Bokelskere.no

Lagt til ønskelisten. Høres ut som en fascinerende bok, tusen takk for tipset, Randi. Selv om jeg ikke lenger er medlem av lesesirkelen, er det fint å følge med på forslag og diskusjoner.

Nå blir det litt feil å gi en stjerne til denne teksten - men den betyr: God bedring :-)

Jeg har begynt på Knakketiknakk, som du anbefalte meg TanteMamie! Lovende. Alltid morsomt å oppdage ny litteratur. Jeg har ikke lest mye fra Japan tidligere.
Tusen takk til deg og god søndagskveld til alle.

Enig med deg og Gerd – en rørende vakker bok jeg absolutt anbefaler! Synes du gir en god beskrivelse, TanteMamie. Takashi Hiraide forteller en fin liten historie om det som skjer når en nabokatt tusler inn i livet til et ektepar på tomgang. Her er mange gode og presise observasjoner og beskrivelser av tilsynelatende små hendelser. Om katten, livet i en gammel hage og menneskers hverdagsliv. Som du skriver, det er mye som skjer på disse få sidene. Språket er elegant, bildeskapende og med overraskende vendinger.

Jeg leste for ikke lenge siden Karel Capeks Jeg hadde en gang en hund og en katt og ble svært skuffet. Takashi Hiraide viser en helt annen forståelse en katts personlighet; dens stolthet, egenvilje og vennlighet - når det passer den. Terningkast 6 fra meg!

Det vet jeg selvfølgelig. Men hvis du leser grundigere i denne tråden, for eksempel svaret fra admin, får du kanskje en bedre forståelse av hva denne saken dreier seg om,

Hei Mona og tusen takk for anbefalingen. «Svart vann» er nå lest. Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat hvorfor, men denne grep meg ikke på samme måte som de andre jeg har lest av Oates («Fordi det er bittert, og fordi det er mitt hjerte» og «Karthago»). Hendelsen er rystende og godt skrevet. Likevel kjenner jeg meg ikke trukket inn i disse menneskenes liv på samme måte som i de to andre.

Om boken ikke nådde helt til topps hos meg, gir jeg terningkast 5 og anbefaler den videre. Et interessant forfatterskap å følge.

Ha, ha! Nå har ikke jeg lansert noen ny, alternativ tittel. Det var bare det at den norske ga meg andre assosiasjoner enn det boken borger for. «Englene» var våkne da mordene ble begått, for å si det sånn. Enig med deg, «Likklede for en sykepleier» er ikke akkurat en tittel med sus over. Takk for innspillet, Ingunn!

Tusen takk gretemor for denne oppklaringen! Originalteksten viser at forfatteren har sitt på det tørre. Det vanlige norske begrepet for «intra-gastric-feeding», «tube-feeding» og «gastric-feeding» er sondeernæring, nettopp det som foregår i boken. Dette burde oversetteren tatt seg bryet med å sjekke. (Og jeg ble påminnet om at det aldri er lurt å konkludere før saken er skikkelig undersøkt 😊

Bruken av uttrykket «en nightingale» om en svært selvoppfordrende sykepleierske er også interessant. Florence Nightingale brukte hele sitt liv på å utvikle sykepleie til et selvstendig og respektert fag. Underdanig var hun imidlertid ikke, tvert imot - en svært viljesterk og handlekraftig kvinne. Din opplysning her bidrar til en dypere forståelse av originaltittelen, «A Shroud for a Nightingale».

Nå mener jeg på ingen måte at en tittel skal oversettes ord for ord. Men en viss sammenheng mellom tittel og innhold bør det være. I dette tilfellet synes jeg «Mens englene sover» er nokså på viddene; originaltittelen er langt mer dekkende.

Takk igjen for din nysgjerrighet, gretemor. Du er suveren til å finne opplysninger. Morsomt!

Du har selvfølgelig rett i at oversetteren ikke kan frikjennes før vi har sett originalen.

