Bokelskere.no

Tusen takk for artikkelen av Vigdis Ystad. Den er til god hjelp under lesingen.

Tredje handling

Peer har møtt Bøjgen og kommer omsider hjem til sin mors dødsleie. Ystad skriver: «Angsten i møtet med Bøjgen har tilsynelatende gitt Peers eksistens en ny dimensjon av alvor. Men forsettene om å leve et liv i større oppriktighet og etisk forpliktelse er flyktige.» Ystad nevner noen eksempler på hvordan Peer fortsetter å vike unna vansker, før hun fortsetter: «Deretter kommer han til moren Aases dødsleie, men også her går han utenom utfordringene. Istedenfor å tale til henne i alvor, dikter Peer henne full av eventyr og vakre historier.»

Her følger jeg ikke Ystad helt.

Kunne Peer ha fulgt sin mor den siste veien på en mer trøstefull måte. I mine øyne er dette ikke en situasjon der Peer «går utenom utfordringene», men snarere handler riktig og godt. Hvorfor skal han «tale til henne i alvor» i hennes siste stund, når han kan hjelpe henne til en lett og god (så lett som mulig) død ved å dikte henne inn i eventyret. Kanskje er diktingen for Peer en flukt fra realitetene, men utfallet er like fullt godt. Gir Peer et forsonende trekk (og dem er det ikke mange av).

Jeg må føye til at Mor Aases død er så gripende vakkert skrevet, vi øyner både moren og sønnens angst, og kjærligheten mellom dem. Enda jeg har hørt dette flere ganger, ble jeg nesten på gråten.

Jeg hiver meg på. Kristiansen er en forfatter som absolutt bør hentes frem igjen.
Jeg har lest Klokken på Kalvskinnet og Jomfru Lide, likte dem godt og støtter helhjertet Hildas og annelinquas anbefalinger!

Lykke til!

Kongen fall er en bok jeg har vurdert som uegnet for terningkast. Språket eminent! Innhold og oppbygning ikke så helt greit å få taket på. Veldig glad for å leste denne boken sammen med dere. Mange gode innspill. Tusen takk for nok en vel gjennomført felleslesing!

Boken er lagt til listen over nobelprisvinnere jeg har lest. Svenska akademien begrunner tildelingen slik: «for den sjeldne kraften og frodigheten i hans poetiske fantasi, kombinert med et bredt basert intellekt og dristig, nyskapende stilkunst». Det høres for meg ut som en god begrunnelse. (og så ser jeg at du allerede har skrevet dette, gretemor...)

Tildelingen til Jensen var den første etter annen verdenskrig. I fire krigsår var nobelprisen i litteratur ikke delt ut.

Så artig at du foreslår Dekameronen! Jeg har nettopp plukket den ut av hyllene og så smått begynt på bind 1. Inspirert av et radioprogram om den i slutten av uken.

Ja. Håper dette kan vere til nytte! Og her er opplegget for den gamle tråden. Tempus fugit!

Du husker ikke feil, Peer er absolutt "full av seg selv".

Så kan man spørre seg om Peer er mer «spiselig» i dag enn da han debuterte i 1867. Verdier som rettskaffenhet, ansvarsfullhet og lojalitet sto sterkt på Ibsens tid. I dag er eventyrlyst, følg drømmen, tenk på deg seg, «fordi du er verdt det» – i skuddet.

Satt på spissen – er Peer Gynt gått fra å være en slabbedask til å bli et ideal? Fra å være en outsider til en utbredt type (av begge kjønn)?

Jeg har lett for å henge meg opp i aparte sidespor ….

På side 209 bruker forfatteren (eller er det oversetteren?) uttrykket dødsveene. Det er biskop Gustav Trolles død vi er vitne til:

«Dødskampen varte i to dager. (…) Og da krampene fikk tak i ham, spente hans lemmer seg og sprang som stålbuer, eller han lå stiv under veene, knyttet i knuter og hard som sten over hele kroppen.»

Veer (rier) er et ord vi vanligvis bruker ved fødsler. Bare én gang før har jeg hørt det brukt i forbindelse med døden. Det var en jordmor/forfatter (?) som skrev om døden som fødselens fysiologiske motsats. Trakk paralleller mellom de takvise prosessene som skjer når vi trer inn i livet, og når vi går ut av det. (Sammenstillingen halter riktignok; moren har fødselsveene, den døende dødsveene.)

VI.12.III Medisinsk sakkyndighet og et pund nøtter

Dokter Herzenstube er med blant dei medisinsk sakkyndige, og forteljaren meiner han var «Herrnhuter» eller «mährisk broder». Det er ikkje ukjent i norsk rettshistorie at medisinsk sakkyndige er ueinige.

Herzenstube legg ut om tiltaltes mentale tilstand. Og pundet med nøtter? Eg veit ikkje. Historia understrekar «Gott der Vater, Gott der Sohn und Gott der heilige Geist», som jo står sentralt i romanen. Vi får sjå. Dostojevskij har nok ei meining med dette kapittelet òg.

