Bokelskere.no

Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

«– Ja, ser De, kviskra herr Severin til her Poul: – når det gjeld kvinnfolk! Det er noe ein sak ein skal ta tenksamt på ! De hadde no slett ikkje vore snytt om De vore i herr Christan sin stad. Og for eit yndefullt lam! – Smak og behag kan ikke diskuteres, sa herr Poul.»

Unektelig mer presteverdig på latin!

Se her og her.

Filmen (Nils Malmros) utgjør et godt supplement til boken!

Spesielt synes jeg den tunge og pietistiske ånden som ligger over samfunnet er levende skildret. Hvordan presteskapet og embetsmennene (med den tolerante og humoristiske sorenskriver Johan Henrik Heyde som et hederlig unntak) holder allmuen i sitt grep. Eller kanskje heller prøver så godt de kan å gjøre det. For når «verda», i form av et fransk flåtebesøk, kommer til isolerte Torshavn, eksploderer varekjelleren av undertrykte følelser.

Anneke von der Lippes tolkning av den livsglade Barbara oppi alt dette er strålende. Det samme gjelder Lars Simonsen som den plagete nypresten Poul Aggersøe.

Dertil landskap og natur som pirrer reiselysten!

Takk til Ellen som anbefalte filmen i en annen tråd, og til biblioteket som skaffet den i løpet av et par dager. Dette er dessverre en film det er vanskelig å få i («utgammel» som den er fra 1997 …) Anbefales!

Du er absolutt ikke «ute av drift», Hilda!

Er ikke nettopp det du påpeker et hovedtema i boken; hvem er Barbara. En flokse, en femme fatale, et naivt barn, en syndebukk eller rett og slett en glad og frilynt kvinne som ikke finner utløp for sin energi og livslyst på andre måter?

Jeg har også lyst til å reise spørsmålet – hvilket ansvar har mennene for hvordan tingene utvikler seg på disse avsidesliggende og isolerte øyene.

I denne tråden savner jeg en klarere avgrensing av hva kristelig litteratur er.

Jeg antar at dine lånere, Mariar er ute etter bøker med et visst forkynnende preg, i hvert fall der kristen tro er et hovedtema. Se for eksempel denne artikkelen fra Vårt land. Her defineres kristne bøker som bøker som «(.... ) formidler og aktualiserer kristen tro og kristne verdier».

Du har fått et bredt utvalg av tips. Bra! Men går alle disse under betegnelsen kristen litteratur? For eksempel er Johan Falkberget nevnt. Jeg vet at kirken, i hvert fall i Falkbergets hjemtrakter, streber etter å gjøre han sin til «sin» forfatter. Etter mitt syn er det feil. Falkberget skriver om mennesket, om alle sider ved det å være menneske. Tro og tvil er ett element i dette. Det samme gjelder i varierende grad flere av de forslåtte bøkene.

Hører gjerne andre synspunkter.

Artig at du også har tenkt på Leine, det er vel nokså nærliggende.

Det kan være du har rett i at betegnelse poetisk ikke er helt riktig. Jeg brukte begrepet fordi språket lyder så stemningsskapende og melodiøst i mine ører, som i dette avsnittet:

«Kyrkjeklokkene ute på Reyn kalla til gudsteneste. Det hadde ein linn tone som flagra over hustaka. Men tårnet som dei hang i, var døkt og forfalle av alder. Det dirra når klokkene gjekk. Klokkene heiv og peip i treverket, og denne jammers attåtljoden blanda seg med den fuglelette klangen og høyrdest overalt i byen.» (s. 51)

Kanskje er det mer sang i språket på nynorsk. (Jeg har i hvert fall ingen problemer med Eskeland, Marit og annelingua.)

Og kanskje ble jeg ekstra glad i dette lille avsnittet fordi det minner meg om kirkeklokkene på min lille sommerøy; den litt trå, knirkende lyden av tauverket når klokkene går.

Jacobsen gjør også bruk av det som kalles besjeling, å gi ting menneskelige følelser og egenskaper. For eksempel her: «Skatollet beint frem anka seg under taka hans. Han var byrja halde på det. Det såg særs derangert ut og krenkt i sin ære, med alle dei tomme skuffehola og innhaldet flytande på bord og stolar.» (s. 69). Og her «Han høyrde oboen som fortalde det samme vesle eventyret utan stogg, medan fagotten klukklo jålet og tala med.» (s. 78).

God helg!

Det kan være fristen å trekke noen tråder til Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden som vi leste i lesesirkelen i april-mai i år.

Handlingen i begge bøkene er lagt til en dansk koloni (henholdsvis Grønland og Færøyene) på 1700-tallet. Danske embetsmenn og lokalbefolkningen, prester utdannet i København og en kvinne, en enke faktisk, har sentrale roller.

Jeg var blant de få (?) som var kritisk til Leines 555 sider lange bok. Jeg sakser fra min egen oppsummering «Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer.» (…) «Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever.»

