Mads Rage siterer Språk og natur av Thure Erik Lund (side 50)
21:43, 3. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
De erfaringer dagens eldre faktisk har fått er ikke bare meningsløse for de yngre, men også for dem selv.
Karin Jensen som svar til Enna L :
14:17, 3. mars 2015 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Den korte, svarte kappen var til å feste med hekter i halsen, og den falt rett ned under draperinger til midt på underarmene. Det var rart for henne å tenke på Lourdes mens hun tok den på seg, som om den opplevelsen kort tid i forveien hadde hatt noen avgjørende innflytelse på hennes valg av livet innenfor klostermurene.
Jeg leser Nonnens historie av Kathryn Hulme
Lotte siterer Dommedag kan vente av Levi Henriksen (side 9)
10:45, 3. mars 2015 3 har det som favoritt.
Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på det nå, men når jeg fyller hodet med ting som ikke er så viktige, blir det mindre plass til de alvorlige tingene. De tingene som gjør at man må bli stor, få seg fast jobb og gå rundt med langt, trist ansikt og smile til folk man ikke liker.
Fin, liten bok om det triste å miste lillesøsteren sin. Når Eli Anne mister lillesøsteren sin, får hun i oppgave av faren å stenge Facebook-siden til Amalie. Men Eli Anne synes det er vondt og vanskelig, og skriver til søsteren sin hver dag - på Facebook. For når siden er borte, er Amalie borte for godt. Gradvis får vi vite hva som skjedde med søsteren, og hvordan de to søstrene hadde det mot slutten, og om skammen Eli Anne bærer på.
En moderne bok om sorg, et pluss at den er på nynorsk, synes jeg. Den er lettlest om et vanskelig tema.
Rystande bok. Det er ungdommane sjølve som snakkar i boka, og fotografia er svært gode, sjølvsagt. Dette er i grunnen ikkje ei fotobok, slik eg kanskje hadde trudd i utgongspunktet, men meir ei "illustrert bok". Der eg synest boka er biletmessig best er når fotografen har hatt høve til å visa dei synlege, kroppslege skadene. Det er visuelt utruleg sterkt lada, og det trur eg òg har mykje å gjera med den avmålte måten det er gjort på. Tekstane handlar kanskje mest om det psykiske, og det er jo forferdeleg å lesa det òg. Eg får ein tanke om at eg skulle likt å sjå ei rein fotobok utan tekst, men dette er kanskje likevel den beste måten, slik det er gjort.
Ei sterk fotobok. Her er de Lange lenger frå Sally Mann-inspirasjonen som eg ser i Daughters, og nærare til dømes Anders Petersen sin stil. Arno-Rafael Minkkinen, som er ein fotograf eg har sansen for, men som har ein heilt annan stil, meir prega av visuell humor og oppfinnsomhet, har skrive ei innleiing. Der nevner han det same problemet som eg og slit litt med når eg ser på desse bileta; eg kjenner at samanhengen ikkje er tydeleg nok. Eg veit nesten ingenting om kven menneska på bileta er, og det er greit nok, men eg veit heller ingenting om stad eller tid, situasjon eller arbeidsmåte, og i følge innleiinga vil de Lange heller ikkje ut med noko informasjon om dette. Dermed er alt som står att henne som fotograf og temaet "surrounded by no one", som eg må tenka handlar om einsemd.
Men dette gjer også at ein heile tida merkar bileta på den måten at dei peikar på fotografen sjølv. Dei fleste bileta er av menneske, gjerne i private situasjonar, og ein kan ikkje unngå å tenka at dei ikkje er åleine, så kven er det då, kvar er einsemda, og kor mykje av den deler fotografen og subjektet (brått kjem det eit ikkje-menneskeleg motiv, og då vert det med eitt nesten berre fotografen det handlar om). Fotografen som hoppar frå subjekt til subjekt, heile tida i rørsle. Dette med "surrounded by no one" kjem til å stå for alle som ser fotografiet. Alle som får eit innblikk i den private situasjonen, omringar denne ikkje-staden, og dermed er både omringarar og ingen. Men det er samstundes eit slags ordspel: "no one" og ikkje "noone". Ein må ta tittelen nøye, sidan det er mest det einaste ein har å gå etter. Omringa av ingen spesielle? Nei, eg veit ikkje heilt kva det tyder, det er tvetydig, det òg. .
