Bokelskere.no

Jeg er bibliotekar selv, så dette er en interessant tråd.

Når var du sist på biblioteket? Ca en uke siden (er for tiden i mammaperm, ellers hadde jeg skrevet hver dag :)

Lånte du noe eller benyttet du en tjeneste der? Jeg hentet en bok jeg hadde bestilt

Av de siste fem bøkene du leste hvor mange hadde du lånt på biblioteket? Pleier ikke å låne skjønnlitteratur på biblioteket, da jeg liker å eie de selv. Derfor låner jeg helst faglitteratur som jeg enten skummer, blar eller slår opp i. Kan også låne film, men også disse liker jeg å eie selv.

Hva mener du er hovedfunksjonen til et bibliotek? Å formidle det skrevne ord, samt folkeopplysning. Dette mener jeg er de viktigste funksjonene, men det finnes mange flere også.

Because I heart Oprah <3

Der "eselet så..."(http://bokelskere.no/bok/eselet-saa-herrens-engel/174575/ )litteraturens svar på den pianodrevne og bibelske musikeren Nick Cave er "Bunny Munros død" det fuzzdrevne sideprosjektet Grindermans bokbror. Begge med "fitte i fokus", men der Grinderman synger sin "no pussy blues" er det langt fra Bunny Munros problem. Tittelpersonen i boka er en motbydelig type, med overdreven tro på seg selv. En fyr som dras så langt at man kan ende opp med å mislike hele opplegget. Likevel er boka ganske okay. På sin egen Nick Caveske måte. Mørk og dyster, men likevel med en dose rettferdighet.

Også bør du lese "det angår også deg" av Herman Sachnowitz og "livsflammen" av Remarque. Veldig gode bøker om temaet...

Etter kun få sider måtte jeg jobbe hardt for å ikke vekke min langt bedre halvdel som lå ved min side og sov. Hikstelatter er et godt tegn når man leser og Onkel Ragnar leverer.

Joda, les den ferdig! Det er den verdt altså :)

Utskudd er historien om Lewis, som i svært ung alder mister moren sin, som han elsker høyest i verden. Det hele skjer på svært dramatisk vis, og får store konsekvenser for Lewis. Faren klarer ikke å ta seg ordentlig av ham, og finner veldig raskt en ny kone. Hun ønsker gjerne å forbarme seg over Lewis, men får det ikke til. Lewis vokser opp til å bli et ordentlig problembarn, som er til bry for både omgivelsene rundt ham og seg selv. Han roter seg stadig inn i trøbbel, men får hverken forståelse eller støtte fra noen. Det er kun én person som ser ut til å bry seg om ham og forstå ham; nabojenta Kit, som også er datteren til farens sjef. Hun ønsker å hjelpe ham, men det hele virker forgjeves. Gjennom hele boka spør man seg: er det fremdeles håp for Lewis?

Dette er en mørk, sår og samtidig vakker bok. Lewis har store psykiske problemer, og det er vondt å lese hvor vondt han har det og hvor forsømt han er. Det eneste han ønsker er å bli sett, elsket og forstått, men det er det ingen som vil. De ser på ham som en slags ond byll som gjør slemme ting med vilje. Lewis vokser opp til å bli svært voldelig, og begynner å drikke i meget ung alder. Boka viser hvordan traumatiske opplevelser i barndommen kan ha store konsekvenser for den man utvikler seg til å bli.

Jeg synes Sadie Jones har et godt språk, som gjør at boka leses ut i en fei. Det er spennende og engasjerende, og ikke minst lett å lese. Hun har valgt å la oss få innsyn i alles tanker og følelser, noe som gjør at vi ser hvordan de ulike personene handler som de gjør: for eksempel hvorfor Lewis' stemor ikke tar seg av ham slik hun ønsker. Jeg likte boka veldig godt, og synes utviklingen av Lewis var spennende. Men jeg kan ikke gi høyeste terningkast da jeg synes det ble litt overdrevet etter hvert. Det skjer så mange grusomme ting, igjen og igjen, det tar liksom aldri slutt. Vi ser aldri lyset i tunnellen, alt er bare vondt, og til et punkt blir det litt for mye. Slutten synes jeg var så som så, uten at jeg skal si noe mer om det. Men in the end var dette en bok som underholdt meg, og jeg oppfordrer gjerne flere til å lese den! Forfatteren har tidligere skrevet filmmanus, så man skal ikke se bort i fra at denne historien blir filmatisert... etter hvert!

