Bokelskere.no

Kan det være Serafin og hans makeløse mesterverk?
Beskrivelsen stemmer ikke helt, men Plym har en blå, høyhalset genser, og til slutt bygger de to seg til himmels. Uansett - en super bok!

Mitt forslag er Når tiden er inne av Michela Murgia.

Boken tiltalte meg umiddelbart -- beskrevet som en poetisk og uttrykksfull bok om tankevekkende og aktuelle problemstillinger. Handlingen er lagt til Sardinia i 1950-årene. Hovedtemaet virker lite kjent og vekker min interesse. Mer her.

Jeg får inntrykk av at dette både er god bok, og en bok godt egent for samtaler og debatt. Bare ikke riktig er oppdaget enda, hverken blant bokelskere eller i pressen. Med tanke på kjønnsbalansen er den skrevet av en kvinne.

Jeg er enig med deg og annelingua – Kristian Kristiansen er en knakende god forfatter som trygt kan hentes frem for nye og gamle lesere!
Her finner du mer om Klokken på Kalvskinnet og en diskusjon for forfatterskapet.

Det er imponerende hvor mange gode bøker vi har lest sammen!

Av de 26 er det kun én jeg avbrøt pga. bokens kvalitet (Hvis en reisende en vinternatt), én jeg sto over fordi jeg har lest den flere ganger før (Kjærlighet i koleraens tid) og tre jeg sto over av andre årsaker. Lesesirkelen har bidratt til at jeg oppdaget både nye titler og nye forfattere. Berikende!

Håper riktig mange, gamle og nye lesesirkeldeltakere, blir med i denne runden. Velkommen til alle!

Hei igjen Tanja,
Jeg ser at du har fått noen svar som ikke er spesielt oppløftende. Det jeg først og fremst vil si deg, er at jeg får inntrykk av at du har fått utilstrekkelig/dårlig veiledning fra ditt universitet, OsloMet.

Punkt 1; Hvordan utforme et spørreskjema
Min reaksjon på skjemaet er at spørsmålene er upresise og uklare. Jeg er enig i Marits kritikk av språket, men kan se gjennom fingrene med det. Jeg har ingen akademisk grad, men har lest bøker i mer enn seksti år og selv skrevet bøker – og jeg har vansker med å få tak i hva du egentlig spør om. Hvis spørsmålene dine ikke er intuitivt forståelige for dem du spør, mister du mange respondenter.

Punkt 2; Hvem spør du
Når du skal gjennomføre en spørreundersøkelse, er det viktig å vite hvem du skal spørre. Skal det være et representativt utvalg av befolkningen? I så fall tviler jeg på at www.bokelskere.no er det rette stedet. De fleste av de aktive blant oss, er ihuga lesere med sterke meninger om bøker og forfattere. Som Ellen er inne på (og som jeg kan slutte meg til) er utgangspunktet ditt uaktuelt for henne. Vi finner bøker uansett.

Jeg kan likevel akseptere ditt premiss og tror at undersøkelsen din kan være nyttig.

Jeg håper at vi gamle damer ikke har tatt motet fra deg og at dine veiledere kan hjelpe deg videre. Du må gjerne formidle våre synspunkter til dem. Masse lykke til Tanja!

Hei Tanja,
Jeg prøvde å svare på skjemaet ditt forrige gang du la det ut, men avsluttet fordi jeg ikke helt fikk tak i hva som menes med alle spørsmålene. Nå gjorde jeg et nytt forsøk, men i mine øyne er ikke alle spørsmålene klare og entydige. Ga opp også denne gangen.

Håper du likevel får mange svar og ønsker deg lykke til!

Tusen takk for lenken til et interessant intervju med Kerstin Ekman! Nå tar jeg opp Grand finale i svindlerbransjen med fornyet pågangsmot. Intervjuet er absolutt hørverdig uavhengig av om man vil lese Grand finale... eller ei.

En original, velskrevet, tankevekkende og hjerteskjærende bok, som trigger flere interessante problemstillinger (i hvert fall hos denne leseren):
- Hvor ulik verden fortoner seg sett fra ulike perspektiver
- Hva motiverer våre handlinger?
- Hvor går grensen mellom det å være tilregnelig/åndsfrisk og måtte ta ansvar for sine handlinger, og det å være utilregnelig/sinnssyk og bli fratatt et slikt ansvar?

