Bokelskere.no

Ha, ha - det finnes biblioteker, vet du, - men noen bøker er det jo godt å ha i hyllen 😉

Det er litt komplisert å finne ut hvilke bøker du har lest, og mine anbefalinger er nok blant de litt eldre bøkene, - jeg er ikke så flink til å følge med i tiden, men det ser ut som om vi har nokså lik smak. Har du lest Britt Karin Larsens bøker fra Finnskogen (Folket på Finnskogen, m.fl., jeg orker ikke lage lenke😉), - de er etter min mening fantastiske! Vil du utenlands, kan jeg jo sterkt anbefale Kaptein Corellis mandolin, - eller A.S. Byatts Besettelse, - men begge disse er jo fra slutten av forrige århundre. Oj, - og så kom jeg på Marge Piercy's Fare, fare krigsmann, - alle sammen medrivende fortellinger!

Dette er virkelig en gave til Sigrid Undsets tilhengere! Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen har redigert denne samlingen av sitater fra hennes romaner, essays og brev, - og de har hatt en stor skattekiste å øse av! Sitatene er ordnet tematisk, og layouten er sirlig og vakker, også med fotografier.

Det er utrolig lett å la seg forføre av Undsets språk og formuleringsevne, og sitatene viser hennes klokskap og livsvisdom. Så selv om hennes uttalelser av og til butter litt mot egne synspunkter, så sluker jeg dem rått! Jeg har holdt på med boken en god stund, kost meg med et kapittel i ny og ne, - en sann fryd som var god for sjelen!

Tittelen henspeiler på at hun i sitt forfatterskap valgte å ta i bruk «de blanke ordene, dydenes navne, de som er blitt halvveis latterlige ord – det er de ord menneskene trenger at lære – styrken, visdommen, rettferdigheten, sannheten, måteholdet, tapperheten – og mange andre blanke ord.»

Jeg har akkurat fulgt en interessant videosamtale med forfatteren av boken på Nasjonalbiblioteket, så hvis noen skulle ha interesse av å få en veldig kortversjon av boken, tror jeg man skal kunne finne denne på hjemmesidene deres, - jeg så den via facebook.

En liten morsomhet jeg er nødt til å nevne i denne sammenheng! Trygve Gulbrandsen og jeg har felles forfedre og - mødre! Min tipp-tipp-tippoldemor var søster av en av hans formødre! Men dette var ikke blant dem på Finnskogen 😉

Nei, dessverre, men vi skal innom flere steder på en to-dagers tur med Seniorklubben. Livet på Finnskogen er jo fascinerende og ble enda mer interessant etter at jeg oppdaget at jeg faktisk har forfedre derfra.

Ha, ha, - morsomt å bli minnet om at jeg faktisk har skrevet noe om denne! Og ståa er den samme, - jeg har fremdeles ikke lest den! Jeg skal innrømme at jeg ble minnet om den nå på grunn av felleslesingen, men jeg tror nok jeg lar den bli liggende langt nede i "Skal lese"-bunken. Og nå er jeg faktisk akkurat i gang med en annen historisk romanserie som jeg har større tiltro til at jeg vil like: Finnskog-trilogien av Åsta Holth, - påskyndet av at jeg skal en tur til Finnskogen i sommer. Jeg har også lest bøkene til Britt Karin Larsen derfra med veldig stor glede!

Spoiler alert! Etter nå å ha gjensett filmen gikk det plutselig opp for meg at Scorsese i filmen har laget en annen og tristere slutt enn det var i boken! For det er da vitterlig sekretæren vi skimter i vinduet? Og det tilfører jo historien noe helt nytt, - i boken sto det at det var en tjener! Stemningen i avslutningen var også en annen, - i boken opplevde jeg at Archer på en drømmende og virkelighetsfjern måte fikk holde fast på deres forhold, riktignok uten å tørre å nærme seg det, mens dette i filmen ble revet i stykker av at sekretæren viste seg. Det tragiske ved situasjonen ble ytterligere understreket med musikkbruken, mens avslutningsstemningen i boken var mer aksepterende, slik jeg oppfattet den. Gjennom hele filmen hadde Scorsese fulgt boken utrolig nøye, men her la han altså inn sin egen vri, - interessant!

