Bokelskere.no

Tusen takk for inspirasjon til å lese denne boken, Bjørg, så klok og reflekterende. Håper at ikke bare gamle, men også unge vil lese den.

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

Jeg anbefaler boken, uten terningkast.

Om eg må døy

Om eg må døy
må du leve
for å fortelje historia mi
for å selje tinga mine
for å kjøpe ein stoffbit
og litt hyssing
(la den vere kvit med lang hale)
slik at eit barn, ein stad i Gaza
når det ser himmelen i auga
og ventar på far sin som fór i lys loge
- utan å seie farvel til nokon
ikkje eingong til kjøt og blod
ikkje eingong til seg sjølv –
ser dragen, min drage som du laga, der den flyr høgt oppe
og tenkjer i eit glimt at det er ein engel
som kjem att med kjærleiken.
Om eg må døy
la det bere håp med seg
la det bli ei forteljing.

Av Refaat Alareer
Gjendiktet av Anna Kleiva

Refaat Alareer ble drept i et israelsk angrep i Gaza 6. desember 2023,
kort tid etter at han skrev dette diktet.

Dette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å lese. Nå har du fått meg på bedre tanker :-)

Dette sitatet satte seg fast i meg, så sant, presist og tankevekkende. Takk, Bjørg!

Hamas’ helsemyndigheter rapporterer inn de drepte som er funnet og identifisert. Disse tallene er det ifølge FN m.fl. ingen grunn til å betvile. I tillegg kommer alle de døde som ligger i ruinene og aldri er blitt funnet. Antall drepte totalt er dermed langt høyere enn de rapporterte.

Gratulerer Yama Wolasmal!

NRKs Yama Wolasmal og avisen The Barents Observer er tildelt Sønstebyprisen 2025. De får prisen for deres formidling av konfliktene som utspiller seg i verden.

"Fra helt forskjellige konfliktområder har de dokumentert og rapportert på en måte som fremmer informasjonsfriheten. Slik er årets prisvinnere modige forsvarere av grunnleggende verdier i vårt demokrati, helt i Gunnar Sønstebys ånd", skriver Sønstebyfondet i en pressemelding.

I meldingen heter det at det i en tid som preges av krise og krig, er faktabasert journalistikk, uavhengig informasjon og tilstedeværende rapportører avgjørende for at vi skal forstå konfliktene som utspiller seg på verdensscenen.

NRK den 9. desember 2024

Bak kameraene

Ingen som følger med Dagsrevyen kan ha unngått å få med seg Yama Wolasmals rapporter fra Israel og Libanon om de pågående krigene i Gaza og Libanon – kunnskapsrik, saklig og presis. Inn i Gaza får ingen journalister komme. I boken gir Yama en grundigere innsikt enn den som får plass i noen få minutters nyhetsinnslag. Yama, som selv er afghaner, tar oss med til Afghanistan, Libya (Gaddafis fall i 2011), Israel, den okkuperte Vestbredden og Libanon, der han og familien har bosatt seg. (Boken kom høsten 2024, omtrent ett år inn i den mest brutale krigen Israel har ført mot Palestina.)

Som en rød tråd løper historien om Yamas eget liv og utvikling fra en unggutt som ikke fikk vitnesbyrd fra videregående skole på grunn av skulk, til en dreven krigskorrespondent. Vi får innblikk i flukten fra Afghanistan (faren var en opposisjonell journalist) via Pakistan til oppveksten på Grünerløkka Oslo.

Det er interessant å lese hvordan Yama arbeider med sine saker. Hvordan han modig (ikke uredd) går inn i potensielt svært farlige situasjoner; forberedelsene, både de journalistiske og de praktiske, dilemmaene han står overfor, og gjennomføringene av live-sendinger under dramatiske omstendigheter. Han legger vekt på å være upartisk, har et bredt kontaktnett på begge sider av konfliktene han dekker, og lar begge sider komme til orde. Han stiller kritiske spørsmål til Hamas, blant annet om angrepet på Israel den 7. oktober 2023, og til israelske militære og politiske ledere. Lar fakta taler for seg. Som når vi får referert hvordan den den erfarne og respekterte israelske generalen Giora Eiland forklarer hvordan Israel kan vinne krigen mot Hamas: «Vi må skape en humanitær krise i Gaza som tvinger hundretusener til å søke tilflukt i Egypt. (…) En alvorlig epidemi vil bringe seieren nærmere». (side 140) Eller representanten for den ekstreme, sionistiske bosetterbevegelsen på Vestbredden, Daniella Weiss, som med Bibelen som referanse kjemper for et Stor-Israel fra Tigris i Irak til Nilen i Egypt. «Hva tenker du som en mor – som en bestemor – når du ser bilder av barn som lider inne på Gazastripen?» spør Yama. «Jeg føler ingenting. (…) Jeg stenger det ute. Jeg har ikke kapasitet til å tenke på annet enn den smerten mitt folk har vært gjennom 7. oktober.» (side 139)

Jeg har sett anmeldelser med overskrifter som «Dårlig forkledd selvskryt» og «Flinke meg». Er disse overskriftene et forsøk på å ufarliggjøre Yama Wolasmal? Eller et spark fordi han kritiserer norske utenrikskorrespondenter for å være servile og svart-hvitt-tenkende (ha en politisk agenda?)? Yama Wolasmal er dyktig, en perfeksjonist, og det skal vi være glad for. «Det jeg så» er et velskrevet og veldokumentert bidrag til å forstå mer av den farlige tiden vi lever i.

