Bokelskere.no

En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna av vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet hvor jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten det meste, ho mamma, bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.

Fra "Småkarer under frostmåne" av Arthur Arntzen og Arvid Hanssen

Takk skal du ha! Boken er bestilt.

Gemalen ble helt tilfeldig oppmerksom på denne boken, som ingen av oss har hørt om før. Interessant og spennende! Hvor fikk du tak i ditt eksemplar?

PS: Fin omtale!

Hører gjerne hva du synes når du har lest den!

Før Saramago ble Saramago

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.

Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.

«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)

Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.

I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.

Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.

På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!

Når det gjelder fortellerstemmen, har jeg samme opplevelse som deg, Hilda. Før forfatteren eksplisitt sa at jeg-personen var en jente, oppfattet jeg vedkommende intuitivt som en gutt. Selv etter at dette var sagt, var det ikke en jentestemme som snakket til meg. Jeg har skrevet et innlegg om det lenger nede i tråden. Interessant at flere har samme opplevelsen.

Dette er også et moment som trekker ned helhetsinntrykket. Har enda ikke landet på noe terningkast.

Takk for felleslesingen!

Takk for informasjonen. «Kafka på stranden» hører med til disse bøkene jeg synes jeg burde ha lest. Ikke fordi jeg har noe behov for å lese det «alle» leser, men fordi tematikken og de positive omtalene vekker min nysgjerrighet. Etter dine og Marits velbegrunnete synspunkter legger jeg den i Gi-bort-bunken :-) Dette høres ikke ut som noe for meg. Det er nok annet som lokker!
(Av Murakami har jeg kun lest «Sauejakten» uten at den gjorde noe dypere inntrykk.)

BOKEN ER LEST

Jeg mener det var Finn Carling som sa noe sånt som at å skrive romaner, er å finne fortellinger til sine erfaringer. Disse tankene kom til meg etter å ha lest «Mister Pip». Her har vi en forfatter som vil flette sine åpenbart store kunnskaper om Charles Dickens, og spesielt verket «Store forventninger» inn i en fortelling langt fra Dickens-land. En god idé, men etter mitt syn fungerer den bare delvis. Fint i begynnelsen når Mr. Watts leser høyt for ungene, og om hvordan Matilda søker tilflukt i Pips verden. Også den konflikten som «Store forventninger» utløser mellom Matilda og moren er troverdig og godt skildret. I disse partiene synes jeg Lloyd Jones bruker Dickens på en meget god måte. Men etter hvert opplever jeg bokens rolle i boken mer haltende, nesten litt påtatt eller søkt.

Mr. Watts, som har påtatt seg oppgaven som lærer, inviterer foreldrene til skolen for å fortelle om sine kunnskaper og erfaringer. Og mye interessant, lokal kunnskap får vi lesere del i. Men også her er det noe som skurrer for meg. I et samfunn av denne typen, med lite formalisert skolegang, vil kunnskapsoverføringen foregå som en naturlig del av dagliglivet. Slik det var her til lands for rundt hundre år siden. Jentene var med mor i kjøkkenet og fjøset, guttene med far på sjøen eller i annet arbeid. Kvinnene lærte av hverandre, mennene av hverandre. I boken lar forfatteren øyas eneste hvite mann få rollen som en slags katalysator for denne kunnskapsutvekslingen. Mulig jeg leser med vel strenge briller, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på dette som et fikst fortellergrep mer enn som noe nødvendig i det virkelige livet.
Ligger kimen til konflikten mellom Matildas mor og Mr. Watts her?

På mange måter er «Mister Pip» en fin, interessant og godt skrevet bok. Av nevnte grunner når den likevel ikke helt opp hos meg.

Jeg hadde tenkt å anbefale deg «Ifølge Pereira», en bok jeg også likte godt. Et eget, litt underfundig driv over den. (Lest på Monicas anbefaling, om jeg ikke husker feil :-))

Et tips: Når du klikker på fanen «Finn bøker», får du opp flere underpunkter du kan klikke deg inn på, blant annet «Omtalte steder». Her finner du bøker fra en rekke land.

Torpedo.

«Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.»

Nettopp disse tankene har også jeg gjort meg. Inntil forfatteren eksplisitt sier at bokens jeg-person er en svart jentunge, oppfattet jeg intuitivt jeg-personen som en hvit gutt. Jeg er nå kommet til side 65, og for meg er det fortsatt ikke en jente som forteller sin historie. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig på hvorfor - mangel på noen små referanser til noe typisk feminint, noen «jentegreier»?

Som du referer Kjell: «Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk (...)».

Så kan man jo spørre seg hva som er typisk feminint og «utpreget kvinnelig trekk». Svarene i dag er neppe de samme som på Dickens og George Elliots tid. Likevel er det «noe» jeg savner i Lloyd Jones fortellerstemme. Andre synspunkter?

Nei, 1960-70-årenes kraft, entusiasme og særegenhet er ingen myte!
En stemningsrapport fra min egen bok Kollektivet Bergsligata 13:

«Paris 1968, streikende arbeidere, demonstrerende studenter. Et mangefasettert opprør mot urettferdighet og overgrep. Et oppkomme av energi. Krav om en mer rettferdig samfunnsorden, kvinners frigjøring, et fritt seksualliv, kamp mot USAs aggresjon og inngripen i Vietnam, Chile og Latin-Amerika.

En forandringens bølge slår inn over skoler og universiteter, teatre, kulturliv og arbeidsplasser. Preger den offentlige debatten. Preger livet til hver enkelt av oss. Skaper en grenseløs entusiasme og vilje til selvoppofrelse. Skjærer ideologiske skillelinjer gjennom ethvert spørsmål. Krever stillingtaken. Valg av side.