Eg må elles liksom kjenna på noko som oppstår mellom bileta, og det er heile tida noko tvetydig ved dei, mellom denne nesten påfallande framdyrka kroppslegheita dei stadig sirklar om og det gåtefulle i situasjonane, detaljane som ein heng seg opp i men som peikar ut av bileta, liksom vekk frå tematikken, som om bileta heile tida vil riva vekk grunnen under føtene eins.
To valg:
1) Fjern bilde og eventuelle personlige opplysninger
2) Lag oversikt i Word eller Excel
Et nattlig kammerspill
Det er ikke mange ukene siden jeg leste Ketil Bjørnstads siste bok "Veien til Mozart". Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig på at jeg har lyst til å begynne å lese Bjørnstads tidligere bøker på nytt. Jeg har nærmere 30 av hans bøker stående i mine bokhyller. Samtlige er lest over en periode på 35 år. Mange av bøkene har gitt meg sterke leseropplevelser. En av dem er "Barnevakt". Da jeg for et par-tre uker siden kom over denne som lydfil hos Lydbokforlaget, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Innspillingen er fra 1995 (den gang som kassetter), mens det er nytt av året av lydboka er tilgjengelig som lydfil.
"Jeg husker mitt første bilde av ham. Jeg sto oppstilt i skolegården sammen med alle de andre barna som skulle begynne i første klasse. Han kom mot oss, smilende, med armene utslått, som om han vile favne oss alle. Jeg elsket ham da, med hele mitt unge hjerte. Jeg ville inn mellom de sterke armene hans. Jeg ville bli holdt, bli forklart alle livets gåter og hemmeligheter. Han skulle lære meg og beskytte meg. Han var Brantzæg. Læreren. Solen var nesten hvit, himmelen var blå, rosene blomstret. Jeg strakte armene ut mot ham, rede til å bli løftet opp i paradiset som jeg visste fantes et sted der inne i lyset, på den andre siden av barndommen.
Men han så meg ikke." (side 7)
Med disse ordene settes en slags ramme for hva historien i "Barnevakt" skal handle om. Om ikke å bli sett, verken da eller senere. Hva gjør det med et menneske ikke å bli sett av den man beundrer mest?
Hanna er barnet som ikke ble sett den gangen. Nå er Hanna blitt en voksen kvinne. En voksen kvinne som fremdeles ikke blir sett. Hun er bokas jeg-person, og hun henvender seg til Eva ...
"Eva - husker du meg? Jeg var der den natten det skjedde. Du møtte meg. Men la du merke til meg?
Jeg kjenner min plass. Jeg tør ikke ta unødige initiativer. Jeg er den som venter på å bli forklart de store sammenhengene. Menn elsker å snakke til meg, for de møter ingen motstand. Jeg gjør meg alltid flid med mitt utseende. Særlig øyepartiet er jeg stolt av. De brune øynene, innrammet i svart. De som ingen legger merke til.
Jeg var der, Eva. Men vet du hvorfor?
På teateret får jeg aldri de største rollene. Jeg er bunnen av menneskeberget. I "Peer Gynt" var jeg et av trollene. I "Frøken Julie" var jeg tjenestepiken. Og i "Stormen" kunne de bare bruke meg som Ariels stumme "slør", et av de polske regissørenes mange påfunn (forestillingen ble da også drept av kritikerne).