Terningkast 5 +

Kunne et alternativ være såkalte POP-UP-lesesirkler? Da kan hvem som helst, når som helst, foreslå en bok. De som ønsker å bli med, blir med. Forslagsstilleren tar en enkel ledelse, bestemmer dato o.l.

Pippokatta arrangerte en slik POP-UP-sirkel om Gjenferdet av Alexander Wolf for en stund siden. Jeg husker den som en suksess med flere deltakere og mange interessante innlegg.
Det krever selvfølgelig at noen tar et initiativ, men ikke forpliktende til mer enn en runde!

Så kommer kanskje tiden for en mer stabil lesesirkel tilbake senere.

Et artig og underfundig dikt, Ava! Da det dukket opp på nettsiden her for noen år siden, ble jeg så inspirert at jeg fluksens kjøpte Annie Riis’ lille diktsamling Mellom høye trær. Anbefaler den på det varmeste! Vi hadde også en liten diskusjon om Annie Riis.
Takk for at du holder liv i denne tråden.

(Jeg har ikke boken her, så jeg kan dessverre ikke «svare» med et av disse flotte diktene.)

Hvem fulgte Doruntine hjem av Ismail Kadare fra 1990 tror jeg vil fylle kriteriene for «Includes a wedding». Det er en stund siden jeg leste den, husker ikke så mye, annet enn at jeg likte boken svært godt. Som det står i omtalen handler ikke boken spesielt om bryllupet, men om dette giftemålets rolle.

Ta en kikk – og lykke til!

Takk. Alltid interessant hvor ulikt vi opplever bøker. Hvis jeg skulle komme til å lese den, skal du høre fra meg :-)

Tusen takk for dette fine tipset, Ava! Høres ut som en bok som rommer mye av det jeg er ute etter. Denne skal jeg sjekke!

Så koselig å høre fra deg, annelingua og hjertens takk for at du lette frem dette interessante tipset. Vel begrunnet og høres ut som en varm og god bok. Veldig bra også at det lages så forseggjort og fin design i barnebøker. Denne skal jeg sjekke. Det eneste jeg kjenner kanskje kan bli litt vanskelig, er at gutten i boken har mistet sin farmor, og jeg er disse barnas "veldig gamle" farmor 😊

Takk også for tipset om å søke etter bokanmeldelser på nasjonalbiblioteket. Lurt, - og jeg har aldri tenkt på det.

Takk for advarselen! Jeg har fått den brukt, men kommer ikke til å bruke tid på den.

Når 5-åringene begynner å spørre om fødsel og død, kan litteraturen være god å ty til. Jeg har gått til anskaffelse av Anna Fiskes «Hvordan lager man en baby» og «Hvordan snakker man om døden». Har ikke prøvd dem ut på de tiltenkte enda.

Hvordan man lager en baby er så direkte, lettforståelig og humoristisk. Herlig!

Hvordan snakker man om døden når ikke på langt nær opp til førstnevnte. Etter mitt syn altfor voldsom og omfattende, «alt» skal med. Jeg jeg savner varmen, får nærmest en halloween-følelse. Ser den er beregnet for 5 -8-åringer, men jeg kommer til å levere mitt eksemplar tilbake.

Så er spørsmålet, kan noen av dere anbefale en god bok med døden som tema
for denne aldersgruppen (5-6-år). Realistisk og vennlig/naturlig, men ikke «klissete», om dere skjønner hva jeg mener.

Selv takk, Bjørg. Enig med deg, dette er bøker som tåler å leses flere ganger. Dessverre er de fortsatt høyst aktuelle; i det de sier noe om hva krig gjør med mennesker, både stridende og sivile.

Du har så rett, Ava og alle gode ønsker til barnebarnet ditt! Heldig som har en mormor/farmor med humor og sans for poesi. Mine to yngste barnebarn har sin aller første skoledag i dag, og vi er invitert på feiring. Jeg har planlagt en sang til dem (hvis de ikke er for oppspilte til å høre 😊 Alf Prøysen slår aldri feil.

Nøtteliten bor i toppen av et tre
Han er aldri ferdig når han skal av sted,
Han skal spise fire konglefrø, og danse litegrann
Han skal erte frøken skjære og en gammel kråkemann.

Nøtteliten, sier mamma, du må gå,
og vær snar og flink på skoleveien nå.
Ikke fly og finne nøtter, du kan spise før du går,
du skal sitte pent på stubben din når skoleklokka slår!

Nøtteliten svarer: Jada, jada, ja,
men nå tror jeg jeg må stikke. Ha det bra!
Og hopp og sprett og tjo og hei
og fire kvister deler seg
så kommer Nøtteliten: Her er jeg!

Nøtteliten gjør så mange rare hopp
ifra tre til tre og stamme ned og opp
Glemmer skolen og de hele, han gjør kast og sprett og sprell
plukker mange fine nøtter. Han er nøtteknekker selv.

Men så hører han at skoleklokka slår
Ifra tre til tre så bustehalen står
Og hopp og sprett og tjo og hei
og litt før den har ringt fra seg,
så sitter han på stubben: Her er jeg!