Det er forresten enda en ting jeg stusser over, tittelen «Mens englene sover». Jeg fant ikke denne dekkende for bokens innhold og sjekket originaltittelen, «A Shroud for a Nightingale», hvilket skulle bety noe i retning av «Et svøp/likeklede for en nattergal» (ev. en elev eller ansatt ved Nightingale-skolen). Dette synes jeg er langt mer dekkende for innholdet.

Står vi overfor en oversetter som tar seg vel store friheter?

Jeg tror du anbefalte denne, Harald i en annen tråd, og min interesse ble tent nettopp fordi handlingen er lagt til en sykepleierskole og et søsterhjem. På smussomslaget opplyses at P. D. James selv har hatt fast arbeid innen helsevesenet - og mye er tatt på kornet. Men en grov feil har fått passere. Sondeernæring omtales konsekvent som intravenøs ernæring eller intravenøs mating. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at en elev dør under en demonstrasjon da hun får melk gjennom en slange ført gjennom munnen og ned i magesekken (sondeernæring). Eleven ville utvilsomt ha dødd om hun hadde fått melk direkte i en blodåre (intravenøst)!

En stund lurte jeg på om forfatteren eller oversetteren var den skyldige. Kom frem til at oversetteren måtte frikjennes. Sondeernæring er på engelsk «tube feeding», intravenøs «intravenously». Begreper en oversetter må kjenne.

Forventningene ble dessverre ikke innfridd, og jeg vaklet mellom terningkast 3 og 4. Valgte å la de gode miljøskildringene veie opp for svakhetene (som er flere enn den nevnte).

Hilsen en gammel sykepleierske

Hei Anne Berit,
Det er mulig vi snakker litt forbi hverandre, og jeg har nå selv forstått mer av hvordan dette fungerer enn da jeg skrev det første innlegget i denne tråden.

Det er mange som lenker til Bokelskere.no og kommer inn på disse sidene uten å være innlogget. At Bokelskere.no er attraktive og brukes av mange, ser jeg som positivt. Det jeg reagerer på, er at bokhandelkjeden Norli bruker Bokelskere.no i sin reklame, altså i kommersielt øyemed. Det viser seg at dette er etter avtale med Bokelskere.no’s ledelse (se André Nesses svar på mitt første innlegg) - noe som etter mitt syn ikke gjør saken bedre.

Du har rett i at når man på Norlis nettside følger lenken til Bokelskere.no, kommer man ikke direkte til meg eller en annen bokelsker, men til boken. Jeg brukte Andreas Viestads «Reisen til Cadillac» som et eksempel. Siden jeg er den eneste som har skrevet om den, er det da min omtale som blir eksponert. Min omtale fungerer dermed som en del av Norlis markedsføring av boken. I andre tilfeller er det andre bokelskeres omtaler som fungerer på denne måten.

Det er altså at vi bokelskere brukes i kommersielt øyemed, slik at noen (Norli) kan tjene penger på oss, jeg reagerer på. Det synes jeg er sterkt kritikkverdig.

Håper dette var mer oppklarende.

Hilsen Lillevi

Boken reiser store spørsmål – om svik, skyld, forsoning og tilgivelse. Om personlig ansvar og samfunnsmessig ansvar.

Du skriver Harald: Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt?

Jeg blir sittende og tenke: Hvem er det som har sviktet, såret, som er skyldig(e).