Allikevel er rollen min uunnværlig. Også for deg. Som to gribber sitter vi tilbake og kan vurdere vårt bytte. Ser du et menneske av kjøtt og blod? Noe du kan sette tennene i, som kan mette deg og tilfredsstille din forfengelighet? Eller fikk du bare et skjelett som smilte dødens smil, noen kalde knokler som ikke kunne gi deg varme?" (side 9)
Hanna skal være barnevakt for skuespilleren Irenes tiårige sønn Yngve. Hun har så vidt kommet før Brantzæg, hennes tidligere lærer, trenger seg inn i huset. Den tidligere så flotte mannen - den berømte filmregissøren - er nå bare en skygge av seg selv. Han har nerve- og alkoholproblemer, og trenger et tilfluktssted. Det pleier han å få hos Irene. Han har ingen anelse om at Irene ikke er hjemme. Hanna prøver å få ham til å gå, men til ingen nytte.
I løpet av en natt samtaler de to, Hanna og Brantzæg. Han er ute av stand til å huske at Hanna noen gang var hans elev. I begynnelsen er Brantzæg skremmende i sin desperasjon, men etter hvert snur makt-spillet. Som den reneste thriller bygger stemningen seg opp, i et fortettet kammerspill som foregår innenfor husets vegger, til et klimaks hvor vi får innblikk i hva som gikk galt i Brantzægs liv og hvorfor ...
Samtalen i natten og desperasjonen underveis minnet meg litt om et Strindberg-drama. De ytre rammene for dramaet, det at alt skjer i løpet av en natt, har noen klare paralleller til Strindbergs "Frøken Julie", dramaet som Hanna nevner innledningsvis. Dessuten minner dramaet om Ian McEwans roman "The Atonement" (på norsk "Forsoningen"), fordi den belyser alvoret i et barns "uskyldige" hevn når sjalusien tar overhånd- med formidable menneskelige ødeleggelser som konsekvens ... I den sammenhengen er det verdt å merke seg at Ketil Bjørnstads roman utkom i 1994, mens Ian McEwans roman utkom i 2001.
Det er ikke mange bøker jeg husker 20 år etter at jeg leste dem, men denne boka er blant dem som i sin tid festet seg i meg og ikke ble glemt. Bjørnstad skriver meget godt. Historien er intenst og nervepirrende fortalt, et element som jeg opplevde ble godt ivaretatt av oppleser Mona Jacobsen.
Jeg håper selvsagt at flere av Ketil Bjørnstads bøker dukker opp som lydbøker etter hvert!
"Barnevakt" er kun tilgjengelig som lydbok i dag.
Eli R. Gjengstø siterer Gjøkungen av Gjermund Gisvold (side 15)
21:29, 26. februar 2015* Ingen har det som favoritt.
Pensjonistene i borettslaget har aldri lidd av dehydrering, noen av dem var gamle allerede da vi flytta hit, de biter seg fast, hvert år blir det flere av dem.
Mads Rage siterer Dagboken 1959-1969 av Witold Gombrowicz (side 47)
21:41, 25. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Bach? Nei, ikke Bach … Egentlig liker jeg ikke Bach… de, den moderne musikken, en dag vil de, hvis de ser nøyere gjennom sine briller, oppdage at Bach ikke var den rette veiviseren, og at han har ført dem til randen av bankerott. Dere dyrker ham fordi dere bare duger til matematikk, kosmos og renhet – akk, deres bleke, astronomiske ansikt piner og plager meg! Dere når de himmelske høyder, men jorden har glippet for dere – evnukker! Forelskede som dere er i Abstraksjonen, har dere glemt at sangen en gang tjente til å forføre hunnene, og nå sitter dere fast i denne Musikk som Sådan, den som dere har hengitt dere til i mangel av noe annet. Punktum. Finale. Hva gjelder Beethoven, har jeg også spist meg mett på hans symfonier, hans orkester klarer ikke lenger å lokke og fengsle meg på alvor – men kvartettene fra den siste perioden, med den vanskelige tonen, disse klangene som er på grensen, endog overskrider grensen … Å, du fjortende kvartett!
Lese- og lyttetiden er på 2 timer. Tiden det tar, antall sider, kan ikke måle seg med verdien. The Lover’s Dictonary ønsker jeg å bla i, lytte til, igjen og igjen.