Her inviteres vi inn til den virkelige upper-upper-class i New York på 1870-tallet, - til et miljø som om mulig var enda mer klassebevisst enn det engelske, antagelig for å vise at de ikke var dårligere enn dem. Boken skildrer de svært strenge reglene for hva som var sosialt akseptabelt, og den gjør det på en grundig og latterliggjørende måte, og skildrer hvordan hovedpersonen er både tiltrukket av og føler på tomheten i en slik tilværelse. Men det sentrale hovedtemaet i boken er almenngyldig og driver historien fremover: skal man følge plikt eller hjerte?

Det samme spørsmålet sto hovedpersonen i Den franske løytnants kvinne overfor, - og det var da også den boken som fikk meg til nå å gjenlese denne! Og begge er filmatisert med glimrende skuespillere, her med Daniel Day-Lewis. Michelle Pfeiffer og Winona Ryder, - jeg har sett begge filmene flere ganger! Et lite sidespor, men underveis kom jeg på at Daniel Day-Lewis også spilte hovedrollen i en annen film fra New York fra omtrent samme tid: The Gangs of New York, - men der ble vi presentert for den helt motsatte siden av byen! Han er en glimrende skuespiller, og det er artig at han har vært med på å fremstille dem begge.

Denne boken gir en grundig innføring i victoriatidens England, både gjennom fortellingens historie og forfatterens bemerkninger underveis. Jeg ble inspirert til å gjenlese den da jeg nettopp gjenleste Besettelse, - de kan på mange måter minne om hverandre. Begge er skrevet av nåtidige kunnskapsrike litterater og forfattere og omhandler kjærlighetshistorier rundt 1860, - og begge er krydret med datidens lyrikk.

Her har John Fowles hatt en fascinerende og grensesprengende skrivestil. Han har benyttet seg av en forfatterstemme som forklarer personenes tanker og handlinger utifra tiden de levde i. Men han nøyde seg ikke med det, - noen ganger lot han forfatteren selv dukke opp i fortellingen, og han moret seg også med å la historien ende på tre forskjellige måter! Underveis får vi imidlertid fine menneske-, kultur- og naturskildringer og en spennende kjærlighetshistorie som det er en fryd å lese, og som forflytter leseren til en annen tid og et annet sted.

Selv har jeg sett filmen med Meryl Streep og Jeremy Irons mange ganger, og jeg frydet meg ved å merke hvor tett den ligger opp til boken, selv om dobbeltheten i historien der ble formidlet på en annen, men også fiks måte.

Jeg tenkte også på Stiklingen!

Jeg har fortsatt med å unne meg en krim i påsken, selv om det etterhvert har blitt lite av det resten av året. Det begynte naturligvis med Agatha Christie, og så fortsatte jeg med de andre britiske krimdronningene: P.D. James, Minette Walters og Elizabeth George, - jeg har lest nesten alt av dem, for mange år siden riktignok. Men jeg har jo lest noen britiske menn også, som Robert Goddard og Peter May, - den siste hadde jeg særlig sans for, han brakte meg til Hebridene. Men jeg har lest lite av den nye krimmen vi oversvømmes av fra Sverige og Norge, - jeg tror jeg har foretrukket å bli brakt til et annet land med en (nokså) annen kultur.

I det siste har jeg imidlertid lest noen bøker av Jørn Lier Horst, som jeg liker godt, - til tross for at de foregår i Norge i våre dager. Så i år har jeg Sak 1569 liggende på vent i håp om å kunne lese den i solen på verandaen, med Kvikk Lunsj og et glass Solo.

Ellers har jeg også hatt en helt annen lesetradisjon i påsken, den oppsto på de avisløse påskemorgnene i før-internett-tid. Da leste jeg naturbøker som Kilden av Gabriel Scott, Walden av H.D. Thoreau og Hunden av Kerstin Ekman mens morgensolen flommet inn på kjøkkenet. De siste årene har det nok blitt mer internett og mindre naturbøker, men jeg unner meg gjerne noen dikt, - helst av Hans Børli.

