Bokelskere.no

En herlig bok! Nå er det i hvert fall ti år siden den kom på norsk :-) Jeg har min versjon på hytta, så jeg får ikke sjekket akkurat nå. Men jeg skrev om den for ti år siden her.

• Flukten til Watership, en klassiker av Richard Adams.
• Den utrolige reisen av Sheila Burnford.

Anbefaler begge varmt!

Har vi lest samme bok?

Nå er det riktignok ti år siden jeg leste «Morgen i Jenin», men husker den som en gripende og troverdig historie. La gå at forfatteren er umoden, men hun har en historie å fortelle, og hun gjør det etter mitt skjønn godt.

Din formulering «At det ble palestinerne som måtte betale for jødenes holocaust, mens den vestlige verden har latt det passere, er en stor tragedie - og skam.» er treffende. Men at du kan karakterisere Susan Abulhawas bok som «plump kiosklitteratur» er for meg uforståelig. Hun gir et levende bilde av nettopp denne tragedien. Trenger vi ikke å vite hvordan den ble opplevd på det personlige planet, slik det gjøres i denne boken. Skrevet med hjertet og innsikt. Jeg anbefaler «Morgen i Jenin» på det varmeste. Terningkast 5.
.

Nå må du gi deg Tralte. Hvis denne palestineren ikke var et øyevitne, tror du ikke på han. Og hvis han var et øyevitne, må han være død og kan ikke vitne. Hva slags logikk er dette?

Så artig at «Min russiske skattekiste» har dukket frem igjen!

Gled deg til Turgenjevs «Fedre og sønner» Så god at den fikk en 6-er av meg. Ser at jeg ikke har lest hans «Et overflødig menneskes dagbok». Kanskje jeg tar jeg for meg de russiske forfatterne igjen, veldig mye god litteratur her.

Tusen takk x 2!
Nå har jeg tatt "Min barndom" av Gorki inn i listen, og også satt den opp på min ønskeliste. Gleder meg til å lese den!

Det er store og vanskelige spørsmål du reiser her. Jeg kan neppe hjelpe, men min umiddelbare, og kanskje altfor enkle, tanke er - kan du ikke bare nyte de bøkene du leser. Tillat deg å føl deg smart når det er på sin plass, det er ikke det samme som arroganse. Det er nok av forfattere som ikke vet hva de skriver om.

Jeg fikk lyst til å anbefale deg en bok likevel, Om kunsten å lese og skrive av Olof Lagerkrantz. Dette er ikke en innføringsbok i litteraturteori e.l., men en klok, eldre litterats refleksjoner over nevnte tema. Selv er jeg veldig glad i dette sitatet «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.»

Lykke til!
Og beklager sent svar. Jeg er fortsatt i feriemodus 😊

I dag gikk vi inn i en av verdens aller største bokhandlere – ute å vite det! Mannen min skulle bare kjøpe et kart. Inngangspartiet var så smalt og uunnselig at vi passerte det, men fant tilbake da nettet hjalp oss med adressen. Inne åpnet et eldorado seg. Omkring hundre og syv tusen bøker i fire etasjer, i en labyrint av ganger og saler. Alle med forsiden ut slik at vi straks så hvilken bok det var. Reol på reol. Når vi trodde det måtte være slutt, åpnet et nytt rom seg. Alle mulige slags temaer og sjangre. Og det er ikke rart, for denne bokhandelen rommer samtlige titler utgitt i Portugal. Mens bøker i Norge er ferskvare og havner på salg eller makuleres etter tre–fire år, bestiller denne bokhandelen straks nye når siste eksemplar av en tittel blir solgt, så lenge forlaget har den på lager.

«Fundacao Livraria Esperanca» ligger i Rua Feirreiros 156 i Funchal, Madeira. Bokhandelen ble etablert i 1886 og har bare vokst og vokst. Da jeg for moro spurte etter de minste barnebarnas yndlingsbok, «Askepott» («Cinderella») tok den blide ansatte bare et raskt blikk på skjermen sin, og fant nøyaktig hvor den sto. Det overveldende «virvaret» var meget velorganisert. Men siden ingen av oss leser portugisisk og avdelingen for «utenlandsk litteratur» var svært begrenset, ble
det med to kart.

PS.: Jeg får dessverre ikke til å legge inn bilder.

Nei 😄

Denne avbrøt jeg. Etter ca. 60 sider da jeg så at bokelsker Rosa99 skrev at den ville fortsette i samme repeterende og detaljerte stil i ytterligere 60 sider (av totalt 187 sider). Dessuten er boken, for å si det litt klisjeaktig, for amerikansk for meg. Ved nærmere ettertanke er det noe med tilnærmingen og de holdningene boken reflekterer. Satt på spissen er det hele svært individfokusert og rommer en form for fornektelse av alvorlig sykdom og død.

Jeg opplevde noe av det samme da jeg leste Natten. Søvnen. Døden. Stjernene av amerikanske Joyce Carol Oates, som jeg fullførte.

Jeg er blitt for gammel til å lese bøker som ikke gir meg noe.