Jeg kan ikke få nok. Jeg vil ha mer, jeg vil ikke at det skal slutte, jeg vil starte på nytt igjen. Jeg vil gjenoppleve følelsen boken ga meg, da jeg leste den for første gang.
Akkurat som det første kyss. Den første berøring. Magien. Å avslutte boken føles som å oppleve kjærlighetssorg.
Konseptet er annerledes alt annet. Gjennom en ordbok forteller Levithan historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. Noen ganger bare en setning, et utsagn. Andre ganger korte historier.
- Suffuce, v. I don’t like it when you use my shampoo, because then
your hair smells like me, not you.
Alt hva man sa og ikke sa. Alt man sa som man ikke mente. Alt man følte, men likevel ikke klarte å si.
Det lar seg ikke gjøre å fortelle om boken uten å sitere fra den. Hvert eneste ord, hver eneste lille fortelling, gjør inntrykk. Hver for seg og sammen. For det er en rød tråd gjennom det hele.
Av og til tror du at du har lest det samme før, bare for å lese videre og oppdage at historien fortsetter, med en annen vending, et annet utfall.
Akkurat som det alltid er to sider ved samme sak. Han og henne. Tosomhet og ensomhet.
- Stanchion, n. I don’t want to be the strong one, but I don’t want to
be the weak one, either. Why does it feel like it’s always one or the
other? When we embrace, one of us is always holding the other a
little tighter.
Så kan man heller ikke sitere uten å insistere på at det hele er så mye mer enn det som står. Man føler det. Adopterer forelskelsen, lykken, usikkerheten, sinnet, sjalusien, fortvilelsen.
Varme underfundigheter bryter ubarmhjertig med knivskarp sarkasme. Akkurat som man bare kan kjenne hat til den man virkelig elsker. At det er ingen som kan såre oss mer enn de vi elsker.
- Livid, adj.Fuck you for cheating on me. Fuck you for reducing it to
the word cheating. As if this were a card game, and you sneaked a
look at my hand. Who came up with the term cheating anyway. A
cheater, I imagine. Someone who thought liar was too harsh. Someone
who thought devastator was too emotional. The same person who
thought, oops. He’d gotten caught with his hand in the cookie jar.
Fuck you. This isn’t about slipping yourself an extra twenty dollars
of Monopoly money. These are our lives. You went and broke our lives.
You are so much worse than a cheater. You killed something. And you
killed it when its back was turned.
Varme og sårhet. Fellesskap og tomhet. Troskap og svik.
Tekstene er ytterst virkningsfulle. Du skal være kald for å ikke la deg berøre. Levithan har en usedvanlig evne til å la sine personer snakke med hjertet, dukke inn i deres indre og la oss kjenne på deres følelser. Dette er ingen lykkelig historie, her finnes mye smerte og bitterhet, men likevel er det noe rørende ved det hele. Noe som rører ved ditt hjerte.
Følelsene er universelle. Gjenkjennbare. Du relaterer deg til hans og hennes tanker rundt forholdet, seg selv og hverandre. Kjærlighetserklæringer veksler med krangler. De snakker med hverandre og til hverandre. Av og til uten å lytte. Stadig oftere. Helt til alt tar
Slutt.
Det er da Levithan skriver hans og hennes historie. Da de angrer. Savner. Kjenner sinne. Forsoner seg. Aner at kanskje den andre sa noe han eller hun ikke mente. Eller ikke sa det han eller hun følte. Men at de likevel angrer. Av og til angrer på at de hele tatt møtte hverandre.
- Adamant, adj.You swore that Meryl Streep won the Best Actress Oscar
for Silkwood, and I said, no, it was Sophie’s Choice. The way that
you argued with me, you would have thought we were debating the
existence of God or whether or not we should move in together. These
kind of fights can never be won — someone always comes out hurt,
negating the other’s victory. We looked it up, of course, and even
though you conceded I was right, you still acted like it was a
special occasion. I thought about leaving you then. Just for a
split second, I was out the door.