Som du, Rosa fint sammenfatter i din omtale: «det hele er et interessant studium i hvem vi er, hvordan vi oppfattes og hva som er den egentlige sannheten om den vi er. Finnes det i det hele tatt noen sannhet om noe som helst…»

Jeg hører til dem som for lengst har sluttet å lese krim. Jeg fattet likevel interesse for boken da den ble anbefalt som påskekrim i Aftenposten. Et raskt kikk på omtalen din, Rosa og vips var den leselisten min. Takk for det! Nå har jeg lest boken og begge de gode omtalene (Rosa og Tone) og slutter meg helhjertet til anbefalingene.

En drivende spennende bok, men krim …? Jeg setter Med blodig forsett i hyllen for romaner og gir den terningkast 6!

PS.: Tok juryen egentlig stilling til spørsmålet om tilregnelighet (sidene 285 og 292, den norske utgaven) eller er det noe som har gått meg hus forbi her?

Da ble det sannelig enda et par bøker i ønskelisten (som fungerer mer som en huskeliste enn reell ønskeliste)!

Takk for hyggelige ord :-)
Et litt pussig sammentreff; det var faktisk «vår felles» Karin Bang som for flere år siden anbefalte meg dette bokverket. Jeg fant dem på et bruktmarked, og så har de blitt stående. Er glad jeg endelig har lest dem! Selv om jeg nok synes partier, spesielt i første bind, var krevende. Måtte sette meg litt inn regionens historie for å få tak på det hele. Det var det vel verdt.

God lesing! Spennende å høre hva du synes.

Armenerne – et glemt folkemord

Armenia er et av verdens eldste land, og et av de tidligste kristne land. Opp gjennom århundrene har det vært utsatt for blodige kriger og underlagt mektige herskere. I dag er Armenia en liten, selvstendig republikk syd i Kaukasus.

«De førti dagene på Musa Dagh» er skrevet av den østerrikske forfatteren Franz Werfel (1890–1945) og utgitt første gang i 1933. Som tittelen antyder, er handlingen konsentrert om førti dager i det armenske folkets lange og brokete historie. Førti dager da omkring fem tusen armenere forskanser seg på Musa Dagh, et fjell syd i dagens Tyrkia, mot Syria og Middelhavets østre bredd. Tyrkerne er i gang med sin deportasjon av og massedrap på folkegruppen; skal Musa Dagh bli redningen for noen av dem. Året er 1915, og handlingen bygger på reelle hendelser.

«Folkemordet på armenerne (…) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner.» (Wikipedia)

Gabriel Bagradian flytter etter 23 år i Paris tilbake til sin barndoms landsby Yoghonoluk, ved foten av Musa Dagh. Med seg har han sin franske hustru Juliette, sønnen Stefan (12 år) og huslæreren Samuel Awakian. Gabriel er av rik kjøpmannsslekt. Hans bestefar, Awêtis Bagradian har bygd opp en suksessfull importforretning som blir videreført av den eldste sønnen, Awêtis Bagradian den yngre. Gabriel blir kalt hjem for å overta driften da brorens liv går mot slutten. Gabriel møter intet et kjøpmannsliv, men et liv i sentrum av dramatiske og storpolitiske hendelser.

Dette er i Det osmanske rikets siste år. (Tyrkia blir republikk blir i 1923.) Istanbul er fortsatt hovedstad. Den såkalte ungtyrkiske bevegelsen kjemper for «moderne» og nasjonalistiske ideer. I sannhet en komplisert brytningstid i landets historie.