Ingenting er umulig. Vi kunne, som Dag Solstads gymnaslærer Pedersen, ha syklet på vannet. «Det var ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei, du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftens herjinger.»

Hva var vel det å bygge et kollektiv i et slikt perspektiv!»

Boken min handler ikke om 68-opprøret, men om et bofellesskap som er et barn av denne mulighetenes og entusiasmens tid. Et fellesskap som ble etablert i årene 1971-72 og lever i beste velgående den dag i dag.

Dertil kan jeg fortelle at boken vant Gull i konkurransen "Årets vakreste bøker, 2017" (kategori: Faktabok, Barn og ungdom) og bokomslaget Sølv i samme konkurranse. Konkurransen arrangeres av Grafill - Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon.
Flott når forlag legger ressurser i design og uttrykk!

Boken har jeg ikke lest.

Livets inngang og utgang – en perle

Det riktige og det nødvendige – er det alltid samsvar mellom disse to? «Det er ting man gjør, og ting man ikke gjør, og Maria visste utmerket forskjellen på dem. Det var ikke et spørsmål om riktig og galt, for i denne verdenen hvor hun var vokst opp, fantes ikke disse kategoriene.» (s. 135)

Den italienske forfatteren Michela Murgia (f. 1972) har skrevet en perle av en bok, en poetisk, tankevekkende og kortfattet bok med mange lag. Handlingen utspiller seg i hovedsak på Sardinia fra midten av 1950-årene og et par tiår fremover. Boken kom ut første gang i 2006.

«Fillus de amina. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, de barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel blir Maria Listru en sen velsignelse for Bonaria Urrais sjel.» (s. 5)

Maria er yngste og fjerde datter av den lutfattige enken Anna Teresa Listru. Anna Teresa og syersken Bonaria Urrai blir enkelt enige om at Bonaria skal ta til seg seks år gamle Maria som sin egen datter, sitt sjelebarn. Mellom Maria og Bonaria vokser det frem et nært kjærlighets- og tillitsforhold. Ungpiken og den gamle enken kjenner hverandre etter hvert så godt at de umiddelbart fatter hvordan den andre tenker, føler og reagerer. I samtalene mellom dem, som i boken for øvrig, finnes ikke ett overflødig ord.

Men under ligger noe uuttalt, noe som forvirrer Maria og instinktivt truer tilliten. Bonaria er, som hele landsbyen, unntatt Maria, vet, landsbyens accabadora, sjelemaker, «hun som fullfører». Kvinnen som i nødstilfeller hjelper en døende det aller siste steget. Her er vi over i debatten om eutanasi, barmhjertighetsdrap. For Bonaria er det like nødvendig å hjelpe et menneske ut av verden, når tiden er inne, vel å merke, som for jordmoren å hjelpe et spedbarn inn i verden.

I hvilken grad forfatteren bygger på sardinske myter eller realiteter, er jeg ikke fullt klar over.

Murgia fører en nydelig penn. Hun skaper med få, presise og ofte uventete ord og vendinger levende bilder av landsbyens innbyggere og forholdene mellom dem – spenningene, konfliktene, kjærligheten, lojaliteten. En stillferdig bok med et mangefasettert innhold.

Noen eksempler:

«I likhet med uglens øyne er det tanker som ikke tåler dagens lys.» (s. 116)

«Det var gått tiår siden hun første gang hadde sett en døendes ønske om fred bli etterkommet, men hun kunne med sikkerhet si at hun aldri, hverken den gang eller siden, hadde følt en byrde som den som nå lå som en dyvåt kappe over skuldrene hennes.» (s. 116)

«Bonaria plukket opp sjalet fra gulvet og begynte med langsomme bevegelser å brette det sammen. Hun visste at det var det eneste hun hadde mulighet til å få brakt i orden.» (s. 149).

Det hender en sjelden gang at en bok gir meg fysiske, følelsesmessige reaksjoner; at boken bokstavelig talt setter seg i kroppen min. Dette er en slik bok.

Fillus de anima. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet.

Når tiden er inne av Michela Murgia.

Hmmmm, med to mai-langhelger med fullt program skal jeg prøve å henge med som best jeg kan. To uker vil i praksis si én snau uke for min del :-)

Fra Tines blogg:
«Siden forfatteren i merknader sist i boken, viser at hun er inspirert av dikteren Jònas Pòrbjarnarson, og har brukt hele åtte sitater fra ham, forsøkte jeg å finne ut mer om denne dikteren. Utrolig nok var det ikke mulig å finne noe på det store internettet, så jeg sitter her meget nysgjerrig tilbake. Noen som kan hjelpe?»

Jeg fikk disse treffene da jeg søkte på Jonas Porbjarnarson:

Se her, her og her

Vet ikke om de er til så mye hjelp, men det virker som det er denne forfatteren Ólafsdóttir siterer fra. Takk for en god omtale av en god bok!

Fant omtalen din en kveld jeg satt og skrollet gjennom omtaler og ikke riktig visste hva jeg skulle lese. En nydelig bok, tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på den, Hilda.

Så artig!
Det finnes to bøker til om vennene Serafin og Plym; Serafin og Plym på nye eventyr og Serafin og Plym kommer luftveien. Det ser ut som alle er kommet i nyutgivelser tidlig på 2000-tallet.

Disse har jeg lest flere ganger for mine egne barn og barnebarn – til stor glede for små og store!