Bokelskere.no

Takket være ditt forslag i lesesirkelen, Hilda er jeg også i gang med Gå aldri fra meg av Ishiguro. Jeg har ikke lest mange sider, men noen bøker griper nesten umiddelbart fatt i deg og holder deg fast. Dette er en slik bok! Jeg ønsket meg den i bursdagsgave og håpet den skulle gå seirende ut av avstemningen. Bare ett av ønskene ser ut til å gå i oppfyllelse. Synd.

Vi har tidligere lest Resten av dagen av samme forfatter i lesesirkelen. En meget god bok! Dette er en forfatter jeg vil lese mer av.

Dette var jo litt morsomt (egentlig det motsatte) – at Fosnes Hansens gjennomføringsevne ikke er helt å stole på. Det underbygger min beslutning om å ikke gi denne forfatteren flere sjanser. Jeg har kun lest «Salme ved reisens slutt» og husker at jeg likte den. Men nå har jeg altså opplevd, igjen, at nye, høyt kritikerroste bøker ofte ikke holder hva de lover.

Takk for tilbakemeldingene, Marit og Bjørg.

God ide, dårlig gjennomført

Det begynte så lovende – og endte i et langtrukkent gjesp. Fosnes Hansen har skrevet et slags eventyr; mye spøk og moro mot et brutalt bakteppe. Mennesker og dyr snakker sammen, alt er besjelet, fra aviser til lenestoler, selv vorten på vaktkommandantens nese legger seg borti sin verts anliggender. Og et attentat eller opprør er under oppseiling. Mennesker er ikke de de gir seg ut for å være, og bestialske mord skjer. En god opptakt til en ellevill historie.

Baksideteksten presenterer boken som en thriller og en komedie. De omkring hundre og femti første sidene (av 454) moret meg og pirret min nysgjerrighet. Jeg humret over tøyseord og snedige formuleringer, bruken av vår tids slang i en åpenbart fjern fortid, en ram samfunnskritikk, og jeg lot meg sjarmere av katten. Men det holder ikke å bare holde på i samme dur side etter side! Boken mangler et driv, en spenning eller entusiasme som gir deg lyst til å lese videre. De stakkars menneskene vekket så godt som ingen følelser i meg (kanskje med unntak av den yngste gullmakeren). Det aparte samfunnet skapte minimalt med bilder eller fantasier. Selv om det skjer både det ene og det andre, kjentes det som forfatteren bare tråkket rundt i den samme grøten (om jeg kan si det sånn). En lek med ord kan være morsom og givende, her ble den etter hvert mest kjedelig og uttværende. Så mange gode anmeldelser, og en bok jeg til slutt kjempet meg gjennom bare for å fullføre.

Et lite irritasjonsmoment; Fosnes Hansen avslutter alle kapitlene med Men, og lar første setning i neste kapittel ta tak i dette men’et. Det fungerer fint der men’et er et reelt men (dvs. at det som kommer, står i motsetning til det foregående). Men i de fleste tilfellene er Hansens men bare en effekt, overflødig og irriterende.

Terningkast tre eller fire, jeg greier ikke å bestemme meg.
PS: Så tok jeg en beslutning likevel, muligens vel streng.

Ikke vet jeg. Men det ene står ikke i motsetning til det andre (ønsket om å forbedre verden – og å forbedre seg selv).

Fikk meg en god latter av «definisjonen» av subjektivitet. Er notert.
Piet Hein er uovertruffen!

Hei Karl Eirik og tusen takk for din hyggelige tilbakemelding.

Falkbergets språk kan være krevende, det er ikke til å stikke under en stol. Dialekten i Rørostraktene er spesiell, og bøkene inneholder en del uttrykk fra gruvedriften. Med litt tålmodighet i starten vil jeg tro du kommer relativt raskt inn i det. Selv om du ikke forstår hvert eneste ord, vil du forstå meningen ut fra sammenhengen.
Eiliv Grue i Falkberget-ringen har skrevet ordforklaringer til hele tetralogien «Nattens brød»; «An-Magritt» er første bind. Ordforklaringene finner du her.

Jeg håper du holder motivasjonen oppe og ønsker deg lykke til!
Hører gjerne hvordan det går.

Ja, så var det kølfogden Hedstrøm. Han er et mysterium, som hver leser må få finne ut av selv 😊 Det er til og med skrevet en egen bok om Hedstrøm.
Hilsen Lillevi

Tusen takk, Ellen! Jeg også har vært inne på å ta fatt på Falkberget igjen. Enig med deg, dette er bøker som kan leses mange ganger, og med stadig nytt utbytte.

Folk som vil forbedre
hele verden, kan med hell
starte i dens sentrum
og begynne med seg selv.

Piet Hein

For et års tid siden la jeg ut dette innlegget:

"Da vi lette etter hunden fant vi den ikke hverken ute eller inne. Da
vi lette etter lykken fant vi hunden under trappen."

Jeg har lest gjennom noen dager gamle aviser og fant dødsannonsen, med
diktet, til forfatter og oversetter Annie Riis (1927–2020). Jeg
kjenner henne ikke, men ser at hun blant annet har skrevet boken med
den fascinerende og tankevekkende tittelen En som het En. En forfatter
jeg fikk lyst til å se nærmere på. Noen som har lest henne?

Jeg fikk svar fra blant andre Ellen, som kunne fortelle at diktet er fra samlingen «Mellom høye trær», og anbefalte Annie Riis varmt. Se litt nede i denne tråden.