Etter å ha lest vel åtti sider av Jacobsens Barbara lever jeg med befolkningen i Torshavn og der omkring! Jeg er grepet av de sterke og klare personskildringene og ikke minst av det sosiale spillet som foregår mellom menneskene, enten det er tre personer rundt et bord (Barbara, handelsmannen Gabriel og ny-presten herr Poul) eller kalaset i saltkjelleren. Språket er presist, levende og poetisk. Romanen bobler over av underfundig humor og spiller med varme på hele følelsesregisteret.

Selv om handlingen er avvikende (og jeg vet ennå ikke hvordan Barbara utvikler seg) fremstår Leines bok i ettertid, i mine øyne, nærmest som en tam etterligning av Jacobsens.

Andre synspunkter?

Dette liker jeg!
Har lest til og med «Enken på kallet» og leser på nynorsk i Ivar Eskelands oversettelse.

Så mye humor og liv. Herlige personer tatt på kornet. Knappe, presise beskrivelser. Et par eksempler «Det vart ein augneduell. Så vart det ein ordduell. Begge hadde dei fått brennevin. Dei var fylte av krenkt sjølvvørnad.» (s. 10) og «Men den blodlause kona hans, fru Mathilde, sat med augo på stilker og kløypte Barbara og all hennar gjerd og ferd med dei villaste nyfikne-demonar i augo.» (s. 35)
Visst er det flust av ord som ikke uten videre er lette å forstå, men betydningen kommer stort sett frem av sammenhengen. De gir fremstillingen sjarm og liv (som Kjell og Ingunn skriver) og originalitet.

Jeg stusset over «grind» (s. 10), men siden grinden svømte i havet går jeg ut fra at det er en grindhval. «Ullklokke», ha, ha, skjønte at det måtte være en form for undertøy siden moren ber datteren om å kle på seg (for øvrig en strålende betegnelse på en poncho).

Enig med deg Ingunn, det skal bli hardt å bruke fire uker på denne.

Tusen takk for at du kom, Randi og også skrev så fint på bloggen din!

Boken kan kanskje virke smal, men vil kunne være til glede for langt flere enn dem som har en tilknytning til bokollektiv. Dette er et lite stykke trondheimshistorie og kulturhistorie fra vår nære fortid. Bergsligata 13s historie avspeiler hvordan samfunnet har endret seg dramatisk i løpet av de siste femti årene. Det gjelder på mange områder – økonomi og velstand, holdninger, sosiale omgangsformer, kvinnens stilling og en generell individualisering, for å nevne noe.

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt -- ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. Jeg nøster opp nesten femti års erfaringer på området. Det spesielle med Bergsligata 13 er at om folk flytter ut og nye inn, om folk ikke alltid går like godt overens, så lever fellesskapet videre. Pionerene bygde en solid grunnmur, som riktignok er justert gjennom årene, men som fortsatt holder. For alle som bor i, eller vurderer i delta i, et bofellesskap, er det mye å lære av Norges eldste bokollektiv.

Trondheim folkebibliotek har kjøpt inn boken min, og jeg føler meg rent beæret over at et eksemplar blir plassert i det ærverdige Trondhjemsrommet.

Bokelskere som er på de kanter, er hjertelig velkomne til lanseringen av min bok
Kollektivet Bergsligata 13!

Lørdag 9. september 2017, kl. 13 – 14 i Bergsligata 13 i Trondheim.

Det blir fortellinger og lysbilder fra kollektivets 45-årige historie og tanker om bofellesskap som en moderne og miljøvennlig boform.
Underholdning og enkel servering. Salg av boken.

Jeg er faglitterær forfatter og gift med en av kollektivets grunnleggere, mor og mormor til andre og tredjegenerasjon kollektivboere.

«… nå er jeg nysgjerrig på om ikke dette også kanskje er en historisk fremstilling av hvordan norsk samfunnsliv gradvis har endret seg fra begynnelsen av syttitallet og frem til i dag …»

Jo det kan du si. Det er ganske forbløffende, når man ser tilbake, hvor store forandringene er på nær sagt alle måter. Kvinners stilling, familiemønstre, dugnadsånd, matvaner, nøysomhet osv. Kollektivets historie speiler på mange måter samfunnsutviklingen.

Eksempler fra boken:
«Nøkkelbarn er et begrep på denne tiden (omkring 1970). Mødrene går ut i arbeidslivet, og tanken på en skolefritidsordning er ennå ikke tenkt. I kollektivet skal barna slippe å komme hjem til et tomt hus, med dørnøkkelen i en snor rundt halsen. Der er det alltid noen hjemme.»

«Jeg står på venteliste for å få innlagt telefon hjemme på Møllenberg. Året er 1979. Jeg er henvist til den røde, firkantete telefonboksen i Nonnegata, tripper utålmodig i køen, sørger for å ha nok mynt i lommen. – Vi er to skiftarbeidere og har tre barn, trygler jeg det mektige Televerket. Før apparatet endelig blir innvilget, må vi låne Televerket et klekkelig beløp til utbygging av telenettet. (…) Telefoniens hamskifte ligger ikke først og fremst i teknologien, men i mentaliteten. I kostnadsbevisstheten. Alle utgifter ble nøye fulgt med, regnskapsført og holdt så lave som mulig. (...) Da Televerket omsider imøtekom mine bønner installerte telefon hos oss, fikk ikke Sigrid lov til å ringe til en venninne i gaten. Hun måtte gå de nødvendige meterne for å snakke med henne.»