Boken gjorde meg søvnløs. Først forelsket. Deretter uendelig trist. Flere dager etter at jeg lyttet meg gjennom boken kjenner jeg den fremdeles som en klump i magen. Men jeg angrer ikke.
Det er ingenting jeg angrer mindre på enn å ha lest denne boken.
- Cadence, n.I have never lived anywhere but New York or New England,
but there are times when I’m talking to you and I hit a Southern
vowel, or a word gets caught in a Southern truncation, and I know
it’s because I’m swimming in your cadences, that you permeate my very
language.
Mads Rage siterer Der jeg tenker er det alltid mørkt av Stig Sæterbakken (side 43)
14:55, 25. februar 2015 2 har det som favoritt.
Alt det glitrende forventningsfulle vi innbiller oss å se i barneøyne og som i virkeligheten er de første stjerner på angstens nattehimmel.
Kulturen rundt fotobøker er liten i Norge, og det er sjeldan eg ser kritikk av fotobøker, Men fotoboka er ei svært særeiga uttrykksform, og som kjend har Tomas Espedal nyleg gitt ut ei, og forsøkt å fronta sjangeren litt. Elles har ein Knausgård sitt samarbeid med Thomas Wågström som har resultert i fotoboka Nakker, samt Alt som er i himmelen, som eg har omtalt her. Dette er vel dei mest populært kjende døma på det som litt flåsete kan kallast den seriøse fotoboka (eller fotoboka som kunstverk, kanskje). Elles har kanskje somme hørt om Andrea Gjestvang si sterke bok om Utøya-ofra.
Fotobok er også ein type bok som i større grad enn den gjengse roman tar inn over seg at ho er eit taktilt objekt, altså ei bok på papir, og ikkje noko digitalt. Blainga i ei fotobok, det umiddelbare og det langsame, samanstillinga og alt dette her som ein får ved å bla fram og attende i ei bok er ofte svært gjennomtenkt. Kort sagt meinar eg fotoboka ofte tar inn over seg bokformatets eigenart i større grad enn andre typar bøker. Det vert jobba med papirtype og trykkvalitet i større grad, og så vidare.
Då eg flytta til Oslo frå Bergen hadde eg håpar Deichmanske bibliotek var betre på foto enn Bergen offentlige, men førebels verkar det motsette å vera tilfelle. Eg som trudde det stod ille til i Bergen, vel … .
Uansett er det underleg for meg kor lite interesse det er å spore for denne sjangeren. Kanskje det går på biletkompetanse, eg veit ikkje, men vi er jo alle omgitt av fotografi på alle moglege måtar, så det er pussig at så få er interesserte i å få eit meir medvite forhold til det. Det er låg terskel for å opna ei fotobok, og fort gjort å kikke gjennom fleire for å få overblikk, så eg tenker meg det er ein kombinasjon av interesse og manglande formidling som gjer det så smalt som det er. Eg tviler ikkje på at det vert produsert fleire bøker om korleis ein fotograferer enn det vert produsert gode fotobøker. Og dermed vert samtalen om fotobøker ofte halde til akademia, og eit snev entusiastar innanfor amatørfotograf-miljøet, noko som ikkje er heilt heldig.
Men om nokon har lese heilt ned hit, så sit dei kanskje inne med eit tips om ei god fotobok?
PS: Eg må forresten også nemna Frode Grytten som ein formidlar av fotoboka i Norge, han har også samarbeidd med fotograf Jens Hauge.
Knausgård skriv jo i essayet om kaotiske fenomen som liknar andlet. Dette er ei kjent psykologisk effekt. I tidlegare tider har jo også skytolking vorte teke som ei rimeleg seriøs disiplin (Nils Gilje kallar det skyenes semiotikk, om eg hugsar rett).
