Bokelskere.no

Det er ordet "motsatt" som skaper problemer her. Motsatt har ulike valører. I uttrykket vice versa betyr motsatt omtrent samme som "og omvendt". Det betyr ikke "tvert i mot", altså noe helt annet.
Jeg håper forskjellen kommer tydelig frem i en setning som: "De unngår naboene og vice versa".

Så hyggelig at du slenger deg med, gretemor! Bra at du går for originalversjonen, som vi allerede har vært inne på, er ikke Arthur Omres oversettelse den beste. Lykke til!

Ja, nettopp, vice versa betyr "motsatt" og "omvendt", Vibeke har rett her.

Ja, det er den oversettelsen jeg har: "Kunne Dem gi meg et løft, mister?". Ære være deg som holder deg til originalspråket. Jeg prøver så godt jeg kan å la irritasjonene ligge.

Så befriende å kunne melde om to store leseopplevelser i september, begge av John Steinbeck:
- Om mus og menn
- Alle tiders torsdag

Begge har jeg gitt 6 på terningen og plassert på min eksklusive favorittliste. De to bøkene er i sitt ytre forskjellige, men de rører ved noe dypt menneskelig i oss. Dette er noe av det beste jeg har lest.

Jeg har "En Lanterne-bok", Gyldendal, fra 1975, også oversatt av Arthur Omre. I denne står det at rettskrivningen er som i 1950-utgaven. Jeg har bare lest noen få sider og har ingen umiddelbare reaksjoner på oversettelsen.

Her ser det ut som forlagene har hatt problemer med å bestemme seg. Hvorfor.... Skulle gjerne visst litt mer om forskjellene på de ulike utgavene.

Absolutt. Det er i hvert fall ett sammenfall av temaer i Alle tiders torsdag og Om mus og menn
(Jeg legger inn en liten spoiler her)

Vår helt i Alle tiders torsdag rådfører seg med "den synske":
"Vi sier altså at denne karen har det jævli, og det bare er en måte han kan berge seg på. Men han kan ikke gjøre det selv. Synes du at vennen hans skal gjøre det?"
"Ubetinget."
"Selv om det gjør vondt som bare faen?"
"Ubetinget."
"Selv om det kanskje ikke hjelper?"
"Ubetinget. Jeg vet ikke hvordan situasjonen ligger an for den venn Doc, men jeg skjønner hvordan den stiller seg for deg. Hvis du er glad i ham, da må du gjøre hva det skal være for å hjelpe ham - hva det skal være. Om det så var å drepe ham, for å spare ham for uhelbredelige lidelser. Det er en venns høyeste og uhyggeligste plikt."

Ang. lukkete innlegg - Jeg har også hatt problemer med dem, spesielt på nettbrett, på pc går det nå greit. Er enig i at vi kanskje kan være litt dristigere med å la innlegg være åpne. Kanskje går det også an å reise de samme problemstillingene uten å røpe for mye av selve handlingen, hvordan det går o.l.

Håper du får opp de lukkete innleggene, Marit; mye interessant der.

PS, har åpnet mitt eget lukkete innlegg og håper det er OK :-)

Tusen takk for tipset, den står allerede på ønskelisten! Gemalen mener han har hatt Amerika foreller en gang i tiden. Men finnes den fortsatt i huset...

Er det noe jeg har erfart, gjennom bokelskere og ellers i livet, er det at "tulling" er man ikke om man samler på en bestemt type bøker. Stor takk til din mor som hadde et åpent blikk for disse flotte bøkene!.

Lykke til - både til deg og meg - i jakten på flere i denne serien fra den tiden da Bokklubben virkelig var en bokklubb!

Ikke godt å si, jeg har funnet utrolig mange gode bøker på loppemarkeder og bruktutsalg til en latterlig billig penge. Skal jeg trekke frem en, må det kanskje bli den gripende Balladen om den bedrøvelige kafe av Carson Mc.Cullers, vakkert illustrert, i alle sin enkelthet av Chrix Dahl. Anbefales!

Prisen -- ikke vet jeg, havnet i en stooor bærepose til 30 kroner.

I Alle tiders torsdag er vi tilbake i Cannery Row i kystbyen Monterey i solfylte California. Ti år og en verdenskrig har passert siden sist vi møtte den herlige gjengen i Cannery Row. Noen er døde eller borte på andre måter, nye er kommet til. Den vennligsinnete og alltid hjelpsomme marinbiologen Doc er nedfor. Innbyggerne har sine klare oppfatninger av hva som mangler ham (en erkjennelse som sitter langt inne hos Doc), og de skyr ingen anstrengelser for å hjelpe. Det er omkring denne enkle, men akk så dyptloddende, historien bokens hele handling spinner.