For en nydelig bok! Eva Arctanders mor dør i barsel, og dermed blir det bare henne og faren igjen. Evas kropp er dekket av masse hår som aldri forsvinner, på tross av mange forsøk og undersøkelser av fagfolk. Omgivelsene rundt henne synes den lille piken både er ekkel og skremmende, og hun blir utstøtt. Faren synes den negative oppmerksomheten er vanskelig og ubehagelig, og holder Eva innendørs og skjult til de grader han kan. Eva vokser opp til å bli en intelligent og flink jente, som er veldig klar over sin annerledeshet. Hun synes det er vondt å være så ulik andre barn, samtidig som hun er klar over at hun ikke kjenner til hvordan det er å være "normal". Hun synes også det er vondt å være så mye innesperret, og bruker mye tid på å spionere på verden utenfor.

Jeg synes Erik Fosnes Hansen har skrevet en helt nydelig historie, med et fantastisk språk. Til tider kan det bli litt tungt, og jeg tok ikke helt poenget med noen av kapitlene (elsker når bøker har kapitler med navn, det er så sjelden!). Men stort sett elsket jeg alt jeg leste. Evas historie er veldig sår, det er hjerteskjærende å lese hvordan hun føler seg utstøtt og annerledes, og jeg følte sånn for å ta henne til meg og passe på henne. Kan hende historien gikk sånn inn på meg fordi jeg både var høygravid og i barsel når jeg leste denne boka, for jeg synes det var så utrolig vondt å lese om en slik ulykkelig barndom. Jeg tror mange kan oppfatte Løvekvinnen som en kjedelig bok fordi det ikke er så mye action i boka. Det er ingen soleklare høydepunkt, Eva bare lever og vi følger henne mens hun gjør det. Men så lever hun heller ikke et normalt liv, og jeg synes det er spennende. Fosnes Hansen skriver på en måte som gjør at jeg blir hekta; det er lett å lese og samtidig veldig vakkert. Jeg synes han får veldig godt frem sinnsstemningen i Eva, slik at jeg forstår hvordan hun føler seg og får sympati med henne.

Dette er en vakker og sår bok som jeg absolutt kan anbefale videre.

Denne utgaven av Anna Gavaldas novellesamling I wish someone were waiting for me somewhere inneholder også historien Someone I loved. Novellene handler om hvordan små og større hendelser kan endre et liv. Jeg likte noen av novellene, men flesteparten synes jeg var helt ok, eller på grensen til å bli kjedelige. Gavalda bruker både kvinner og menn som hovedpersoner, men jeg likte klart best novellene som var skrevet fra en kvinnes synspunkt. Jeg tror det er fordi jeg opplevde disse som mest troverdige.

Someone I loved handler om Chloé, som nettopp har blitt forlatt av mannen sin. Hennes eks-svigerfar tar med seg henne og de to barnebarna sine på familiens hytte. Her har Chloé og svigerfaren lange samtaler om bruddet, livet, kjærlighet og svigerfarens hemmelige sidesprang som foregikk for flere år siden. For min del ble det for mye prat og for lite handling. Det hendte ingenting, og jeg oppfattet at Chloé var på samme sted på siste side som på første side. Hva var poenget med denne hytteturen? Kun bla-bla, og jeg synes ikke samtalene var spesielt givende eller vakre.

Mitt første møte med Anna Gavalda skuffet meg. Jeg har hørt mye bra om forfatterskapet hennes, men samtidig er det flere som har kommentert at bøkene kan bli litt langdryge og kjedelige. Jeg kommer nok til å gi Gavalda flere sjanser, da jeg ikke er så veldig glad i noveller i utgangspunktet. Men denne boka synes jeg som sagt var ganske kjedelig, så jeg vil egentlig ikke anbefale den til noen.

På tross av mange negative innspill om denne boka, likte jeg den veldig godt! Nok en gang var boka bedre enn filmen, som jeg så for lenge, lenge siden. Vi får lese om tjenestepiken Griet, som må ta seg jobb hos familien Vermeer da faren blir blind etter en arbeidsulykke. Griet er svært ung, men gjør en god jobb. Hun blir fascinert av herren i huset, Vermeer, som er maler. Dette kommer svært godt til syne da Griet kun omtaler herren som ham. Hun utdyper aldri hvem det er hun snakker om (til oss), men vi forstår at det er herr Vermeer. Det oppstår en gjensidig respekt hos de begge, hun respekterer hans arbeid, og han respekterer henne for den hun er; en ung og smart kvinne, og ikke bare en tjenestepike. Griet er likevel meget blyg og ydmyk, og ønsker ikke at herren skal male henne, selv om han gir uttrykk for det. Hun vet sin plass. Griet sliter med å komme overens med fruen i huset, og en av døtrene. Den ene Vermeer-piken gjør alt for å gjøre livet surt for henne, noe som til slutt får fatale konsekvenser.