Kollektivboerne spiser daglig fellesmiddag, og kokken bestemmer menyen. På kjøkkenet henger en middagsliste, der folk kan skrive seg av hvis de ikke skal spise middag, eller føre opp middagsgjester. «Senere vedtas en uformell regel om at kokken skal varsel om spesiell mat, slik at de som vil, kan skrive seg av middagslisten. Det kan gjelde lutefisk, blodpudding, innmat, vegetarkost. I 1990-årene blir slik mat kalt «mat for spesielt interesserte» og dermed «varslemat». Enda senere sniker begrepet «uggen mat» seg inn, et begrep som ikke fantes i 1970-årene. Da gikk Beates levergryte ned på høykant. Likeså Karis blodpudding med stekt bacon og sirup.»

Hmmm. To kresne (i positiv betydning) bokelskere som er skeptiske til Eskelands oversettelser. Det er nesten så jeg ønsker jeg ikke hadde lest dette. Skal gjøre hva jeg kan for å lese "Barbara" med åpent sinn -- og avgi rapport :-)

Tusen takk skal du ha!

Min bok «Kollektivet Bergsligata 13» er ferdig!
Norges eldste bokollektiv har fått sin historie fortalt.

Høsten 1971 gjøv 17 unge mennesker med sterke meninger, humor og en usvikelig tro på egne krefter løs på en bygård i Trondheim. Planla, finansierte og organiserte. Diskuterte, holdt husmøter, fattet vedtak og utga sin egen avis med det megetsigende navnet Tretten. De bygde det som skulle bli Norges største og lengstlevende kollektiv. En formidabel oppgave!

Jeg har fulgt kollektivet fra pionertiden, da «naboene så på oss med skrekkblandet nysgjerrighet» og Jon beroliget: «Vi var aldri et løssluppent hippiekollektiv, men et gjennomorganisert kollektiv, skikkelighet satt i system. Det fantes ikke et mer puritansk hus i Trondheim i 1975 enn Bergsligata 13.» I de entusiastiske 1970-årene var huset gjennomsyret av politisk engasjement og kraft. I 1980-årene fungerte det som et teaterverksted for byens frie teatergrupper. Rekvisittlageret lå på loftet, prøvescenen i fellesstua eller bakgården. Og frem til dagens: «Vi lever sammen nesten som normale folk. Naboene vet ikke engang at vi bor i kollektiv.»

Omkring 285 barn og voksne har hatt sitt hjem i Bergsligata 13. I boken forteller mange av dem hvordan fellesmiddager, husmøter, vaskerutiner, dugnader og sosialt samvær binder dem sammen. Men også om skuffelser, misnøye, ensomhet og konflikter. Alt i alt har kollektivet gitt så mange et trygt og godt hjem, erfaringer for livet, vennskap og tilhørighet. Johanne konkluderer fritt etter Haldis Moren Vesaas: «Meir enn eg gav, fekk eg att».

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt – både ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. I boken reflekterer jeg over hvilke faktorer som bidrar til å lykkes, og hvilke fallgruver man kan falle i.

«For oss som ikke var en del av Bergsligata 13 og heller ikke deltok i politikken på venstresiden, er dette likevel en reise i vår egen ungdom. Dette er historien om noen ildsjeler som ville noe, og som fikk sine mål gjennomført.»
Liv Wiborg, samfunnsviter og faglitterær forfatter

Du kan lese mer på nettsiden min

Mitt forslag er Fuglene var hans av Marja-Liisa Vartio. Dette er en bok jeg førte opp på ønskelisten for flere år siden -- uten å vite noe om den, kun ut fra magefølelsen. Det er noe eiendommelig fascinerende både ved tittelen og bokomslaget. Noe foruroligende og beroligende på samme tid.

Denne udefinerbare dragningen ble ikke mindre da jeg nå i kveld leste Nora Simonhjells omtale for Ordfront NRK P2. Dette må være en bok det er vel verdt å lese – og å lese sammen med andre.

Jeg må føye til at jeg har hatt noen overraskende gode erfaringer med å la magefølelsen få råde.

To antikvariske kupp i dag! «Barbara» av Jørgen-Frantz Jacobsen, illustrert utgave oversatt til nynorsk av Ivar Eskeland og med forord av William Heinesen, en annen betydelig færøying. Dette må bli min favoritt i avstemningen!

Men det jeg egentlig skulle, var å hente «Den arabiske verden forteller», et bestilt eksemplar til meg og et til datteren, i hvert sitt antikvariat. Jeg har så vidt åpnet denne orientalske skattkisten og kommer tilbake til den. «Barbara» var et slumpetreff; fantes i butikken, men ikke på nettet.