Boka består av fotografi av skyer, og det er i grunnen godt gjort å skapa interesse for slike bilete, men dei er lekre, og eg tenker på ein annan fotograf som har drive med dette, nemleg no avdøde Tom Sandberg, som gjerne sat ved vindauget i passasjerfly og fotograferte.
For meg vert det eit problem når det verkar opplagt at ein skal sjå eit andlet i biletet, og dette verkar særleg tiltenkt på grunn av essayet i starten, så når dette skjer vert eg straks uinteressert i biletet. Somme liknar kroppar, dei likar eg gjerne betre, men i det heile tatt er det liksom eit problem at ein tenker at skyene skal likna på noko. Det vert liksom for platt. Då likar eg betre dei bileta der eg ikkje straks festar meg ved ei spesiell form, men meir ved nyansar og dynamiske biletflater, og slike meir abstrakte ting. Den kornete biletflata somme stader synest eg fungerer betre enn dei meir glatte bileta, fordi det abstraherer, gjer det meir poetisk, eller tilsløra, i mangel av betre måtar å seia det på.
Ein stad er eg i tvil om eg ser på skyer direkte, eller skyer reflektert i ei vassflate (det eldste trikset i boka, men eg les det som ein sjølvrefererande kommentar).
Men altså, der det brått finst eit andlet, noko som er for opplagt, blir liksom resten av biletet liksom sett ut av spel. Det er best når det fungerer som ein heilskap. Likevel må eg nyansera dette litt, det finst unntak, og boka held liksom på sitt mysterium. Her og der nærmar det seg noko tvetydig (liknar det på noko, eller gjer det det ikkje, er det berre meg, eller vil fleire sjå det slik), då er det bra, då er det liksom så langt inne i hovudet mitt at eg kan byrja å tvila på eit eller anna ved meg sjølv. Og så er det berre skyer, skyer, komposisjonar av skyer. Ein stad eit fly og ein fugl, ein stad ein horisont, men elles berre skyer.
Det er interessant å sjå korleis Oslo var på denne tida, men som gatefotografi i seg sjølv er ikkje dette noko sjangermessig høgdepunkt.
Fotografen jobbar som avisbud, og fotograferer det. I og for seg eit interessant utgongspunkt, men boka vert tynga av overforklarande tekstar, og den liksom kronologiske struktureringa, etter tid på døgeret, får heilskapsopplevinga til å stivna. Elles ber det preg av å vera for ufarleg og tilforlateleg fotografert til verkeleg å engasjere, og det hjelper ikkje at fotografen erklærer sin eigen voyeuristiske fascinasjon i tekstane, liksom for at det skal smitta over på lesaren, i tilfelle premisset var uklart frå før (sjølvsagt ikkje).
Det som etter kvart byrjar å interessere meg er vel samanlikninga av dei ulike bygårdane, men dette skjer liksom mest via teksten, og ikkje så mykje via ei slags klassifisert fotografisk undersøking av tinga.
Eit par verkeleg gode enkeltbilete, men i det heile tatt verkar alt ved denne boka nokså tilfeldig.
Rosa99 siterer Just Kids av Patti Smith (side 80)
22:00, 24. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
Picasso kraup ikkje inni skalet sitt da hans elska Baskarland blei bomba. Han reagerte med å skape eit meisterverk i Guernica, for å minne oss om uretten som blei gjort mot folket hans. Når eg hadde pengar til overs, gjekk eg til Museum of Modern Art for å sitje framfor Guernica. Der brukte eg lange timar på å betrakte den falne hesten og auget med lyspæra som skein over dei sørgelege restane av krigen. Så kunne eg gå tilbake til arbeidet.
Rosa99 siterer Just Kids av Patti Smith (side 79)
21:56, 24. februar 2015 Ingen har det som favoritt.
I dei dårlege periodane mine undra eg meg over kva som var poenget med å skape kunst. For kven? Prøver vi å vekke Gud? Snakkar vi med oss sjølve? Og kva er det endelege målet? Å få verka sine bura inne i kunstens store zoologiske hage? MoMA, Metropolitan, Louvre?
Sist sett