• Den savnete jentas foreldre, som til tross for at de har gjort så godt de har kunnet (tror jeg), ikke har greid å formidle sin kjærlighet til henne, «den vanskelige datteren»? «De var ikke glad i meg. Ikke nok.» er bokens åpningsreplikk.
• «Den vakre og vellykkete datteren» som bryter opp og forlater hjembyen og foreldrene når de kanskje trenger henne mest?
• Skole- og helsevesenet som ikke fanger opp at «den vanskelige datteren» trenger hjelp?
• Amerikanske myndigheter som sender gutter og unge menn ut i meningsløse kriger, så de kommer ødelagte tilbake, fysisk, mentalt og psykisk?
• Det amerikanske fengselsvesenet? Oates gir, formidlet spesielt gjennom en guidet omvisning i et høyrisikofengsel, en nådeløs kritikk av et fengselsvesen med minimale muligheter for rehabilitering og løslatelse. Det er så det gjør fysisk vondt å lese dette.
• Eller - den savnete, «vanskelige» jenta, som hele dramaet kretser om?

Noe av det som gjør denne romanen så gripende god, er Oates evne til å fortelle historien ut fra de involvertes perspektiv. Hun lar oss kjenne hva de føler, se hvor ulikt de reagerer, forstå hvorfor de handler som de gjør. Hun trekker oss inn i deres dilemmaer. For å gå tilbake til ditt utgangspunkt Harald, det er mange som sårer hverandre dypt i denne grufulle historien.

Skal jeg påpeke én (mulig) svakhet er det at Oates ikke går dypere inn i begrepet tilgivelse. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at boken avsluttes med en bønn om tilgivelse. Men hva ligger egentlig i det? Og er det så opplagt hvem som skal tilgi hvem?

Etter nå å ha lest boken, har jeg lyst til å gi din omtale en stjerne til. Den er meget presis og god. Tusen takk for din anbefaling! En soleklar 6-er fra meg.

Det gleder alltid en bokelskers hjerte å finne en ny favorittforfatter.

Nei, jeg så den ikke ut jeg heller. Bortkastet tid.

Jeg har prøvd. Jeg prøvde virkelig å finne lyspunkter i denne filmen :-)

Og ja, jeg humret innimellom. Men det holdt ikke mer enn til terningkast 2 på det jeg orket å se - på din og Harald K's anbefaling.

Morsomt hvor forskjellig vi opplever tingene.

Jeg har flere av Bokklubbens novellesamlinger fra flere land, som jeg leser i fra tid til annen. I Amerika forteller fant jeg Oates «Hvor skal du hen? Hvor har du vært?». Disse knapt tyve sidene ga meg gysninger og overbeviste meg om at dette er en forfatter etter mitt hjerte.

Ser at jeg uttrykte meg litt uklart, men svaret er ja - jeg leste denne novellen først og så romanen «Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte». En soleklar 6-er fra meg.

"Natten. Søvnen. Døden. Stjernene." er ført opp på ønskelisten! Oates er en forfatter jeg faktisk ikke oppdaget før i sommer. Har lest en novelle, "Fordi det er bittert, og fordi det er mitt hjerte" og er nå i gang med "Karthago". Dette er en forfatter jeg svært gjerne leser mer av, så tusen takk for anbefalingen, Monica.

God helg!

Forfatteren kjenner åpenbart miljøet han skildrer ut og inn. Så var da Giuseppe Tomasine de Lampedusa (1896–1957) selv av gammel, siciliansk adelsslekt. Boken er interessant om tiden da Italia ble samlet til én stat, fyrstedømmers undergang og den særegne øye Sicilia. Godt skrevet, med elegante, overraskende vendinger og undertoner av ironi og humor. «Leoparden» ble utgitt posthumt i 1958 etter å ha blitt avvist av to av Italias ledende forlag. (Forlagenes veier er uransakelige.) Det var synd Lampedusa ikke fikk oppleve suksessen; boken ble oversatt til en rekke språk og filmatisert. Min bokklubbutgave er delikat illustrert av Nils Aas.

Oppmuntret av deg, Karin har jeg nå lest denne, som har stått lenge i hyllene.

Dette diktet tok jeg vare på. Tusen takk, Ava.

Hvis du leser André Nesses svar til mitt første innlegg i denne tråden, finner du Bokelskere.no's rolle i denne saken.