Alle tiders torsdag bobler over av humor og livsvisdom. Persongalleriet kan nok omtales som outsidere, i mine øyne representerer noe dypt menneskelig; noe som vi alle kan kjenne oss igjen i. Våre svakheter og skrøpeligheter, vår omtanke og kjærlighet, og det heltemotet vi kan utvise når det virkelig kreves av oss. Alt dette er tatt på kornet i et presist og lekent språk. Ikke et overflødig ord. På mindre enn to hundre sider trer disse karene, og enkelte kvinner, så levende og troverdig frem for oss.

Doc i all sin ensomhet, Suzy, som prøve å beskytte seg bak sin arroganse, Josef og Maria Rivas med sin skrudde moral, og den redelige horemamma’en Flora/Fauna. Her er endatil en forfatter, kelneren Joe Elegant, som i morgentimene skriver romaner på grønt papir. For ikke å snakke om Hazel, vår rørende helt som ingen forventer noe av – og som overgår seg selv. Å, som jeg elsker Hazel!

”Ingen vet hvordan sann storhet kommer til et menneske. Den kan ligge latent i menneskets mulm og mørke, eller den kan bore seg inn utenfra som hvinende spyd og lanser. Så meget vet man imidlertid om storhet: den oppstår og settes ut i livet av nødvendighet; den fødes aldri uten smerte; det mennesket den har kåret, er for alltid forandret, lutret og henført på samme tid, -- han kan aldri bli alminnelig mer.” (s. 180)

Flere partier er skrevet i ren eventyrstil; tyngdekraften oppheves, forunderlige mirakler finner sted, klapperslangene snakker. Og alle dryppene av gullkorn som likesom tilfeldig faller inn i teksten: ”… det klargjørende sprang skjer fra forvirringens fruktbare grobunn” (s. 26), ”Ingen er riktig lykkelig som aldri har latt seg lure” (s. 39), ”Furuene holdt seg i live bare ved å føye seg etter de krefter som var sterkere – ” og ”Han visste at medlidenhet og forakt er brødre” (s. 65)..

Som i Cannery Row er jeg fascinert av de vakre og detaljerte beskrivelsene av det yrende livet i fjæra. De bittesmå blekksprutene som Doc studerer, deres fakter og reaksjoner, fargeforandringene når de uroes. Det er åpenbart at dette fagfelt kjenner Steinbeck godt. Interessant lesing.

Hva er det med Alle tiders torsdag som gjør boken til et lite mesterverk? Den underfundige, varme og alvorlige humoren. Ironien. Aldri ondskapsfull og uthengende. Noe i skjæringsfeltet mellom det tilsynelatende enkle og banale og det dypeste alvor…

For meg er fysiske reaksjoner én ”lakmustest” på en god bok. I Alle tiders torsdag ler jeg høyt gang på gang, fryser på ryggen av spenning, og er sannelig på nippet til å felle en tåre! Ved forrige lesning, terningkast 6. Nå terningkast 6 +, pluss en plass på min eksklusive favorittliste.

Jeg må korrigere eller presisere Maris svar. Svekket hukommelse på grunn av alder, hører med til de normale aldersforandringene som vi alle mer eller mindre utsettes for, faktisk allerede fra 20. - 30-årsalderen.

Demens er sykdom, eller rettere sagt en sekkebetegnelse for flere sykdomstilstander der hukommelse og andre kognitive evner (språk, evne til å tenke m.m.) svekkes i alvorlig og økende grad. Også personligheten kan, som Mari sier, endres. Det er også riktig at Alzheimers sykdom er den vanligste årsaken til demens. Høyt alkoholforbruk gjennom lang tid kan være en annen årsak.

(Jeg er en svoren tilhenger av ordbøker :-)

Gjør det- og god tur, Hilda!

Ha, ha, ha kostelig! Tanken om kjærlighetssubstituttene har jeg også vært innom. Blindspor eller ei, artig er det lell!

Jeg røper vel ikke for mye om jeg lar innlegget ligge åpent. Har problemer med å åpne de lukkete.

Bare et par ord i farten om Lennie, ”den åndsfattige idioten”. ”Han er ingen tulling,” Sa George. ”Han er dum som en sau, men ingen tulling.” En dyp distinksjon!
Og er det ikke nettopp Lennie som kort tid etter ankomsten, oppfatter at foregår noe muffens på farmen: ”Jeg liker ikke dette stedet, George. Det er ikke noe kjekt sted dette, her. Jeg vil vekk herfra!” Lennie har sin intelligens, om ikke i den gjengse oppfattingen av ordet.

Tittelen Om mus og menn -- mus assosieres jo gjerne med angst, ”redd som en mus”, parodien av kvinner som hviner av angst over en mus o.l. Og det er mye angst i denne boken, Lennie er full av den, Krølle har sin rikelige dose, og går vi de andre nærmere etter i sømmene, er de vel ikke fri for angst de heller, bak sitt tilsynelatende tøffe ytre. Jeg har ikke tenkt så nøye gjennom det, men mine spredte tanker om tittelen har gått langs disse banene; tøffe karer som innerst inne er redde gutter. Unntak og heltemot finnes absolutt -- her er både menn og mus.