Jeg tror jeg trygt kan si at denne lille diktsamlingen kan du bare bestille på biblioteket (når du nå ikke kan rusle mellom hylleradene). Den gikk rett til hjertet på meg (jeg kjøpte den på antikvariat.net), og vil bli overrasket om ikke det samme skjer med deg 😊

Ha, ha, feilen er rettet, takk skal du ha, Kay!
Jeg bommet altså med hundre år, om noen skulle lure.

Tusen takk, Randi. Jeg har som deg lest mange bøker jeg ellers ikke ville ha lest, og blitt kjent med nye forfattere, takket være lesesirkelen. Dette var da også en viktig del av min motivasjon. Jeg klarer nok ikke å holde meg helt borte 😊 men kjenner nå at jeg trenger et avbrekk. Sikkert lurt å gjøre som deg; å være mer selektiv med hensyn til hvilke bøker man er med på.

Oi, det var ikke min mening. Snarere tvert imot, en applaus til forslaget ditt!

Godt forslag :-)
I mars 2019 leste vi Ishiguros "Resten av dagen" her i lesesirkelen. En meget god bok som avstedkom til dels heftige diskusjoner.

Det går nok bra :-))

He, he, må bare tilføye at han som fikk Viestads bok i bursdagsgave av meg, ble svært fornøyd. Gratulerer! Glemte å si at boken i tillegg er morsom, mye humring underveis.

Jeg ligger litt på været. Tok en rask oppsummering: Jeg har vært med fra starten av for 7 år siden, har fullført 36 av de 42 bøkene vi har lest (i realiteten flere, siden for eksempel «Vargskinnet» er en trilogi), har avbrutt 1 og stått over 5. Dette har gitt stor glede, men nå kjennes det som jeg har nådd et slags metningspunkt.

Jeg ønsker å stå friere til å lese det jeg ønsker, når jeg ønsker det, i hvert fall for en periode. Det er så mye som frister, og tiden strekker ikke til. Jeg kommer derfor ikke med noe forslag i denne omgang og vil nok ikke være like aktiv som før. Men jeg kommer fortsatt til å følge med og delta etter innfallsmetoden!

Lykke til, til dere!

Året 2020 har vært et litt comme ci comme ca leseår for meg. Ikke så mange bøker, og ikke så mange høydepunkter. To nydelige oppvekstromaner kan jeg likevel trekke frem og trygt anbefale. Den ene er Tove Ditlevsens Barndommens gate, den andre Erri De Lucas' Montedidio. En pike i København, en gutt i Napoli, begge av arbeiderklasse, begge litt på siden av samfunnet og med en særegen, veslevoksen evne til observasjon og refleksjon. Rørende. Jeg vet du er glad i korte bøker, Bjørg – dette er dreier seg om forfattere for formidler så mye med få ord; pubertetens brutalitet, seksualitet, varme, humor og alvor.

Ellers benytter jeg anledningen til å slå et slag for den norske forfatteren Øivind Hånes, i år spesielt Pirolene i Benidorm. Hånes skriver om ensomme og sosialt klønete menn, så velmenende og hjelpeløse at de vekker en omsorgstrang i meg! Og i den nevnte romanen ikke minst om kontrasten mellom det perverterte Benidorm og de vakre fuglene i det naturskjønne, øde landskapet bare en kort biltur unna turistmagneten. Dette kjenner jeg igjen fra Gran Canaria.

En siste anbefaling fra 2020 er Andreas Viestads En middag i Roma, Verdenshistorien i et måltid. Viestad kan sitt fag og fører en ypperlig penn. Bokens grunnide er at vår historie ikke er formet av generaler og «store» menn, men av hva vi spiser. Svært interessant og tankevekkende.

Et ikke så verst leseår likevel, altså!

En fin tråd, Bjørg. Noen av de anbefalte bøkene har jeg allerede på ønskelisten, andre er kommet til. Tusen takk og godt år!

Så fint å høre fra deg Karin og takk for anbefalingen. Absolutt fristende! Nå ser det dessverre ut som boken har kommet bort i årenes løp, men heldigvis finnes det bibliotek, antikvariat og bruktbutikker.

Denne leste jeg da den kom, altså i 1974-75. Mitt eneste vage minne er en god stemning. Har ofte tenkt at boken er verdt en gjenlesing, ikke minst på grunn av den fascinerende tittelen, samt en dose nostalgi.

Takk for din inspirerende omtale. Kanskje det er den som skal til før jeg finner fergereisene frem igjen.

Mine lesevaner er i liten grad påvirket av helger og høytider. Men i anledning advent har jeg gått til innkjøp av to julehefter, = Oslos «Juleboka 2020 - Godt jobba - fortellinger om arbeid» og Herborg Kråkeviks «Juleroser» (etter inspirasjon fra bokelsker Randi). To svært ulike hefter både tematisk og utstyrsmessig, begge spekket med godt lesestoff og delikate hvert på sitt vis.

Julebokas gjennomgangstema er arbeid - arbeidets betydning og mening. Vi blir presentert for flere litt uvanlige yrker, som bøkker, klokkenist, rekvisitør og blyglassarbeider. Gjennom tekster av blant ande Levi Henriksen; «Hardt arbeid», Kjartan Fløgstad; «Kroppsarbeidets pris» og Even Saugstad; «Med gata som arbeidsplass», belyses arbeid fra ulike synsvinkler. «Godt jobba» lever opp til sin tittel, et kvalitetsprodukt – tekstene er interessante og godt skrevet, illustrasjonene fine og morsomme, og layouten ryddig og stilig. Anbefales!

«Juleroser» er godt omtalt allerede, koselig førjulslesing og flotte bilder.

Ellers leser jeg Regn i november av Audur Ava Olafsdottir, en rørende vakker og original roman fra sagaøya. Bare tittelen har en viss ironi i seg :-)

God jul til alle!