Ellers har jeg to «must do»-aktiviteter i påsken, - den ene er å se Maverick med Mel Gibson, James Garner og Jodie Foster om igjen! Spør meg ikke hvorfor, men antagelig så jeg den første gang i påsken. Og etter at jeg, helt frivillig, sluttet å dra til fjells i påsken, har raking i hagen vært min favorittaktivitet, - det er så deilig å se mørk, frisk jord og nye skudd dukke frem!

Corona-påsken i fjor ga meg imidlertid en ny aktivitet som muligens kan bli en ny tradisjon, i hvert fall ved dårlig vær. Da la jeg puslespill, Harald Sohlbergs Rørosmaleri, og det var fascinerende artig! Vi får se hva det blir til i år, både når det gjelder puslespill og andre bøker enn Sak 1569.

Å, disse fiolette morgentimer
når tiden ennå er en våken drøm
og gleden går i store, blanke stimer
igjennom sinnets klare understrøm.

Når jord og himmel er en gjennomsiktig
bekreftelse på dét at du er til,
og alt er godt og ingenting er viktig
unntagen noe skinnende du vil

med dette ufødte som hviler i deg
og rolig lengter etter å bli brukt,
som fugleungens vinger bærer i seg
sin sommerhimmel og sin himmelflukt.

Inger Hagerup

Kåringen av «beste bok» fikk meg til å huske på denne, og jeg har nå gjenlest den med stor fryd! A. S. Byatt fikk da også Bookerprisen for den i 1990.

Romanen, med undertittel «En romantisk fortelling», er et overflødighetshorn av lek med litterære sjangre og kunnskap om victoriatidens litteratur og tankegods. Handlingen foregår både rundt 1860 og i nyere tid; det er en spenningsroman knyttet til jakten på gamle brev og med kjærlighetshistorier på begge tidsplan, - men det er også så mye mer. Byatt er i utgangspunktet litteraturviter som underviste ved University College i London, og hun har her faktisk klart å dikte to forfatterstemmer fra victoriatiden, - lange dikt fulle av tidens ånd og språk, samt fiktive artikler - til og med med fotnoter! Veldig imponerende, men det kan nok bli litt mye av det gode, - men da kan man faktisk godt skumlese litt. Men det gir oss jo en innføring i tidsånden, og i tillegg til dette og spenningshistorien, får vi kostelige skildringer av kiving innenfor dagens akademia, gode menneskeskildringer, flotte natur- og miljøbeskrivelser og til slutt et gotisk innslag med graving på kirkegården!

Som prikken over i-en er omslagsbildet et maleri fra 1860 som viser et par som går langs en strand, - akkurat slik helten og heltinnen gjorde!

Og en takk til deg for å ha organisert den!😊

Stemmer avgitt, - dette blir spennende!😊

Boken er en av mine favoritt-Agatha Christie'er, men denne filmatiseringen var HELT forferdelig, - et totalt karakterdrap på Mark Easterbrook!

Ja, - Olav Audunssønn kunne jeg også gjerne stemt på, men Kristin slår ham😊 Kanskje vi heller skulle stemt over favorittforfattere, - det får bli det neste gang😉 For meg har denne kåringen bidratt til to endringer i leseplanene. Jeg kom på Besettelse av A.S. Byatt, som jeg husker med svært stor glede, og som jeg nå har kastet meg over igjen, - og jeg nyter den like mye nå, mer enn tyve år senere😍 Og så har jeg gått til innkjøp av Hundre års ensomhet, som jeg jo skjønner jeg må lese, - tror ikke jeg har gjort det.

Det er nå så, men det er nå her de fleste av oss har vokst opp, og vi har nok derfor blitt presentert for flere norske enn utenlandske bøker. Jeg tror de fleste har meldt inn de bøkene som har gjort sterkest inntrykk, og blant dem er ofte de bøkene man har lest tidlig i livsløpet. At det er mange norske bøker på denne listen, finner jeg derfor bare naturlig.

Fin liste, - men jeg er jo dypt rystet over at det da bare er meg som har foreslått Kristin Lavransdatter! 😳😊