser. Vi må stille på jobb dag ut og dag inn, år etter år, og gjøre det vi skal. Det blir ikke til korpsmusikk, ingen opptog. Og så må vi ta imot og beholde troen på hverandre, og på en eller annen måte jobbe sammen. Bare på den måten kan vi få summen av våre egne små gjerninger til å bli den forandringen vi alle trenger.