Mange som har snakket om denne boka sier at den er kjedelig og at det skjer lite. Jeg er uenig. Jeg synes det skjer noe hele tiden, og forfatteren beskriver det på en måte som gjør det vanskelig å ikke bli interessert i hva som kommer til å hende videre. Språket er godt, noe jeg legger stor vekt på når jeg leser bøker. Chevalier får både fram hvordan livet på denne tiden var og alt Griet føler, både overfor familien Vermeer, sin egen familie og slaktergutten som ser ut til å bli hennes ektemann. Jeg føler med Griet, og har sansen for den hun er.

Alt i alt er dette en fin bok som det absolutt er verdt å lese!

Bøker jeg har lest i 2011, oppdateres fortløpende.

Jøss, det er ingenting som er så fint som å bli positivt overrasket over en bok! Da jeg ble tilsendt denne boken fra Aschehoug var jeg skeptisk. Meget skeptisk. Jeg syntes tittelen hørtes kjedelig ut, og baksideteksten gav meg egentlig ingenting. Men, der tok jeg feil.

Synsvinkelen ligger hos de tre hovedpersonene; gamle Evelyn, hennes sønn Wilhelm og Robert. Hver av de tre har en spesiell bakgrunn som vi får vite mer om etterhvert som vi leser. Evelyn vokste opp i et nazivennlig hjem, men da hun blir uventet gravid med fienden blir hun kastet ut fra familien og stemplet som hore. Hun oppdrar sønnen William på meget dårlig vis, han sliter fremdeles med traumer fra barndommen. Det han opplevde som liten har formet han til et heller grusomt menneske med spøkelser fra fortiden. Robert er en svensk skuespiller som vokste opp hos en velstående familie som tok han til seg da han var liten. Han ble funnet alene i skogen, men husker egentlig ingenting av det før fortiden innhenter ham. Robert er en usympatisk drukkenbolt som ofte skuffer sin sønn, Lukas. I tillegg til disse hovedpersonene dukker innimellom opp en ukjent fortellerstemme som minnes hendelser fra fortiden. Flesteparten av minnene er gode. Det var ikke før helt i slutten at jeg forstod hvem denne stemmen tilhørte, så her har forfatteren gjort en god jobb med å holde identiteten hemmelig.

Det hele starter da Evelyn skal feire bursdagen sin. Hun inviterer sønnen William, som bor i Amerika og skuespilleren Robert, som hun påstår er hennes barnebarn. William kvier seg for å dra tilbake til Norge, men gjør det likevel. Han har ikke vært der på 30 år. Robert ignorerer innbydelsen fra den gærne, gamle damen og drar heller på en etterlengtet skogtur med den fantasifulle sønnen sin. Ved hjelp av et gammelt kart finner de en forlatt gammel hytte, men det viser seg at de ikke er alene om å vite om den.

Jeg synes forfatterens språk er svært godt, hun klarer å beskrive situasjoner, tanker, lukter og miljø på en overbevisende måte. Hun klarer hele tiden å holde spenningen oppe, slik at det ikke blir kjedelig. Vrien med den ukjente fortellerstemmen gjør også at nysgjerrigheten hos leseren blir pirret. Hvem er dette? Hva menes med det h*n sier? Romanen har en fin balanse mellom fortid og nåtid, som gjør at vi ikke før i slutten av historien kan gjette oss til hva som kommer til å skje, hva svaret på gåten er. Til tider syntes jeg nesten det hele ble litt skummelt...

Til tross for den kjedelige tittelen (jeg ville absolutt kalt denne romanen noe annet om jeg var forfatteren!), er dette en bok som er verdt å lese. Det er sjelden jeg er fornøyd med romaner av norske forfattere, men denne likte jeg faktisk svært godt. Den er både spennede, tragisk og litt skummel på samme tid, et fint alternativ til krim, dersom man ikke er så glad i lese det.

Vel, jeg røper egentlig ikke mer enn det som står på baksiden av boka...