«Motsetningen mellom tyrkere og armeniere var gammel og hadde ofte slått ut i blodige forfølgelser, men aldri før var det tale om noen planlagt, systematisk utryddelse. I vår tid byråkratiske stil lød den telegrafiske ordre fra innenriksminister Talaat til politiet i Aleppo, datert 15. september 1915: «Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteetens ordre har besluttet helt å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling, kan ikke regnes for regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor dystre enn ødeleggelsens midler kan synes, skal det uten å lytte til følelser eller samvittighet gjøres ende på deres tilværelse.»
Fra Karl Broderens forord

I landsbyene i den frodige dalen under Musa Dagh lever tyrkere og armenere, muslimer og kristne fredelig sammen. Forfølgelsene begynner i det stille, nesten umerkelig; armenerne blir fratatt sitt teskeré, sitt innenriks-pass. Gabriel, som er ottomansk offiser, registrerer til sin forundring at han ikke blir utkalt til krigstjeneste. Armenerne er «fanget», fratatt mulighetene til å reise og fratatt sine våpen, før de øyner hva som er på gang. Da de første meldingene om deportasjonene kommer, tror de seg trygge i denne utkanten av det store riket.

«De førti dagene på Musa Dagh» er et omfattende verk (ikke bare med sine vel 600 sider). Vi møter umenneskelige lidelser, tapperhet og utholdenhet, oppofrelse kontra selvoppholdelsesdrift, kjærlighet, religiøs overbevisning, sorg, rivninger mellom Østens og Vestens kulturer og storpolitikken under 1. verdenskrig. Selv synes jeg boken er på sitt aller beste når den skildrer hva isolasjonen oppe på fjellet, sulten og den konstante faren for total utryddelse gjør med menneskene og forholdene mellom dem. Særlig siste halvdel er nesten ikke til å legge fra seg.

Jeg har lest Bokklubbens 2-bindsutgave fra 1965. Jeg er usikker på i hvor stor grad oversetteren må ta ansvar for svakhetene. En unorsk (tysk?) tegnsetning forstyrrer lesingen. I negativ retning trekker også en tendens til fordommer og svart-hvitt-tenking. Europeerne er siviliserte, opplyste og dannete, orientalerne er primitive, slu, late og sjuskete. De gode er gode, de onde er onde.

Uansett – dette er en meget god, interessant og ikke minst lærerik bok. Jeg gir den en sterk 5-er og er litt overrasket over at såpass få bokelskere har registrert den.

Nå ble jeg så boblende humleglad! Tusen takk for to dikt som rommer nettopp noe av det jeg er ute etter. Helt ukjente for meg.

Jeg tar mer enn gjerne imot flere forslag fra dere!

Absolutt! "De fortapte spillemenn" leste jeg i en nydelig oversettelse av Inger Hagerup; en bok men en humor jeg tror du vil falle for.
Jeg har kun lest den og "Vest i havet" av Heinesen. Har du flere anbefalinger av samme forfatter?

Ja visst, det var vel du som tipset om Barbara på dvd! En meget god film (beklager forglemmelsen :-))!

Ivar Eskelands kåserier var en fryd, det kan dessverre ikke sies om hans oversettelser (i hvert fall ikke denne). Lurt å kjøpe Vest i havet på dansk. Hører gjerne hva du synes om den utgaven.

Nå har jeg lett gjennom egne samlinger og flere svært gode tråder her, men dessverre uten å finne det jeg søker – et dikt til brudeparet! Jeg ønsker et dikt som fokuserer på gleden, et dikt med dybde, men likevel ikke formanende. Siden jeg skal lese det opp i en tale, bør det være relativt kort og intuitivt lett å forstå. Vi snakker om et sommerbryllup. Kan noen av dere hjelpe.

Jeg er takknemlig for alle forslag!

Så heldig du er! Også jeg SKAL til Færøyene, men når er fortsatt et åpent spørsmål.

Jeg regner med at du har lest Heinesens De fortapte spillemenn og Barbara av Jørgen-Franz Jacobsen. Anbefaler begge varmt! Disse to forfatterne har vekket min interesse for øygruppen vest i havet.

God reise, når den tid kommer!

Full tillit herfra!

Ha, ha, nå ble jeg så nysgjerrig at jeg rett og slett gikk innom biblioteket og lånte med meg boken hjem igjen. Og tror du ikke jeg slo rett opp på to setninger jeg antar du sikter til (s.378, i den norske utgaven). Mon tro om det er noen dypere mening her :-)))

Mesterlig fra «verdens navle»

Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.

«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord

Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.

Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.

Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).

Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).

Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.

I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?

Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.

Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!