Bokelskere.no

I en oppfølger som holder mye av det samme spenningsnivået som sin forgjenger blir vi vitne til handlinger som vil få enkelte lesere til å gråte, andre til å knyte seg sammen, samtidig som noen vil føle kamplysten blusse opp. Denne gangen handler det om så mye mer og en liten gnist er alt som skal til for at resten skal gå opp i flammer.

Oi... Kan ikke finne en bedre måte å beskrive følelsen man sitter igjen med etter å ha lest "Søthjerte" av Gert Nygårdshaug.

Jeg tror aldri jeg har lest en bok som i løpet av så mange sider, har gitt meg så lite, men som etter siste setning har gitt meg så mye å tenke på.

Jeg tok meg flere ganger i å lese side på side, for så å innse at jeg ikke hadde fått med meg noen ting. Dette gir jo ingen mening! En forferdelig bok!

Terningkast 1? 2? max 3?

Så kommer de ti siste sidene som binder prologen til resten av "handlingen" (i gåseøyne fordi det etter min mening, knapt kan kalles en handling) og man kan tenke "så klart!", eller "off...", eller som meg; begge deler. Jeg klarer ikke bestemme meg.

Man skal være en tålmodig leser for å fullføre boka, nettopp fordi den til tider ikke gir mening. Samtidig får den deg til å tenke når du er ferdig. Gjør dette faktum boken til en bedre eller dårligere leseropplevelse? Jeg vet ikke!

Dersom noen som har lest den, har noe å komme med er jeg veldig åpen for en diskusjon!

En bok som krysser det overnaturlige med det naturlige, men som kunne stått vel så støtt uten det overnaturlige. Vi møter Caspar som blir mobbet av noen eldre gutter (klisjé, ja, men det skal også sies at Caspar er en av de mest nyanserte ungdomskarakterene jeg har lest om!) på vei til skolen. De skal til å brenne ham med en lighter idet ei jente utenfor tid og rom dukker opp.

Uten å røpe noe mer om handlingen, kan jeg si at boka er godt skrevet (med unntak av enkelte partier som minner veldig om barnebøker passende for mye yngre lesere) og som allerede nevnt; karakterene er gode. Det er spesielt Caspar, farfaren og kameraten Edmund som fremstår nyanserte og godt gjennomtenkt, mye av handlingen setter fart fordi én av disse tre reagerer på noe en annen har gjort/skal gjøre.

Alt i alt en helt ok ungdomsbok der det for meg som leser, er temaet vennskap som sitter igjen

Dexter-serien fungerer som god og lett underholdning. Det er den originale karakteren Dexter som gir bøkene den største underholdningsverdien og sjarmen som holder dem flytende. De to første bøkene klarte også å holde et mye høyere spenningsnivå enn f. eks bok nr tre som, etter min mening ble en stor fadese i forhold. Lindsay gjenoppretter mye av spenningen i bok nr fire og ytterligere i nr 5. "Dexter is delicious" har flere spenningstopper og gode vrier som først får leseren til å tro "det verste" er over, men som senere blir toppet av en ny.

En sterk 4-er som heller mot et høyere terningkast.

Vi møter Vlad som må dra fra familie for ikke å bli smittet av pesten, han drar til en kirke der han møter en vampyrflaggermus og en vampyrkanin som hjelper ham med å drepe tre andre "ordentlige" vampyrer før han blir hentet av onkelen som er vampyrjeger.

Dette kunne fort blitt en spennende bok, men som jeg har prøvd å få frem i teksten over (så skjer det, så skjer det), blir historien aldri spesielt interessant. Dette skyldes først og fremst fortelleren (Vlad) som hverken fungerer som troverdig redd unge, eller ungommelig/voksen vampyrjeger. Det meste blir heseblesende oghandlinger fra Vlad sin side virker utroverdige.

PS: Det positive med boken er at vi får møte ordentlige vampyrer, stygge og usjarmerende som de bør være!

"Den indre fiende" er bok nr to i en triliogi om fam Tanguy. Begynner med "Tyvenes marked" og avsluttes med "Men ikke hvis det gjelder din datter" som også fletter inn Guillous, kanskje største helt; Carl Gustav Gilbert Hamilton.

Morsom første bok som passer veldig godt til de som ikke egentlig er så glade i å lese. Ikke alt for mye skrift + morsomme tegninger. Bok nr to vil ikke skuffe, men tilfører ikke noe nytt. Kan sammenlignes med å lese tegneserier.