Annen handling

Peer er i Dovregubbens hall og konfererer med gubben sjøl om forskjellen på folk og troll.
Det er så mange uttrykk i dette stykket som er gått inn i språket og blitt en del av det. Jeg ble sittende og undre over hvilke Ibsen har skapt, og hvilke han har «plukket opp» og gitt (nytt) liv.

Utgangspunktet var «å være seg selv nok». Det er vel ikke utenkelig at dette var et uttrykk også før Ibsens tid.

Vet noen av dere mer om dette? Jeg går ut fra at det ikke er et enten eller svar her. Det jeg er ute etter er synspunkter på opphavet til det nevnte og andre av Ibsens uttrykk.

I samme slengen begynte jeg å tenke på det lille ordet «nok». På den himmelropende forskjellen på «å være seg selv» og «å være seg selv – nok»!

Nå måtte jeg gå til glasskapet med min barndoms bokskatter og hente frem Billeder fra Jesu liv, fra 1954, vidunderlig vakkert illustrert av Harold Copping.

To ganger bruker Jesus uttrykket du nevner. Han sier til «den verkbrudne», som er så klein at han må bæres på en båre av fire menn: «Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus!» Og han sto opp og gikk ut så alle så det. (s. 38)

Den syke ved Betesda-dammen har ligger syk i 38 år fordi ingen har hjulpet han ut i det helbredende vannet. Da sa Jesus til ham: «Stå opp, ta sengen din og gå!» Og den gamle mannen gjorde som Jesus sa, han reiste seg opp, og tenk, han kjente at han var blitt frisk! (s. 52)

Men miraklene stopper ikke der. Jesus vekker enkens døde sønn. Han rørte ved den døde og sa: «Du unge mann, jeg sier deg: stå opp!» Og den døde reiste seg og begynte å snakke. (s. 42)

Men det er ikke disse det gjelder denne gangen. Det er de døde som stiger opp av graven og beveger seg i de levendes verden for en stakkes stund, snakker og ses (i hvert fall av enkelte, kanskje bare én) før de returnerer til dødsriket.

Slik jeg oppfatter Axel i det omtalte kapitlet. Eller finnes det en annen tolkning?

Det er «bildet» av den døde med sin egen kiste på ryggen, jeg mener å ha vært borti før. Kan hende tar jeg feil, men det hadde vært artig om noen kjente igjen temaet – i litteraturen eller malerkunsten.

VI.12.II Farlige vitner

Eigentleg er det lite konkret å melde frå desse vitneavhøyra. Vi blir minna om at heile handlinga strekker seg over nokre få dagar, for sjølv om det verkar som vi ikkje har møtt Rakitin på år og dag, er det faktisk ikkje lenge sidan denne seminaristen og huslæraren (hos fengselsinspektøren) var ein høgst aktiv person. Nå får han spørsmålet «[E]r ikke De den samme herr Rakitin som har skrevet en brosjyre under tittelen 'Den i Gud hensovnede starets Sosimas liv og levnet'?». Dermed kom også staretsen inn att på sena; rettssaka kan vel nesten tolkast som eit oppgjer om Guds eksistens.

Forteljaren skriv ein interessant parentes om at han får vite at Grusjenkas etternamn kan vere Svetlova, for det visste han ikkje. Forteljarens rolle er ein studie verd i seg sjølv.

Trådar blir trekte til det vi med erfaring frå norsk rettshistorie kan kalle pengeviset – og til vesle Iljusja, som ligg for døden. Dostojevskij slepp ikkje taket i personane sine.

Boken etterlater mange ubesvarte spørsmål. Ett av dem er det du påpeker, Randi:

Hvorfor "holdt danskene opp å være et nordisk folk" etter at bondeopprørene på 1500-tallet var slått ned? (Dette sto i forbindelse med bondeopprørene, ikke sant?) Interessant spørsmål.

Skal utsagnet leses i overført betydning? Noe i retning av at danskene har mistet sin kraft og styrke?

Eller i konkret historisk betydning. Norge er fortsatt under Danmark, men er det historiske hendelser som har brakt Danmark fjernere fra Norden? Så fjernt at de faktisk opphører å være et nordisk folk?

Mine historiekunnskaper strekker ikke til. Noen som kan bidra?

Kapitlet Inger har jeg også grunnet på.

Boken er jo skrevet som en realistisk fortelling – med mange «overnaturlige» sidesprang. At Mikkel ser sin uoppnåelige Susanna gjennom stengte vegger og Åsgårdsreien etter et heidundrende tordenvær, er som det skal være. Fantasier som utspiller seg i Mikkels hode. (Og vi må ikke glemme hvilken tid vi er i, før elektrisiteten lyste opp all verden og kunnskapene var andre enn i dag.)

Kapitlet Inger skiller seg ut (så vidt jeg kan huske). Skrevet som et realistisk møte mellom Inger og hennes døde elskede. Temaet med å stå opp av graven og ta sin egen kiste på ryggen, mener jeg at jeg har vært borti før, men hvor … Kan det ha vært i malerkunsten?

Andre som har synspunkter på dette spesielle kapitlet.

Det går nesten ikke an å lese Peer Gynt uten å høre stemmene til Toralv Maurstad og Wencke Foss.

Er dette diskusjonstråden eller legger du ut en ny, Kjell?