POP-UP-lesesirkel! I januar 2024 arrangerte Piippokatta en lesesirkel der vi leste og diskuterte Gjenferdet av Alexander Wolf. Lesesirkelen med mange interessante innlegg finner du her. og i hovedtråden her.

Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.

Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.

Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.

Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.

Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.

På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»

Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?

Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.

John Stuart Mill, 1867

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Fullt mulig jeg roter, men skal gjøre et forsøk :-).
Jeg kom i tvil om denne eks-elskeren Jelena forteller om, kunne være selveste Wolf. Det virker som han kjenner de russiske steppene (side 102) og den russiske borgerkrigen (side 104) godt. Han snakker mye om døden, om hvordan vi uunngåelig beveger oss mot den. Og dette spesielle om hans egen død: «For mange år siden, sa han, møtte jeg min død (…). Men som et resultat av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå.» (side 105)

Og det var noe du sa om hvordan Wolf hadde behandlet Jelena. Hun «forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.»

Er det ikke samme mann Jelena snakker om fra side 100 til side 110? Det er noe med denne mannens personlighet som fikk meg til å tenke mer på Wolf enn den bleke londonforleggeren. Nei, dette begynner å bli forvirrende for meg. Kan noen hjelpe!

PS.: Nettopp da du postet dette, Piippokatta prøvde jeg å formulere en kommentar til ditt neste spørsmål :-))

Takk til dere begge. Ja, jeg har lest disse sidene, flere ganger, men fant flere passasjer som skapte forvirring. Litt for omstendelig å gå inn på her. Men spennende tanke om dette skulle være forleggeren.

Jo dypere vi graver, jo flere ubesvarte spørsmål!

Ja absolutt, Hufsamor, dine tanker om den hemmelighetsfulle forleggeren i London kan ha noe for seg. Det du skriver virker logisk. Vil du være snill å oppgi på hvilken side det står om kvinnen som Wolf forlot til fordel for Jelena. Boken er så tettpakket at jeg finner det ikke igjen.

Og Wolf – sannelig et mysterium. Mens forleggeren er dypt skuffet over at Wolf ikke ble drept på den russiske steppen, priser hans venn Voznesenskij seg lykkelig over at han overlevde. Under det første, tilfeldige (?) møtet med jeg-personen, ytrer han «Takk min venn for at du bommet en smule; på grunn av det er vi i live, alle sammen – både Marina (Jelena, Lenotsjka), Sasja (Alexander Wolf), kanskje jeg selv, også.» (side 41.)

Jeg begynner å forstå hvorfor romanen lanseres som en triller. Men «en eksistensiell triller»?

Skjebne, tilfeldigheter, ting som er forutbestemt – ja det kan virke slik. Men er det et mønster bak alle de tilsynelatende løse trådene som vikler seg i hverandre? Noen som trekker i trådene?

Tidlig i boken (sidene 16-17) oppsøker jeg-personen Wolfs forlegger i London. Den navnløse forleggeren insisterer på at Wolfs novelle «Et eventyr på steppen» er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Men tilføyer hviskende og kryptisk: «Men hvis det nå likevel skulle vise seg å være sant, kan jeg bare si at De handlet utilgivelig slurvet. De burde ha siktet bedre. Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner.» Og videre: «Jeg kan forsikre Dem om at et bekjentskap med Mr. Wolf, i fall det skulle komme dit hen, ikke vill ha brakt dem annet enn skuffelse og ikke ville ha hatt den interessen De forgjeves tilskriver det.» Hva mener forleggeren? Hvorfor ønsker han livet av Wolf? Hvilke komplikasjoner og hvilke personer sikter han til? Og hvorfor er han så sikker på at jeg-personens ev. møte med Wolf bare ville bringe han skuffelser? Gjør det det? Hva er det egentlig med Alexander Wolf?

Så har vi Jelena Nikolajevna, «den lille sigøynersken Marina» (jeg er enig i at de to er en og samme person). Hvilken rolle spiller hun? Hun har hatt alle de tre sentrale mennene i fortellingen som elskere; drukkenbolten Vladimir Petrovitsj Voznesenskij, han som reddet Wolfs liv på steppen, Alexander Wolf selv og jeg-personen. Er hun en slags femme fatale, en beregnende kvinne med et underliggende motiv, en som spiller på sin sensualitet? Eller er hun en i datiden en fri og selvstendig kvinne som lever sitt liv slik hun selv ønsker? Jeg tror i hvert fall som deg, Piippokatta at hun bevisst oppsøker «vår» mann og innleder et forhold til ham. Møtet utenfor boksestadion var neppe tilfeldig. Og alle fire er eksil-russere som ad ulike veier har havnet i Paris.

Jeg må innrømme at jeg ikke har ofret jeg-personens liv etter siste side, en tanke. Men er det ikke fullt mulig at han havner i fengsel, ev. idømmes dødsstraff, etter det siste, det virkelige, mordet? Her kan han neppe påberope seg nødverge, som ved det første skuddet, om det hadde drept Wolf? Det er det som tynger han, selv om han juridisk sett sannsynligvis ville ha blitt frikjent.

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?