For ikke mange dagene siden drepte jeg en gutt, begravde en jente i blomster og så henne bli løftet til himmelen. Jeg har funnet igjen konkurrenten min, som jeg ikke lenger trenger å drepe. Derimot er det tre personer igjen som må bøte med livet, og det før de tar livet av meg. Man skal ikke spøke med "Dødslekene"

Hadde et lignende inntrykk da jeg var ferdig med boken. Kallentoft skriver på en slags poetisk måte som gjør at mye av teksten blir litt vel svevende, i hvertfall for meg. Uansett så gikk jeg i gang med bok nr. 2, Sommerdøden og for en snuopperasjon han har klart å gjnomføre i forhold til mitt inntrykk av forfatteren! Historien er mye bedre bygget opp, mer intens og generelt en bedre krim. Ikke legg fra deg Kallentoft før du har prøvd deg på neste!

Falketårnet - Erik Fosnes Hansen (?) =)

Det er sjelden jeg skriver noe om en bok før den er ferdiglest, men med 1/3 igjen av boken må jeg bare få ut hvor mye jeg gleder meg til å få vite hvordan alt ender! Så langt en fantastisk skildring av en original, sår og ikke minst spennende historie!

Det aller mest skremmende jeg har hørt fra Radioteatret! Gode skuespillere og en utrolig spennende historie!

Lindqvist er ekstremt dyktig på å lede leseren inn i sitt eget univers der det overnatlurlige virker helt troverdig. Håndtering av udøde er den eneste av bøkene hans jeg ikke har fått lest, men jeg vil anbefale deg (siden du likte denne) å lese "La den rette komme inn". Lindqvist har også manuset til filmen, som definitivt bør ses!

En god latter er viktig, men for meg var det den barnslige naiviteten i de første bøkene som bragte sjarm og humor til fortellingene. Naiviteten finnes også i denne, men i en mer voksen tone. Jeg er såklart meget subjektiv når jeg velger å si at den voksne versjonen ikke fungerer like godt.

Da jeg satt med Play Dead i hendene var jeg først av den oppfatning at dette var en relativt ny Coben-bok, men det skulle vise seg at dette faktisk er den første frittstående boken forfatteren kom ut med etter en rekke bøker med gjennomgangskarakteren Myron Bolitar. Boken kom derimot ut i nytt opplag i 2010

Play Dead ble for meg en positiv overraskelse. Etter at mange av forfatterens bøker er blitt pløyd igjennom, har jeg egentlig følt meg litt ferdig, for å si det sånn. Jeg følte at hver bok jeg leste hadde den samme oppbygningen og jeg satt bare og ventet på "twisten" mot slutten.

Play Dead fungerer som en vanlig Coben-bok, men jeg syns intrigen i akkurat denne var såpass godt bygget opp at jeg ikke (som med mange andre) bare ventet på løsningen. Hjernen ble virkelig satt i spinn og hver gang jeg følte jeg var inne på en løsning, dukket nye momenter opp som gjorde at jeg måtte begynne resonnementene mine helt på nytt.

Karakterene er fantastiske og det er disse som virkelig gjør Play Dead til en interessant bok. De er levende og realistiske og ved hjelp av forfatterens planting og inkassering av viktige hendelser og detaljer blir hvert trekk karakterene gjør, grundig oppbygget. Coben får også frem sårheten i de vanskelige situasjonene på en sterk måte.

Minuset med boken blir derimot at en del avsnitt (boken er nemlig delt inn i flere avsnitt med flere karakterers synsvinkel per kapittel) føles unødvendige. Jeg har nevnt de gode karakterene, men i blant blir mange av tankene deres gjentatt slik at det kun føles som repetisjon av det leseren allerede vet.

Alt i alt en meget god spenningsbok for de som liker å sette tankene i spinn, de som liker å bli overrasket, og for de som liker å tro på karakterene de leser om.
Til slutt skal det sies at dette er en like sår såvel som spennende leseropplevelse

Ved å høre en lydbok får man ofte en annerledes opplevelse av boka enn hva man vile fått ved å lese den selv. Dette kan slå både positivt og negativt ut (har selv fått mange leseropplevelser ødelagt på grunn av dårlig innleser). I tilfellet Francis Meyers lidenskap mener jeg innleseren selv tilfører boken en ny dimensjon av humor, sårhet og spenning. Historien er både underholdende og interessant, dog med en noe skuffende og enkel slutt, men for meg var det altså innleser Ivar Nergaard som gjorde oplevelsen av boka såpass positiv.

Er ikke så ofte innleserne blir nevnt, men i dette tilfellet mener jeg det er ytterst nødvendig!

Syns skillet mellom Loes barne- og voksenbøker går mellom Kurt koker hodet og Kurtby. I Kurtby er temaet mer voksenrelatert og i Kurt kurér skriver han mer komplisert. Selv liker jeg de første bøkene best.