Bokelskere.no

Takk for presisering. Du har heilt rett.

Hyggeleg - om ein kan bruke eit slikt ord om denne boka - gjenmøte med La peste etter eit kvart hundreår. Dei to fyrste kapitla burde få medalje for genial opning: Fyrst byen Oran, som blir skildra som "laide", "sans pigeons, sans arbres et sans jardins". Folk her arbeider berre for pengane si skyld. Snart går Camus - eller fortlejaren - over til hovudmotivet i boka: "Ce qui est plus original dans notre ville est la difficulté qu'on peut y trouver à mourir" - det skal bli mykje død framover i denne byen som er "sans âme". Og i neste kapittel begynner det: Dokter Rieux finn "un rat mort"; kapittelet opnar med akkurat dette og lèt det gå slag i slag med fleire og fleire rotter heilt fram til det fyrste dødsfallet. "Il est mort", seier Rieux om le concierge*. Meisterleg, uhyggeleg anslag, dette!

Et sidesprang i sakens anledning – Ibsen spilles over hele verden (bokstavelig talt). Peer Gynt er blant annet satt opp ved pyramidene i Egypt.

Det hadde vært artig å visst noe om hvordan andre land løser Dovregubben, trollungene, heksene, nissene – disse skikkelsene som er så urnorske. Hvordan ser for eksempel den indiske gjengen i Dovrefjell ut? Bygger de på indiske, mytologiske skikkelser?

Noen som vet noe om dette? Ikke nødvendigvis fra India, men fra et hvilket som helst land.

Vakkert!

Men er det orientalsk? Danser beduinhøvdingens datter så mye på tåspissene og så lite med magen?
(Ja da, jeg vet at Griegs musikk setter noen rammer.)

Jeg har nå kjempet meg gjennom fjerde handling. Vi møter en egoistisk, brautende og selvgod Peer; «Det gyntske selv, det er det hav av innfall, fordringer og krav, kort sagt alt nettopp mitt bryst hever og gjør at jeg som sådan lever». Her er det ikke mye omtanke for andre mennesker, ei heller ikke evne til å se seg selv som en del av et fellesskap. (Kommer, uten å ville det, i tanker om en viss president). Hos den unge Peer så jeg glimt av forsonende trekk, de er vanskelige å finne hos den gamle (i hvert fall så langt).

Ibsen tegner opp en rekke forunderlige, dels eventyrlige skikkelser Peer møter. Jeg går ut fra at disse på en eller annen måte representerer ulike sider ved livet, ulike utfordringer. Strever med å få tak i dette og håper på innspill fra dere andre.

Har kikket i den gamle diskusjonstråden og fant dette innlegget fra Karin Jensen:

Siterer fra boka Født til kunstner av H. Heiberg. Han gir oss en grei beskrivelse av personen Peer Gynt: «Løgnhalsen, skrytende, men feig når det kommer til stykket, en karikatur av individualismens ide, mannen som sviker alt og alle, men mest seg selv»

Godt sagt!

(Den gamle tråden anbefales.)

Liv Helene Willumsen er en av dem her i landet som vet mest om disse tingene. Dømt til ild og bål handler om trolldomsprosessene i Finnmark og Skottland, men Willumsen kjenner sannsynligvis også til prosessene ellers i Europa. Mener hun er ved universitetet i Tromsø. Kanskje du kan henvende deg dit.

Et interessant og brutalt tema.
Håper du finner det du leter etter.

Det ligger snublende nær å avskrive hele Peer som gal, stormannsgal i det minste. I dag hadde han vel fått en diagnose fortere enn svint (opptil flere er aktuelle).

Men Ibsen hadde neppe vært Ibsen hvis han bare ville vise oss en gal mann.

Det gyntske selv, absolutt verdt å grave dypere i.

Bra valg!
Jeg har en Aschehougs fontenebok fra 1965, pris kr. 8.50.

Min lille bønn er en lenger leseperiode (én uke ekstra?). Har det styggtravelt, og når denne boken først skal leses, bør man vel gi seg god tid. En krevende bok.

En stjerne til trøst!

VI.12.IV Lykken smiler til Mitja

Ei rettssak er i grunnen ein fin måte å stille ting i relieff på. Neste vitne er Aljosja. Særleg spennande er ikkje denne delen av rettssaka; kapittelet ville neppe ha vorte direkte overført i fjernssynet. Ennå står «pengebeviset» sentralt, også i avhøyret av Katerina Ivanovna og Grusjenka. I ei rettssak lyt alle gjere greie for seg og lyt rekne me då bli stilt til veggs. «Din gjerning skal vitne for deg» står det hos Øverland.