Så deilig å endelig lese en bra bok! Det tok meg nøyaktig en uke å fullføre denne boka, og det er takket være et godt forfatterspråk og en spennende handling. Naser bor i Saudi-Arabia, et muslimsk land med veldig strenge lover og regler. Alle blir overvåket av religionspolitiet til en hver tid, men som vi får innblikk i, klarer noen å lure seg unna likevel. Omtrent med en gang får vi vite at sex mellom menn er mer vanlig enn man skulle tro, for mennene har ikke tilgang på kvinner. Kvinnene må skjule seg bak burkaer og har ingen rettigheter i det hele tatt. De blir sett på som skitne og urene. Da Naser en varm dag får sluppet en lapp foran seg blir ingenting som før. Han begynner å brevveksle med kvinnen, noe som selvsagt er helt forbudt. De tar store sjanser når de etterhvert får ordnet det slik at de kan treffes ansikt til ansikt. Naser ofrer mye; han må konvertere til å bli en strengt religiøs mann og han må lyve og skjule seg for vennene sine. Det er hele tiden en sitrende spenning - vil de bli oppdaget til slutt? Paret innser at de er nødt til å flykte fra landet om de noen gang skal få en mulighet til å kunne være sammen på ordentlig.

Man sitter hele tiden og lurer på når de skal bli tatt, for man vet jo at det kommer til slutt. Det er spennende å lese hvordan forholdet mellom Naser og Fiore utvikler seg, og å følge planene deres om å få være sammen. Jeg ante ikke at forholdene var så strenge i Saudi-Arabia, og jeg undres over om dette er en realistisk skildring eller om den er noe overdrevet? Jeg vet ikke. Uansett er det forjævlig. Det er mange kjærlighetsbrev i romanen, fordi dette er den eneste muligheten paret har til kommunikasjon seg i mellom. Det siste brevet gav meg tårer i øynene, det var både nydelig, trist og jævlig på samme tid.

Jeg kan absolutt anbefale Kjærlighetens konsekvenser! Den er både spennende og romantisk, og gir et innblikk i livet under et meget strengt islamsk styre. Forfatteren har et lett og ledig språk, så lesingen går som en drøm. Det er hele tiden driv i handlingen, så jeg opplevde aldri at den ble kjedelig. Etter å ha lest denne boka, tenker jeg på hvor heldig jeg er som bor i et land hvor kjærligheten mellom mennesker er en lovlig og velkommen ting! Les les les :)

Jeg har også fått meg en sånn hylle! http://bokelskere.no/Bibliolotte/boksamling/?&hyllenummer=35869

:)

Da jeg begynte på denne boken hadde jeg gode forhåpninger. Både fordi jeg har lest Siderhusreglene av samme forfatterer (som jeg synes er utrolig bra!) og fordi omtrent alle andre jeg har pratet med skryter Irving opp til skyene. Men Enke for et år er det ikke mange som har hørt om. Kanskje ikke så rart?

Romanen er inndelt i tre deler; sommeren 1958, høsten 1990 og høsten 1995. Det hele begynner veldig bra: i den første delen blir vi kjent med hovedpersonene i boken og det som skal bli bakgrunnshistorien for resten av handlingen. Det er morsomt og spennende skrevet, og handlingen har driv. Disse sidene går unna. Del to er en nedtur. Her blir vi bedre kjent med Ruth, som bare var fire år forrige gang vi traff henne. Hun er nå blitt voksen og kjent og populær forfatter. Fremdeles undrer hun seg over hvorfor moren dro i fra henne som liten, men setter svært stor pris på å få Eddie inn i livet sitt som en god venn. Han kjente moren hennes svært godt, etter sommeren de var elskere. Eddie elsker fremdeles Marion etter alle disse årene, og har blitt en under middels god forfatter selv. Han skriver kun om unge menns kjærlighetsforhold til eldre kvinner. Jeg tror grunnen til at jeg ikke liker del to er at jeg egentlig ikke liker noen av hovedpersonene. Jeg synes både Ruth og Eddie er teite, uten at jeg helt kan sette fingeren på akkurat hva det er. Dessuten synes jeg handlingen blir fryktelig treg og kjedelig til tider, noe som gjorde at jeg ikke fant lesingen interessant. Det er et stort minus! I slutten av del to befinner Ruth seg i Amsterdam og Europa. Hun er i gang med å skape plottet til sin neste roman, noe som gjør at hun må oppholde seg en del i horestrøket. Hun blir vitne til noe fatalt, og blir usikker på hva hun skal gjøre. Del tre begynner nærmest som en kriminalroman, noe jeg slettes ikke likte. Likevel blir tempoet på handlingen skrudd litt mer opp her, og det hjelper. Selv om deler av det som skjer høsten 1995 er kjedelige, skjer det samtidig mye annet spennende. Slutten syntes jeg var så som så, jeg hadde nesten gjettet meg til deler av den.

Så, hva synes jeg egentlig om Enke for et år? Jeg er usikker. Det ble for mange kjedelige og uinteressante partier, som desverre overskygget det positive i boka. Felles for hele romanen er at John Irving har et særdeles godt språk og en god fantasi. Men her ble det kanskje for mye og for detaljert?