Hadde vi ikke en gang en regel som ga lesesirkelens leder dobbeltstemme i slike situasjoner (altså stemmelikhet i annen valgomgang)???

Jeg synes det hadde vært en grei ordning. Hva mener dere andre?

Ok, det var bra bøkene ikke hadde forsvunnet.

Søkefunksjonen kobler utgave sammen til verk:

f.eks har verket Ringenes Herre flere utgaver:

The lord of the Rings (9780261102309)

Ringenes Herre (9788210048654)

Hvis du søker etter lord rings er det første treffet verket med id 2626 i databasen vår.

Når vi skal presentere dette verket i søketrefflista velger vi den utgaven av verket som har flest følgere og viser den. Den mest populære utgivelsen av dette verket er norsk, så du får se denne norske utgivelsen på tross av at du søkte på engelsk.

Når du søker etter en bok du har i boksamlingen din, er det en viss sjanse for at du har valgt en mindre populær utgave av verket, og du får da opp en +Boksamling-knapp ved siden av denne utgivelsen i søkelista selv om du har en av de andre utgivelsene i boksamlingen din fra før.

Dermed kan du det virke som at en bok i samlingen din ikke er lagt til fra før - fordi utgivelsen i søketrefflista er en utgivelse du ikke har lagt til.

Tenker dette var både oppklarende og forvirrende på samme tid, kanskje mest det siste.

Har du flere detaljer rundt dette? Husker du hvilke utgivelser der er snakk om?

Takk for at du bidrar til oppklaring, Ava!

Da tolker jeg det slik at Ingunns svar ligger nærmest (den gammelaktige grønnkledde representerer en form for samvittighetsnag, skyldfølelse) og at Peer ikke er helt skruppelløs.

Ha, ha, ja hvem er hun egentlig den gammelaktige kvinnen som bryter inn i Peers og Solveigs idyll? En sveket seterjente som har båret frem Peers barn og nå stiller han til ansvar? Nok en fantasifigur, en av Peers mange angster (hans dårlige samvittighet som Ingunn foreslår)? Eller rett og slett Dovrekongens grønnkledde datter!

Ibsen gir oss assosiasjonene – den grønne stakken og ølbollen (Dovrekongen nødet Peer til å drikke av en ølbolle, guttungen har med seg en ølbolle). Og ikke minst kvinnenes kryptiske utsagn:

«I høst da jeg fødte, holdt fanden om min rygg, så er det rimelig nok en blir stygg. Men dersom du vil se meg så ven, som før, skal du bare vise jenten derinde (Solveig) på dør, jag henne ut av sinnet og synet; -- gjør så, kjære vennen min, så mister jeg trynet!»

Her spilles det opp til det ujordiske og eventyrlige!

Hei Ingunn,

Jeg vet ikke om du så innlegget mitt om Mor Aases død lenger oppe i tråden.

Spørsmålet ditt «vil vi dø slik» er tankevekkende. I den grad mennesker får anledning til å reflektere over sin egen død, vil vel svarene være svært forskjellige.

Mitt poeng er at Peer følger sin mor den siste veien på en måte som er til hjelp for henne. At hans dikting (og virkelighetsflukt) gjør morens død lettere og roligere, tryggere, enn den ellers kunne ha vært. Det er slik jeg leser dette. Peer viser her én side av seg selv om jeg verdsetter.

Jeg likte kommentaren din om kvinnen i grønt og barnet. Ikke lett å skille virkelighet, drømmer og fantasier.

I siste liten hiver jeg meg på og foreslår Nostromo av den polskbritiske forfatteren Joseph Conrad (1857--1924). Av Joseph Conrad har jeg lest Lord Jim og Mørkets hjerte, begge så rystende at det gjør fysisk vondt å lese dem. Dette er en forfatter som kan skrive.

Nostromo er en lysere roman enn de to nevnte. Lettlest og velskrevet.

Nostromo er en eventyrer, vi følger hans gjøren og laden, gjennom en historie som rommer spenning, samfunnskritikk, kjærlighet og mye, mye mer.

Fra baksideteksten: «Her utvikler forfatteren sitt store tema om delaktighet, skyld og ansvar. Med sitt fengende persongalleri, sin politiske problematikk og sitt psykologiske og tekniske raffinement er Nostromo et av Conrads mest ærgjerrige verk, og plasserer som en av de første engelske modernister.»

Boken er kommet ut i serien Verdensbiblioteket.